Serie om justismord.
Del 11: Prosessen mot Harry
Lindstrøm
– et
politisk justismord
Av Ole Texmo
Oslo - sfm.no. Publisert 18.01.2007
En av Norges-historiens mest pinlige saker som nå holder på å gå i
glemme-boken er den såkalte ”Lindstrøm-saken”. Tidligere byråsjef
i Industridepartementet Harry Lindstrøm ble i 1967 dømt for grov
utroskap i tjenesten for forbrytelser han skulle ha begått, men
som det fantes sparsommelig med ”bevis” for. Prosessen mot
Lindstrøm handlet i realiteten om helt andre saker og ting enn
angivelig uryddighet i regnskap mv i forbindelse med
administrering og avvikling av Statens gruver byråsjefen med
hovedansvar for bergverk hadde. I disse forholdene var Lindstrøm
uskyldig, men han rakk aldri å bli renvasket etter gjenopptakelse.
Han døde i 1987, men oppnådde idet minste å bli forsont med
tidligere statsminister Einar Gerhardsen som mens
”Lindstrøm-saken” pågikk fra 1963 var statsminister og den øverste
politiske leder for en uverdig prosess.
Gerhardsens unnskyldning kom aldri offentlig, men er
dokumentert privat fra 1983. For å forstå bakgrunnen for
”Lindstrøm-saken”, må vi ta med noen ord om den forutsetningsvis
kjente Kings Bay – ulykken på Svalbard som høsten 1962 kostet 21
mennesker livet, og hvis ettervirkning 1963 førte til at
Gerhardsen-regjeringen måtte gå av for en kortere periode. Dette
er en del av norsk parlamentarisk og politisk historie, men
historiebøkene forteller lite eller ingenting om hvilket spill som
foregikk for å finne en syndebukk eller også avledningsmarkør for
måten man forholdt seg til ulykken. Harry Lindstrøm, født 1916,
var en usedvanlig begavet, dynamisk, men også stridbar person.
Han meldte seg til tjeneste under krigen og ble feiret som helt
for sin innsats, en uredd, raus og oppofrende persontype som ikke
gikk av veien for å tale sine overordnede imot når han fant det
riktig. Etter krigen tok han igjen forsømt utdanning og ble først
sivilingeniør fra NTH og deretter på kort tid også jurist.
Lindstrøm fant raskt sin
vei til toppstillinger i Industri- og bergverksdepartementet som
det het den gang. Lindstrøm hadde en utrolig kapasitet både
intellektuelt og arbeidsmessig – en handlingens mann. Som
ansvarlig for Statens gruver var han en viktig ressursperson, og
han demonstrerte solid integritet både når det gjaldt faglige og
menneskelige spørsmål. Men ikke alle likte Lindstrøm som var en
frittalende og selvstendig person. Hans stil var arbeidsom,
kunnskapsrik og oppofrende, men også naiv. Den siste egenskapen er
viktig å ha i mente fordi han i sitt virke kom i kontakt med mange
mennesker som trengte hjelp og veiledning både privat og i
jobbsammenheng. Lindstrøm trodde i utgangspunktet det beste om
folk, inntil dårskapen kom for en dag. Da var han nådeløs. En
sentral person i Lindstrøm-saken er skraphandlersken Randi Bakke
som Lindstrøm hjalp også økonomisk ved å skrive under på
pantegjeld. Da Lindstrøm oppdaget Bakkes svindlertilbøyeligheter,
sa han klart i fra.
Bakke
tok en grusom hevn og klarte med sine beskyldninger om
Lindstrøms påståtte tjenestefeil å dupere i tur og orden kjente og
presumptivt begavede jurister som advokat Alf Nordhus,
departementsråd Rolv Ryssdal, ekspedisjonssjef Erling Sandene og
justisminister O.C. Gundersen. Når hun lyktedes skyldtes det ikke
utelukkende hennes talegaver. I situasjonen etter Kings Bay rådet
en opprørt stemning både politisk og i opinionen. En rapport
signert sorenskriver Per Tønseth ble avlevert hvor ansvaret for
ulykken ble tilskrevet bedriftsledelsen samt en teori om at
eksplosjon av kullstøv forårsaket ulykken. Harry Lindstrøm var
ikke imponert av Tønseth-rapporten som han mente var et makkverk.
