Den subjektive, "objektivitet"
de sakkyndiges svøpe!
Bjugn saken, Rødseth saken, Liland saken og andre saker, har vist til fulle at også de sakkyndige kan ta feil.

I den senere tids mediebildet er det i ulke saker blitt fokusert på sakkyndiges rolle. Svanhild-saken er et typisk eksempel. En sakkyndig finner at hun har lav iQ og ikke egner seg som omsorgsperson. Barnevernet tar barna fra mor på bakgrunn av bla. annet slike sakkyndige rapporter. Hvilken rolle spiller de sakkyndige, de objektive. De som skal være rådgivere for både rettsystemet, barnevern og andre?

Bjugn saken, Rødseth saken, Liland saken og andre saker, har vist til fulle at også de sakkyndige kan ta feil. Og når de tar feil blir de menneskelige omkostningene store fordi hele systemet bygger på deres objektivitet. Eller sagt på en annen måte, de sakkyndiges rapporter er ofte subjektive meninger tillagt objektivitet på bakgrunn av fagpersonens påtatte integritet. Men er en sakkyndig objektiv? Kan en sakkyndig i det hele tatt bli objektiv? Er ikke slike sakkyndiges rapporter bare et utrykk for den enkelte fagpersons evne til, på vitenskapelig måte, å prøve å være objektiv? Er psykologi en eksakt vitenskap eller er det rom for tolkninger og med det subjektive
preferanser?

I f.eks. barnefordelings saker for retten benyttes ofte sakkyndige som rettens rådgivere. Men i hvor stor grad er slike sakkyndige objektive, og i hvor stor grad er deres råd til retten bygget på deres eget subjektive syn i en sak? Det finnes klare regler og rettesnorer for hvordan slike sakkyndige rapporter skal utformes. Om disse retningslinjer følges, skal det teoretisk være mulig å følge den sakkyndiges resonnement, ut i fra kriterier, frem til konklusjonene.

Men skjer dette i praksis? Har de sakkyndige tilstrekkelig innsikt i en objektiv virkelighet som kan etterprøves? Er rettsystemet kritisk nok til slike sakkyndige eller blir de sakkyndiges rapporter alibi og soveputer for dommeres vurderinger i disse kompliserte saker, der reell forståelse bygger på årelang innsikt i de involvertes situasjon. Kan rettsystemet, presset på tid som det er, gi en dyp, rettferdig dom i slike kompliserte saker?

Ofte får mennesker som ikke kjenner seg igjen i en sakkyndig rapport utført en ny vurdering. i mange tilfeller avviker denne totalt fra den første. Hvordan er det mulig for en objektiv, vitenskapsbasert undersøkelse å komme til to vidt forskjellige utfall? Objektet som vurderes er det samme. De aksepterte metoder er de samme. Den eneste forskjell er den sakkyndige! Kan slike ulike vurderinger av en og samme person bygge på den enkelte sakkyndiges subjektive tilnærming til personen som skal vurderes? Kan ulikhetene bygge på et ulikt subjektivt utgangspunkt? Og er vi tjent med at et system som skal avgjør mennesker skjebner er basert på slike
subjektive størrelser?

Når de vurderte størrelser ikke er entydig definert som kjente konstanter i en vitenskapelig basert metode, så åpner det for at den sakkyndiges subjektive vurdering og egenerfart livssyn blir en ubevisst rettesnor for det faglige arbeid, metoder og innhold. Om en sakkyndig som jobber i og for barnevernet skal vurdere om et barn får tilstrekkelig omsorg hos sine foreldre, vil vurderingen nødvendigvis være farget av relasjonen til oppdragsgiver like mye som egen livs erfaring og kunnskap. Om en psykolog vurderer omsorgsevne så vil vurderinger være farget av størrelser som livssyn, livs erfaringer og kjemien til den som skal vurderes. Alt dette er subjektive størrelser som skal inn i en objektiv vurdering. Er dette mulig å gjøre objektivt?

Slik Bjugn saken viste, var det nåtidens kunnskap som viste at leger og sakkyndige den gang tok feil. Vi så at med bedre kunnskap, ble konklusjonen den motsatte. Fedre som føler seg forhåndsdømte ved barnefordelings saker beskriver ofte møte med sakkyndige, barnevern og rettsystem som et system der de ikke blir hørt. Hvorfor får de denne følelsen? Er den sakkyndiges kunnskap ikke tilstrekkelig til forståelsen av individet? Dette systemet som man forventer skal være objektivt, dette systemet dommere støtter seg på, barnevern søker råd hos og folk flest forventer skal være objektive, er det ikke objektivt?

Den objektive sannhet tåler å etterprøves, den skal ikke favorisere noen på flytende størrelser som personlig kjemi, førsteinntrykk, subjektive livssynsstørrelser ol. Den objektive sannhet er en medspiller og ikke en trussel for en sakkyndig. Når sakkyndige blir kritisert, reagerer de oftest med å forsvare sine konklusjoner. Burde de ikke heller stille seg spørrende og vurderende til kritikken. Bare da blir den sakkyndige objektiv, bare da blir rapporten etterprøvbar .

