De sakkyndiges misbruk av rettssystemet
Kunnskapsmangel eller maktarroganse?

Stadig kommer det beskrivelser av saker der det synes vanskelig for sakkyndige psykologer å se at også de kan ta feil i sine vurderinger og påstander når de utreder saker for retten. Det kommer til syne en manglende evne til å innse at virkeligheten ikke alltid er slik man selv påstår den er. Evnen til å være forutinntatt synes i mange tilfeller å styre rapportenes konklusjoner. Dermed forsvinner den objektive sannhet og vi sitter igjen med den sakkyndiges egen private subjektive holdning og mening i en sak. En mening ingen er interessert i å høre.

De sakkyndiges selvforsvar
Ekstra vanskelig blir det når kritikken kommer fra folk som pr. definisjon tilsynelatende er på et lavere kunnskapsnivå enn psykologene! I stadig flere saker ser vi hvordan de sakkyndige for å beskytte seg selv, tillegger motstander holdninger som hindrer vedkommende i å forsvare seg! Påstander som : "Du evner ikke innse at andre kan ha rett og akseptere det!" gjør det nesten umulig for noen å forsvare seg. Uansett hva man gjør underbygger man en slik påstand! Hva skal slike påstander tjene til? De sakkyndiges selvforsvar? Umuliggjøring av kritiske spørsmål? Tjener det saken at den ene part så fullstendig hindres i å komme til med kritikk? Er ikke kritikk akseptabelt? Og i tilfelle, hvorfor ikke?

Bygget på motvilje?
Det er vanskelig å forklare denne uviljen eller reservasjonen mot å prøve å forstå også de som tilkjennegir et annet syn og kanskje en kritikk av det rådende syn. Bygger den på at kritikken er usaklig? Bygger den på et motsetningsforhold mellom kritiker og den kritiserte? Bygger det på faglig uenighet, og således to tolkninger av sanne sak? Bygger det på manglende innsikt i erfaringsbasert kunnskap? Bygger det på motvilje til å innrømme at man faktisk har og kan ta feil? Bygger det på en fortreffelighet og ufeilbarlighet for egne konklusjoner? Kanskje er den en kombinasjon av flere ting som i sum gjør at en del "forståsegpåere" og "fagfolk" I så stor utstrekning ikke synes mottakelig for et divergerende syn. Ofte skrives rapporter uten at et divergerende syn fremkommer, selv om det finnes i sakspapirene. Hva kommer det av? Uansett begrunnelse, kan det synes som om dette ikke er noe godt utgangspunkt for at objektiv erfaringsbasert kunnskap skal komme frem.

Viktigere å befeste eget syn?
Det blir dessverre for enkelte sakkyndige viktigere å befeste sitt eget syn, enten av prestisje eller noen av de over nevnte begrunnelser. Og felles for alle psykologer av dette slaget er at det til syvende og sist går ut over noen. I noen tilfeller går det ut over barn. Et slikt eksempel er en sak på Vestlandet der en far etter 8 år mister den daglige omsorgen fordi mor plutselig krever omsorg. Verken de sakkyndige eller noen rettsinstanser kan vise til at far er en dårlig omsorgsperson, men alle viser til at han ikke er enig med de sakkyndige og han dokumenterer hvorfor. En dokumentasjon de sakkyndige i sine rapporter skriver at de ikke vil se og som de sakkyndige i frykt for å bli avslørt ikke beskriver for retten. At barna viser klare symptomatiske trekk etter tvangsflyttingen synes ikke uroe de sakkyndige! Deres påstander vant frem og de har fått bekreftet sin egen narsissistiske virkelighetsoppfatning om at de hadde rett! At dommen bare bygger på deres egen rapport synes ikke være problematisk. De hevder bare at : Se, retten kom til det samme standpunkt!

Blir som å spille bingo!
Derigjennom bidrar både retten og de sakkyndige til et selvforherligende system. De sakkyndige fører retten bevisst bak lyset i ofte ensidige rapporter, mens retten bygger sine dommer på de sakkyndige. Begge kan de avvise kritikk og slipper å ta ansvar. De sakkyndige ved å si at de bare er rådgivende for retten og retten ved å si at de må stole på spesialkunnskap fra den sakkyndige. Slike og lignende saker synes å dukke opp i stadig stigende tempo i media. Fellesnevneren for disse tilsynelatende justismordene synes å være at det er en sakkyndig innblandet i saken! Fra enkelte røster inne profesjonene kommer det til syne et syn om at det må bli bedre kontroll av slike sakkyndige rapporter. Det må bli en bedre samstemthet mellom premisser, vurderinger og konklusjoner! Slik mange sakkyndige rapporter er i dag finnes det ofte ingen sammenheng og den sakkyndige kan legge til grunn de premisser han/hun finner tjenlig og likeledes utelate de premisser som ikke tjener agendaen! Dette blir som å spille bingo! Har du flaks vinner du! Og i et spill er det greit, men når det gjelder menneskers fremtid er det ikke så greit! Mange sakkyndige synes ikke sitt ansvar bevisst!

