
Det sakkyndige paradoks
Sakkyndige I straffesaker holder jeg utenfor her, da deres jobb er
av en litt annen karakter. Mens "systemet" representert ved barnevern,
politi, psykologer, dommere, leger ol., mener at kun deres oppnevnte
sakkyndige er troverdige og bærere av den objektive sannhet, mener
foreldre, at også deres sakkyndige er troverdige og objektive.
Partsinnlegg eller objektiv
vurdering?
Representanter for systemet mener slike "private" sakkyndige ikke er
troverdige, fordi de er "kjøpt og betalt". Som en del av systemet hevder
også lederen i Forum for sakkyndige psykologer, psykolog Elisabeth
Backe-Hansen I aftenposten, at den sakkyndige rapporten Joar Tranøy har
skrevet om Svanhild Jensen, er et partsinnlegg. Men er ikke barnevernets
sakkyndige i samme sak også et partsinnlegg? Hvor objektiv kan en
barnevernsansatt psykolog være når han lager en rapport for sin
arbeidsgiver?
Systemet hevder altså at deres sakkyndige er objektive
og troverdige, mens alle andres sakkyndige ikke er troverdige og
objektive!
Heri ligger det sakkyndige
paradoks!
Det systemet her sier er alvorlig! For
om det er riktig betyr det :
1. Ingen sakkyndige er objektive, da
sannhetsverdien av deres konklusjoner avhenger av hvem deres arbeidsgiver
er.
2. Systemet har monopol på den objektive
sannhet!
Konklusjon etter
hvem arbeidsgiver er
Systemet kan ikke først si at bare deres sakkyndige er troverdige, og
samtidig påstå at andres sakkyndige ikke er det. Det innebærer at
sakkyndige konkluderer etter hvem oppdragsgiver er, hvilket ikke er et
objektivt kriterium! Den som påstår at den annen parts sakkyndige ikke er
objektive, sier samtidig at også egne sakkyndige ikke er objektive! For
det er vel ikke slik at noen sakkyndige er objektive når de er betalt av
systemet, mens de samme sakkyndige er subjektive når foreldre engasjerer
dem? Det vil jo bety at sakkyndige ikke er til å stole på!
Bevislige konklusjoner uten
faglig standard
Kanskje det beste hadde vært at de sakkyndige I barnefordelings saker ble
sett på som partenes vitner og behandlet deretter av retten. Partene kunne
så ha vær sin sakkyndige, og så var det opp til retten å dømme ut I fra de
opplysninger som fremkom. Når retten selv plukker ut sakkyndig blir retten
en oppdragsgiver og på mange måter en part I saken. Slik føles det for den
som får den sakkyndiges "konklusjon" mot seg! Konklusjoner som beviselig
ikke holder faglig standard i mange tilfeller. Også psykologer har
subjektive preferanser. Hvordan skal en dommer kunne bedømme rapportens
faglige innhold? Retten er faktisk prisgitt den objektivitet den selv
tillegger den sakkyndige!
Mange psykologfeil
med tragisk utgang
Det er vist til for mange
tilfeller i media den senere tid der rettsoppnevnte sakkyndige tar feil,
med tragiske utfall som resultat. Det er derfor opplagt at sakkyndige kan
ta feil, og at det nå er på tide å få dem ut av sin selvproklamerte "jeg
er ufeilbarlig" - holdning. I psykologi er det rom for tolkninger, da glir
man lett over I subjektive preferanser. Det
finnes alt for mange tilfeller der sakkyndige I barnefordelings saker gjør
et så dårlig arbeide, uten at retten evner å se dette, at det
representerer en betydelig fare for folks rettsikkerhetsoppfatning. Har vi
noen ganger hørt en sakkyndig si; Ja, jeg tok vist feil? Nei, jeg
tenkte meg det.....
Linker til alle sider i serien.
OBS. Seriedel 12 er i PDF 59 sider.
|