Det viktige er ikke den sakkyndiges ømme følelser for kritikk, det viktigste er den objektive sannhet. Kanskje kritikerne tar feil, kanskje den sakkyndige har tatt feil! Dessverre virker det ofte som om den sakkyndige er ufeilbarlig, og ute av stand til å etterprøve egne konklusjoner. Hvorfor? Hva frykter de? Tap av faglig anskuelse? Er prestisje viktigere enn den objektive sannhet? Dessverre kan det virke slik i mange saker. En sakkyndig som skjuler seg bak taushetsplikten og ikke evner å tilkjennegi feil, er en subjektiv sakkyndig. Og det er det ikke hva folk forventer og forbinder med
sakkyndige. Går det egentlig, å skrive en objektiv rapport, bygget på etterprøvbare størrelser, på verifiserbare sannheter, og på dokumenterbare størrelser? Jeg mener at det er mulig. Utvilsomt vil en sakkyndige komme til et punkt der han kan velge mellom to eller flere ulike løsninger, gitt ett bestemt sett premisser. Hva skal han velge? Skal han velge bare ett eller skal den sakkyndige tilkjennegi at det kan være ulike løsninger på en problemstilling?

Som oftest er sakkyndige rapporter basert på et mandat ut i fra hva oppdragsgiver ønsker undersøkt og belyst. Den sakkyndige står fritt til å tilkjennegi sin tvil, sin usikkerhet og sine egne refleksjoner over et slikt mandat. Kan mandatet virke låsende på den sakkyndige, slik at de funn som fremkommer ikke umiddelbart kan besvares? Er det andre problemstillinger den sakkyndige mener burde vært vektlagt? Tilkjennegir en sakkyndig alltid dette for oppdragsgiver? Ender den sakkyndige opp med å svare på et mandat ut i fra en "frykt" for å avsløre sviktende fagkunnskaper, før han/hun tilkjennegir usikkerhet om konklusjoner?

Det er mange sider ved sakkyndiges posisjon som fremstår som subjektive størrelser. Og der oppstår også problemet! Folk flest forventer at en sakkyndig skal være en uhildet, objektiv tredjepart som kan gi råd ved kompliserte avgjørelser. Det ligger i fundamentet for forståelsen av en sakkyndig. Hva om det viser seg at den sakkyndige ikke er så objektiv som man skulle kunne forvente? Selv lærebøker i emnet, lik, mye som psykologers etiske retningslinjer, avviser den sakkyndiges "ufeilbarlighet". Hva om det er subjektive størrelser som ligger til grunn for konklusjonene i en rapport? Beveger vi oss ikke da inn i et minefelt av subjektive meninger og holdninger kamuflert som den objektive sannhet? Når denne "objektive sannhet" avviker og ikke stemmer med menneskers virkelighetsoppfatning, hvem har da rett?

Den sakkyndige som i kraft av sin tittel forventes å være objektiv eller individet som lever i den reelle virkelighet? Har du hørt om en sakkyndig som innrømmet å ha tatt feil? Blir de sakkyndiges ufeilbarlighet bare et mål på deres subjektivitet!

Jeg tror vi må slutte å se på sakkyndige som uoppnåelige, ufeilbarlige størrelser. De kan i kraft av å være mennesker ikke rømme fra sin subjektive virkelighet. Først når den sakkyndige innser sin subjektivitet kan den objektive sannhet bli beskrevet. Den som er trygg på seg selv, behøver ikke frykte den objektive sannhet!

Den objektive sannhet eksistere ikke uten innsikt i den subjektive virkelighet. Ved at sakkyndige tilkjenne gir sine grenser, får de også troverdighet. Det er bedre å tilkjenne gi et forbehold for sine konklusjoner enn å bastant påstå en sannhet de ikke kan forsvare, og som skjules i taushetspliktens verden.

SAMFUNNSMAGASINET - THE SOCIETY MAGAZINE
Et tverrpolitisk fritt og helt partiuavhengig nettmagasin. Oppdateringer skjer sporadisk unntatt i månedene juni - juli og august da vi holder sesongstengt.
Sporadiske oppdateringer kan forekomme under stengeperioden (sesongen).  Innhold fra www.sfm.no kan refereres til mot angivelse av kilde.
Gjengivelse av innhold fra www.sfm.no, og uansett hva, er ikke tillatt uten skriftlig samtykke. 
Kommersielt bruk av innhold på www.sfm.no må alltid være skriftlig avtalt på forhånd. I slike tilfeller  følger vi gjeldende satser for Norsk Journalistlag / Frilansgruppen.
Copyright  tilhører hhv forfatter og fotograf / annen utgiver / kilde: (Jf. Åndsverkloven).
Ansvarlig redaktør: Jan Hansen. E-post: sfm@sfm.no