Feil kan gjentas
Og det er her problematikken kommer inn! Når slik misbruk av kunnskapsmakt fører til tragedier for barn og voksne, da blir det alvorlig. Den sakkyndige kan gå hjem etter sin rapport. De det går ut over må leve med det resten av livet! Det er på tide at dette ikke lenger blir alvorlig bare for den det går ut over, men også for den sakkyndige! Har man gjort en feil og kommet unna med den kan man lett gjenta den feilen! Rettssystemet har et ansvar for sine dommer, men slik det er i dag må de innhente kunnskap fra de som mener de besitter slik kunnskap. De må til de sakkyndige. Det er ikke dermed sagt at de retten ikke er uten ansvar. For rettssystemet har beviselig et ansvar for hvem de henter kunnskap fra. Når det så gang på gang kommer eksempler på at mange medlemmer i en profesjon beviselig ikke besitter den kunnskap de påstår de har, ja da er det rettens ansvar å påse at normal kritisk tankegang blir benyttet ovenfor slike sakkyndige.

Allmenn akseptert kunnskap
I flere eksempler er det vist til at foreldre har kunnet dokumentere at det i alle fall kan reises betydelig tvil om de påstander og konklusjoner enkelte sakkyndige kommer til. Allikevel ser det ikke ut til at rettssystemet evner å ta in over seg dette ubrytelige prinsipp at tvilen skal komme tiltalte til gode! Mange saker der sakkyndige er involvert synes å ha en kompleks karakter, derav bruk av sakkyndige. Det hindrer imidlertid ikke at rettens dommere kan benytte sunt vett og allmenn akseptert kunnskap i sine beslutninger. Når dette i beviselig så mange tilfeller ikke skjer er det alarmerende. Rettssystemet skal veilede samfunnet på så mange områder og deres beslutninger får konsekvenser for svært mange mennesker. Da blir det vesentlig at det signal som kommer er av en slik karakter at det av folk flest ikke oppfattes som retts stridig og på tvers av folks rettsoppfatning. For mange saker i den senere tid, viser dessverre at dette skjer. Folk ser at det ene justismordet etter det andre avdekkes, mens stillheten fra rettssystemet synes overdøvende! I likhet med da sakkyndiges manglende evner til å se at også andre kan ha rett, synes det fremkomme en holdning fra rettssystemet at de er den eneste bærer av den objektive
sannhet!

Nødvendig å korrigere kursen
Om noen er bekymret for at folks rettsoppfatning svekkes, skjer det som en følge av at de avgjørelser som taes strider mot folks rettferdighetssans og holdninger. Dette er igjen et signal til rettssystemet om at de kanskje må korrigere kursen, slik dommer er et signal til samfunnet om at mann ønsker en annen kurs! Når disse syn kommer på kollisjonskurs, må det nødvendigvis i vårt demokrati være rettssystemet som i de fleste tilfeller må innrette seg etter den virkelighet de lever i, og er en del av. Folks rettsoppfatning bygger ikke utelukkende på dommer, den bygger på generasjoners tradisjoner og kulturens preferanser. Så når samfunnet ønsker at fedre skal ta mer del i barnas hverdag, da blir det et dårlig signal når retten mener barna har det bedre når de brytes opp av årelange, stabile og trygge boforhold hos far og sendes til nye ukjente og ustabile omgivelser uten saklig grunn!

SAMFUNNSMAGASINET - THE SOCIETY MAGAZINE
Et tverrpolitisk fritt og helt partiuavhengig nettmagasin. Oppdateringer skjer sporadisk unntatt i månedene juni - juli og august da vi holder sesongstengt.
Sporadiske oppdateringer kan forekomme under stengeperioden (sesongen).  Innhold fra www.sfm.no kan refereres til mot angivelse av kilde.
Gjengivelse av innhold fra www.sfm.no, og uansett hva, er ikke tillatt uten skriftlig samtykke. 
Kommersielt bruk av innhold på www.sfm.no må alltid være skriftlig avtalt på forhånd. I slike tilfeller  følger vi gjeldende satser for Norsk Journalistlag / Frilansgruppen.
Copyright  tilhører hhv forfatter og fotograf / annen utgiver / kilde: (Jf. Åndsverkloven).
Ansvarlig redaktør: Jan Hansen. E-post: sfm@sfm.no