Han ville undersøke ulykkesårsaken på tilfredsstillende faglig
vis, men møtte motstand innad i departementet hvor minister Trygve
Lie først og fremst måtte sikre sin maktposisjon.
Minister Lie likte dårlig
byråsjef Lindstrøms engasjement. Heller enn å verdsette Lindstrøms
udiskutable kompetanse, startet Lie en kamp for å nøytralisere
Lindstrøms innflytelse. Samtidig åpnet det seg mulighet for å lede
aggresjonen omkring behandlingen av ulykken, Tønseth-rapporten og
den politiske situasjonen, over på Lindstrøm som kunne tenkes å
oppdage enda mer uredelighet fikk han holde på lenger. Randi
Bakkes beskyldninger var syltynt ”begrunnet”, om i det hele tatt
dokumenterbare. Lindstrøm fant senere den dokumentasjon rettssaken
ikke tok hensyn til, men lyktedes ikke å bli frifunnet. På grunn
av stort arbeidspress fikk Lindstrøm hjerneblødning og ble
sykmeldt. Det var mens han var sykefraværende at Trygve Lie slo
til. Å møte Lindstrøm ansikt til ansikt turte Lie neppe.
Prosessen førte til fellende dommer og tap av lønns- og
pensjonsrettigheter. Alf Nordhus har senere uttalt at Lindstrøm
ble ”grillet på Kings Bay-affærens brennalter” ifølge
forfatter Hjalmar Markussen som har skrevet bok om denne prosessen
(Dokumentarforlaget 2000). Mesteparten av tiden i varetekt
tilbrakte Lindstrøm på sykehus under streng politibevoktning med
brev- og besøksforbud. I presse og media ble Lindstrøm fremstilt
som en notorisk korrupt embetsmann. I tiden etter soning
konsentrerte Lindstrøm seg om å reise injuriesaker mot pressen,
noe han lyktedes i. Slik finansierte han et liv fratatt muligheten
til å få brukt sine ingeniørkunnskaper til samfunnets beste. Det
hører med til historien at Lindstrøm fikk rett i sin antakelse om
at årsaken til eksplosjonen i Kings Bay ikke skyldtes kullstøv
slik Tønseth-rapporten hevdet.
I injuriesakene oppnådde
han enten forlik eller vant. På en måte har han således selv
sørget for å bli frikjent for alle beskyldningene mot hans person
og dermed indirekte også påstander om hans angivelige
misgjerninger. Men rettsprosessen om tjenestefeil kunne han gjøre
lite med, mye takket være advokater som ikke gjorde jobben sin.
Denne siden av justismordsaker er mindre kjent: at advokater ikke
sørges for å representere sine klienter slik at de bl.a. får
nødvendig dokumentinnsyn. Det var neppe advokatene Thorleiv og
Thomas Idsøes fortjeneste at Lindstrøm fikk redusert
tiltalepunktene ned til et betydelig lavere alvorlighetsnivå slik
at da det mest graverende var skrelt vekk, ble han på grunnlag av
tvilsomme eller også sviktende beviser dømt til to og et halvt års
fengsel fordi staten ikke fikk godt nok betalt for skrap.
Prosessen mot Harry Lindstrøm er en skamplett for
rettsstaten Norge. At så vidt mange toppjurister, hvorav flere
senere gjorde tjeneste som høyesterettsdommere, lot seg bruke i
det som temmelig opplagt må ha vært et politisk spill, kan
fortelle om hvordan karrierer bygges i lojalitet til makten. Vi
har i denne artikkelen ikke gått inn på enkelthetene i
bevisførselen, regnskaper som forsvant for så å dukke opp igjen;
vitneoppgaver som dermed måtte anses som falske mv. Justismord
handler i noen tilfeller om bevisst iscenesatte prosesser motivert
av politiske hensyn, i dette tilfelle for å redde prestisjen til
Trygve Lie i kombinasjon med en nedrig hevn fra en person som
heller burde være takknemlig for hjelpen hun hadde fått. |