Folk flest evner faktisk ikke å tro
så ille om en person når noen beskriver dem som psykopater eller
narsissister. men slike mennesker i kombinasjon med et psykopatisk
individ, er en kombinasjon som er farlig for offeret. Psykopaten holder
på til han/hun har funnet en slik personlighet. Deretter settes alt inn
på å manipulere vedkommende. Og manipulasjonen skjer ofte i en form som
offeret finner å måtte tre til støttende ovenfor. Med offerets naturlige
anlegg og evner for å "hjelpe", blir dette en " ensidig symbiose" som
offeret tror det får noe igjen for ved den misforståtte gode følelsen av
å hjelpe noen, mens psykopaten får et offer å "dumpe" alle sine
problemer på. Denne misforståtte symbiosen pågår helt til offeret blir
klar over hva det utsettes for.Et
trekk som går igjen hos ofre, er ønsket om å hjelpe andre.
Dette kan være både bevisst og ubevisst og grunne I både reelle ønsker
om å hjelpe like mye som et utrykk for at de selv ikke fikk hjelp i sine
yngre dager. Ubevist i de situasjoner der selvoppofrelsen blir så stor
at det går ut over personen selv. I slike tilfeller blir ikke ofre
oppmerksom på dette før de selv begynner å få så store problemer at
deres normale fungering stopper opp. De blir utbrente, eller de ender
opp I en tilstand av depresjon eller sykdom som ofte påpekes av andre
eller som de I noen tilfeller blir klar over selv, når de ser at det går
ut over andre. De kan føle at noe er galt og at de vil ut av det, men de
evner ikke ta noe initiativ I mangel på forståelse av hva som er galt.
Det kan være at den ene av to foreldre ser at det går ut over barna. En
slik ytre hendelse som inntrer kan være det som vekker vedkommende fra
offerollen og faktisk gjør at vedkommende på meget kort tid blir klar
over den illusjonen det har levd i. Individet blir klar over hva det har
vært utsatt for.
Psykopatens "sløvende" teknikker blir avslørt og med
det kommer både sjokket over hva som skjer, men samtidig kommer også
usikkerheten om hva og hvordan dette kunne skje. Offeret går in I en
forvirrende undersøkende fase. Usikkerheten blir ikke noe mindre av at
ingen tror ofre når de forteller hva som skjer. det bidrar til
forvirringen og usikkerheten.
Faktisk kan det å fortelle noen om sine egne opplevelser bidra til den
forvirring man opplever. Har det man beskriver virkelig skjedd? Er det
så ille eller kan det være andre mer logiske forklaringer? Tvilen og
usikkerheten man føler bidrar ofte til at man bruker lang tid på å komme
seg ut av grepet til psykopaten, om man noen gang klarer det. Og det
psykopatiske individ vil prøve å få deg brakt til taushet av frykt for å
bli avslørt. Når jeg skriver brakt til taushet mener jeg ikke fysisk
likvidering, men at alle rundt en ender opp med å fordømme offeret. En
mekanisme satt I sens og trigget av psykopaten selv. At ofre innser hva
det utsettes for er ingen garanti for å komme ut av psykopatens klør.
Tvert I mot startes en langvarig og ødeleggende kamp.
Alle kan i utgangspunktet ende opp som ofre for en
psykopat. Selv de som vet og burde vite blir lurt. Psykologer og
psykiatere kan like gjerne ende opp som ofre og de som har innsikt I
denne problematikken gir utrykk for at det er en mekanisme om at de som
blir ofre, "forventer" å bli det bevist eller ubevist. Faktisk blir
f.eks. psykologer ofte manipulert nettopp fordi de tror de vet. Men alt
for ofte blir de selv ofre for sin egen
forutinntatthet og manglende innsikt I psykopatens natur. Å lese om
denne problemstillingen er ikke det samme som å oppleve det. Således er
de med mest kunnskap om psykopatens væremåte, ofre for psykopatene samt
de som på spesielle institusjoner faktisk behandler denne typen
mennesker. Problemet er bare at ingen synes å tro dem, når de forteller
fra sin kunnskap om sine opplevelser. Ved at det er blitt et tabuemne å
snakke om, hjelpes psykopaten I å pulverisere og fordreie omtale av sin
egen væremåte. Ved at mange vanlige mennesker tilsynelatende har tatt I
bruk ordet "psykopat" som et skjellsord, pulveriseres dets alvorlige
karakter.
På en måte er det forventet. Det
psykologer ikke forutser er imidlertid
konsekvenser av offerrollen. Noen sier at man kan selv avgjøre om man
vil bli et offer eller ikke. En slik innstilling er imidlertid ikke
mulig når det gjelder ofre for psykopater. De går ikke inn I offerollen
frivillig. Faktisk er det slik at de fleste ikke ser at de er blitt ofre
før det har gått mange år! Når et offer er definert som et menneske som
lever livet
etter et annet menneskes diktat blir det riktig ovenfor psykopater.
Andre offerroller kan grunne på individets egen svakhet for sine lyster.
Stilt ovenfor psykopater kan imidlertid bakgrunnen for at man blir et
offer ofte være kompleks med bidrag både fra psykopatens manipulasjoner
og egne drifter, holdninger og tanker.
Psykopaten er en mester I å finne
et individs svake punkter og mestrer på en intelligent måte å trykke på
disse punkter I sin manipulasjon og undertrykking av offeret. Det å være
et offer har et innslag av å være kontrollert. Kontroll over andre er da
også noe av det mest karakteristiske ved psykopater. Men egentlig er det
ikke kontroll over andre som er det primære, men et forsøk på å
kontrollere sine egne problemer, vanskeligheter og svakheter. For å få
til det må imidlertid truende omgivelser under kontroll. Offeret som er
en form for "smertens søppelkasse" for psykopaten må holdes under
kontroll. Utad som synlig for andre er imidlertid den kontrollerende
atferden, men den krever at man har kunnskap for å se. Og det er ofte
denne atferden som er med på å avsløre psykopaten.
I det å bli kontrollert ligger også
en "aksept" I å bli kontrollert. En kvinne med en psykopatisk ektemann
vil for husfredens skyld akseptere en viss kontrollerende atferd. Dette
bygger på den naive troen om at hvis hun gir litt så vil det bli fred og
ro. Dessverre er det ikke fred og ro psykopaten vil ha. Det går igjen I
litteraturens beskrivelser at psykopaten trives I "kamp". En psykopat
blir aldri tilfreds. Offeret blir kontinuerlig utsatt for stadig nye
forventninger som skal innfries. Ikke for forventningens skyld, men for
å hindre offeret I å komme løs og få energi til å se at det blir holdt
nede. Psykopaten er ikke interessert I løsninger. De er interessert I å
okkupere offerets bevissthet med en konstant følelse av usikkerhet for
egen tilstrekkelighet. Okkupere offeret med angst for hva som skjer om
forventninger ikke innfries. På denne måten blir offeret viklet inn I en
utmattelsestilstand det vanskelig kommer ut av. Og det "geniale" I
psykopatens væremåte er at offeret tilsynelatende til å begynne med ikke
ser at det blir viklet inn I denne ondskapens spiral.
Mens normale føler forpliktelser
ovenfor sine nærmeste, føler ikke psykopaten noen forpliktelser. Tvert I
mot mener psykopaten at andre har forpliktelser for seg. Det blir en
enveis kommunikasjon der offeret skal gi og gi, mens psykopaten skal få
og få, eller rettere kreve og kreve. det særegne ved dette er at det som
oftest tar mange år før offeret innser hva som skjer. Dette henger
sammen med en vanetilvenning. psykopaten begynner med små doser av
forventninger og setter det ofte opp mot offerets naturlige evne til å
gi! Etter hvert øker dosen sakte med sikkert og til slutt oppfatter
offeret dette som en normaltilstand inntill en hendelse, et annet
menneske eller et traume vekker det opp av den "gi alt for psykopaten" -
holdningen det blir viklet inn i. dette blir selvfølgelig
ytterligere vanskeliggjort ved at offeret blir utsatt for påstanden om
at det er egoistisk som slutter å "gi" til psykopaten. mens psykopaten
spiller på offerets naturlige evne til å være oppofrende og tolerant,
evner psykopaten å påkalle offerets skyldfølelse om det prøver å løsrive
seg fra offerollen.
Selv om mange bebreider offeret for tilsynelatende å ha
latt seg kontrollere å bruke, blir det helt galt å klandre vedkommende
for dette. det gjør bare vondt verre. For det første har det skjedd
ubevisst, og for det andre er det ingen likeverdig toleranse der også
psykopaten viser toleranse. det vet han ikke hva er. Det er en
enveiskommunikasjon av følelser for den andre, fra offeret til
psykopaten. En psykopat evner ikke gi verken følelser eller kjærlighet.
Det som tilsynelatende er kjærlighet er
ikke annet enn et innlært mønster av handling som skal se ut som
kjærlighet. En natur som den psykopatiske er pr. definisjon
kjærlighetsløs. Det blir som å programmere en robot til å gi deg en klem
eller si at "jeg elsker deg". Det høres riktig ut, men det inneholder
ingen følelser. Og grunnen til det er at følelser er både gode og vonde.
De kjennetegnes både av latter og gråt. I kombinasjon utgjør de
virkelige følelser, følelser bare et helhetlig menneske kan fremvise. Og
en psykopat regnes ikke som et helhetlig menneske, uansett hvor tolerant
man er. Til det er det for store mangler rundt følelser og samvittighet.
Det er påfallende å se hvordan ofre for psykopater
sakte forandrer atferd og væremåte. Fra å være fulle av energi går de
til å bli tiltaksløse, deprimerte og angstfylte. Således har et positivt
menneske ikke trang til å manipulere andre. De har god selvfølelse og
trenger ikke få denne bekreftet I ett sett. De har troen på seg selv.
det har ikke psykopaten. Hadde hun hatt det ville hun ikke hatt behov
for den sykelige bekreftelsen som ligger i den manipulerende atferden.
De som stadig trenger bekreftelse på sitt eget jeg, mangler denne indre
tilfredshet. Dessverre er dette et tegn I tiden at mennesker I stadig
større omfang får denne usikkerheten. Det kan ha mange årsaker, men
grunner ofte I de forventninger og press mennesker blir utsatt for og
utseter seg selv for. Derigjennom legger man også grunnlaget for at
psykopatene får letter spillerom. Bare ved å eliminere indre uro kan vi
motarbeide at vi ender opp som ofre. Ved å bli bevisst på de tekniker
psykopaten benytter kan de avsløres. Samfunnet kan det være vanskelig å
forandre, likeledes problemer og holdninger I tiden. Kunnskap om
psykopater derimot kan læres, om ikke annet for å unngå at man selv
faller I den fellen. Kan man litt om dette og gjenkjenner trekkene er
det mulig å gå I dybden å få det bekreftet. Det som skiller de mer
normale psykopatiske trekk fra at det blir til en diagnose er den
kvantitative mengden!
Frykt i noe konkret finnes ikke, det finnes bare
fryktsomme tanker og med det unnvikende adferd. Likeledes er det med
angst. Angst fines heller ikke som noe konkret. Angst er ikke noe vi
påfører oss selv, men et resultat av noe vi blir påført av andre. Det
oppstår gjennom fryktsomme tanker og forventninger. For offeret blir
frykt og angst størrelser som man må forholde seg til. Sammen leder de
til depresjoner og det som verre er. Det som frembringer disse tanker I
oss er psykopatens kontinuerlige
manipulasjon , suggesjon og illusjoner. Disse nedbrytende tanker hindrer
samtidig, med god hjelp av psykopaten, individet fra å bygge opp igjen
styrke. Således er det viktig at offeret får avstand til psykopaten slik
at det får en pause og evner å hente seg inn igjen. For noen ofre blir
dette en umulighet. De er så hjernevasket at de aldri vil fine seg selv
igjen. faktisk er det ikke uvanlig at ofre for psykopater selv tar I
bruk
psykopatiske trekk I sin desperate kamp for å komme fri. dette er
imidlertid ikke psykopati.
Den eneste måten å bekjempe dette ondet
er å gjøre noe. Å tro at samtale og forståelse hjelper, er bare et
utslag av naivitet. Ofte hører jeg om ofre som henvender seg til
hjelpeapparatet og får beskjed om å komme I samtale sammen med
psykopaten. Det ut I fra en forståelse av at man I felleskap skal kunne
diskutere problemet og løse det. Slike fremgangsmåter går når man har
med normale mennesker å gjøre. I situasjoner med psykopater blir
helsepersonellet som oftest fullstendig manipulert, sjarmert og ender
ofte opp med å fordømme offeret. Normale mennesker tror at en psykopat
innrømmer feil og skyld. I de få tilfellene det skjer er det bare for å
manipulere og da kommer slike innrømmelser bare mens man sitter å
snakker. Om det krever oppfølging I handling, vil man alltid se at det
ikke følges opp.
Tvert i mot blir offeret ofte fordømt
fordi det ikke finner seg I den behandlingen der har vært utsatt for.
Når man ikke får forståelse for dette kommer frustrasjonen og med det en
mer avvisende og aggressiv holdning. Dette må ikke forveksles med vanlig
aggressivitet. Det er bare et desperat forsøk på å komme ut av en
uholdbar situasjon. Vanlige helsepersonell er ikke verken trent I eller
kjent med denne dynamikken. De reagerer som om man har med normale
mennesker å gjøre og ender opp med å fordømme offeret. Tilbake sitter
psykopaten å flirer av alle. seieren er fullstendig, offeret er fordømt,
psykopaten får anerkjennelse og de naive fremstår som idioter for
psykopaten. Noe som ytterligere bygger opp rundt psykopatens følelse av
å være høyt hevet over alle andre. Hans eller hennes ego får ny næring.
Hva er det så som gjør at det som oftest
bare er offeret som avslører psykopaten? hvorfor ser ikke omgivelsene
det som skjer? Vil de ikke se eller er spillet skjult for dem? Og I så
fall hvordan er det mulig? For å forklare dette vil jeg benytte
eksempelet med en alkoholiker. Om venner ser denne personen ta en drink,
er det ingen som reagerer. Om de samme vennene ser han ta en drink uken
etter er det heller ingen grunn til å reagere. For ektefellen derimot
som opplever at vedkommende tar drinker
hele dagen, utøver vold og klart opptrer avvikende grunnet alkoholen, er
det mulig å se at vedkommende er alkoholiker. Forskjellen på vennene og
ektefellen er av kvantitativ art. Ektefellen ser vedkommende daglig.
Venner ser vedkommende sporadisk. På samme måte er det med psykopatiske
lidelser. Ektefelle eller nære personer ser vedkommende hele tiden og
kan se det mønster som avtegner seg. Det gjør ikke mennesker som bare
ser vedkommende en gang I blant.
I tillegg til det man kvantitativt opplever er det ett
moment til som spiller inn når det gjelder psykopater og narsissister.
Det er det faktum at de er så gode til å spille skuespill, tilkjennegi
en annen fasade enn den virkelige. Med alkoholikere kan man se at
personen er beruset. Selv om det I litteraturen er beskrevet flere
fellestrekk av utseendemessig karakter ved psykopater, er ikke dette noe
folk flest har kunnskap om. Det gjør at de fleste ikke kan se utenpå en
person om vedkommende er psykopat og man er derfor avhengig av enten å
leve med vedkommende eller arbeide sammen med vedkommende for å se den
virkelige personligheten. Dermed blir det også vanskelig for andre å
både forstå og se at en person kan være så forskjellig fra hvordan de
selv oppfatter vedkommende. Og ut I fra den generelle toleransen som
forventes kombinert med at få ønsker å blande seg inn I andres
problemer, ender de fleste opp med å ikke tro offeret eller overse de
trekk som ellers ville dannet grunnlag for reaksjon til fordel for
offeret. I denne dynamikken ligger også erkjennelsen av at det er så
vanskelig for ofre å bli trodd. mennesker tror hva de ser uten å
reflektere over at det er en illusjon de blir servert av psykopaten.
Vanlige mennesker har ikke verktøy
for å avsløre dette avanserte spillet. De ser en virkelighet, den
forholder de seg til. Når offeret beskriver en annen virkelighet som de
selv ikke kjenner igjen velger de å tro det de ser. Men det de ser er
glansbildeversjonen, offeret er den eneste som opplever psykopatens
virkelige jeg! Det er først når offeret treffer en person som er villig
til å lytte at offeret finner en medspiller som kan hjelpe vedkommende
ut av det helvete offeret befinner seg i. Et annet moment som også gjør
det vanskelig for offeret er at psykopaten ofte har "vært der" før
offeret kommer ut. med det menes at psykopaten tidligere enn offeret
kontakter alle personer I offerets omgangskrets og bearbeider disse
lenge før offeret vet at det er I faresonen. Når så offeret søker hjelp
av venner, familie og andre, har psykopaten allerede vært der og lagt
til grunn en annen virkelighet enn den offeret beskriver. I beste fall
blir omgivelsene forvirret og trekker seg bort, men som oftest blir ikke
offeret trodd før det er for sent.
Det krever mot å konfrontere frykt og
angst. Mens normale kan konfrontere disse følelser, vil ikke en
psykopat evne å konfronterer disse. Tvert I mot avviser de at de har
slike følelser selv om undersøkelser viser at over 60% av psykopater har
depresjoner. Deres sykelige atferd ovenfor ofre styres ofte av et
desperat forsøk på å projisere sin egen angst, frykt og smerte over på
andre. Hvordan kan et perfekt individ ha slike "skavanker"? De strider
jo fullstendig mot den psykopatisk-narsissistiske natur! Andre må ha
skylden og offeret er denne "andre"! Det å tro at de selv er mer verdt
enn andre, blir en unnskyldning eller egenforklaring for psykopatens
grunn til å handle som han/hun gjør. Det blir en unnskyldning for
forvirringen rundt den manglende samvittighet de opplever. I mangel av
samvittighet som styrer de normales moralbegrep, prøver psykopaten på en
kunstig måte å fremstå som moraliserende for å gi utrykk for å ha de
følelser de ikke har, men som de misunner de normale for å ha.
Det hele ender opp I en sykelig atferd som til
forveksling kan fremstå som normaliteten selv for den som ikke har
kunnskap om dette. Ved å spille på andres følelser for den svake klarer
psykopaten å gjøre de fleste til ofre for sitt eget syke sinn. Ved å
utnytte andres søken etter bekreftelse på normalitet, på det kjente og
trygge, blir alle som kommer I kontakt med en psykopat ofre ! Det er
bare de som gjennomskuer psykopatens narsissistiske spill som unngår å
forbli ofre for et av menneskesinnets mørkeste disipler, det
narsissistisk/psykopatiske individ!
