I mars 2001 ble Amelia Riis tilkjent 43 millioner i erstatning i en sak hun anla mot Oslo skifterett i 1978. Forståelsen for bakgrunnen for denne saken er tildels kompleks, særlig de finanspolitiske hensynene svindelen er motivert av. Men saken er dog ikke helt ubegripelig. Virkningen av krisen i rederinæringen på 70-tallet er en viktig ingrediens i sakskomplekset. Amelia, født Olsen, er datter av rederen Kristoffer Olsen i Olsen og Ugelstad, et av Norges største rederier. Kristoffer senior døde i 1948, og konen Dagny ble sittende i uskifte. Sønnen Kristoffer junior, Amelias bror, kjøpte i 1954 familiens aksjer og uskifteboet. Da Dagny døde i 1970 overtok skifteretten boet, og de nærmeste årene ble verdiene tappet av Kristoffer jr og ført til utlandet via stråselskaper – med skifterettens ”hjelp”. ”Riis-saken” har over- og undertoner av bevisst og forsettlig uredelighet for å dekke over skandale av omfattende dimensjoner. Saken handler om en enkeltpersons tap av berettiget arv; men også om hvilke krefter som settes i sving for å skjule legaliserte overgrep.

For sine irregulære dødsdisposisjoner, ble Kristoffer jr i 1973 dømt til å tilbakeføre familieaksjene til boet. Kristoffer jr og Amelia ble enige om at Amelia kunne kjøpes ut av rederiet, og at Amelia fikk sin del av arven i form av supertankeren ”Sognefjell” til en verdi av nærmere 100 millioner. Men denne avtalen ble aldri innfridd. Amelia så lite eller ingenting til arven. Båten hun eide ble brukt til andre formål. Olje- og shippingkrisen på denne tiden skulle bli avgjørende for hvordan rederdatterens arv ble forvaltet. Superrederen Hilmar Reksten med flere hadde satset stort på at Yom Kippur–krigen i 1973 skulle skape en lengre oljekrise med tilhørende fortjeneste, og stod i fare for å gå dundrende konkurs med storbanker og skipsverft i dragsuget. Den norske stat ble redningen. Dette er kort fortalt bakgrunnen for en svindel som er blitt forsøkt holdt skjult i 30 år. Amelia Riis inngikk i 2003 et del-forlik med staten, men noen innrømmelse av svindelen har aldri kommet fra myndighetshold.

Jus-studenten Herman Berge ble i 1997 kjent med saken gjennom Amelias mann, konsul Einar Riis. Berge var redaktør for studenttidsskriftet ”stud.jur” hvor han etter å fått kjennskap til historien publiserte artiklene ”Makt og forakt – hånd i hånd” og ”Skal vi stjele en supertanker?” (1997), tilgjengelige på nettstedet www.rettsnorge.no . Her beskrives i detalj hvordan en rekke navngitte aktører vi forbinder med det ypperste sjikt av jurister i domstol og advokatvesen, systematisk har tilskyndet og dekket over kriminell virksomhet i lovens navn. Herman Berges engasjement i saken har formodentlig vanskeliggjort hans egen karriere. Skifterettens forvaltning av boet er det sentrale i Riis-saken. Grunnlaget for Amelia Riis` erstatningssak er ranet av enorme summer og verdier. Rederiet Olsen og Ugelstad, godt hjulpet av advokat Ole Lund, førte ved hjelp av stråselskaper boets midler ut av landet mens skifteretten så på eller snudde ryggen til. I 1970-kroner snakker vi om ca en halv milliard. Leseren kan forsøksvis regne ut hvor mye det blir i 2007-kroner.

Som man forstår var det store summer og prestisje på spill skulle man redde den del av rederinæringen som gamblet høyt og stod i fare for å falle pr 1973. I følge Herman Berges artikkel ”Skal vi stjele en supertanker?” var det på tale å flytte Norges Banks gullbeholdning til London for å tilfredsstille bl.a. Hambros Banks krav til sikkerhet for lån til deler av redernæringen – uten å rådføre seg med Stortinget. Aktører i dette spillet er foruten representanter for de impliserte rederne, regjeringen, Norges Bank og DnB. Flere navngitte toppjurister må opplagt ha vært vitende om hva de foresto av ulovligheter. Det politiske bakteppet og utsiktene til en nasjonal skandale av dimensjoner hvis redernæringen gikk fullstendig på baken er hovedforklaringen på de grepene som ble iverksatt som cover up. Skifteretten og staten har kommet med mange merkelige forklaringer på de forsvunne verdiene. Ikke alle er like logiske og fornuftige. Eller juridisk-rettslig relevante.

Skifteretten satte i realiteten bort administreringen av boet til rederiet og til Amelias bror - en av partene i saken - som dermed fikk anledning til å tappe boet gjennom sine disposisjoner. Regjeringsadvokat Bjørn Haug overvåket svindelen uten å gripe inn. I en voldgiftsrettssak i 1975 mellom Amelia og broren Kristoffer ble avtalen dem i mellom erklært ”null and void”, til tross for at ingen av partene hadde lagt ned slik påstand om at avtalen skulle kjennes død. Dermed tilfalt i realiteten båten Kristoffer. Voldgiftsretten bestående av Høyesterettsdommer Gunnar Aasland, jusprofessor Sjur Brækhus og BAHR-gründer Knut Rasmussen, ble overstyrt på bakgrunn av statens ønske om å kamuflere tyveriet av ”Sognefjell”. Amelia Riis` advokat Tore S. Engelschiøn inngikk i et komplott der Amelias båt ”Sognefjell” ble brukt som sikkerhetsstillelse for at ikke staten skulle tape på den forestående Reksten-konkursen.

Hvorfor har denne saken tatt så lang tid å få avsluttet? Svaret er bevisst trenering. Saken er for pinlig for en del aktører som har skaffet seg solide karrierer. Systemet har en opplagt interesse i å beskytte feil og uredeligheter begått av fremtredende jurister. Den norske stat har et opplagt ansvar for svindelen staten ikke vil vedkjenne seg. Først i 1981 fikk Amelia Riis vite at hennes skip var pantsatt mange år tidligere. Man hadde simpelthen ikke regnet med henne som en legitim part med krav på respekt, rett til informasjon og medbestemmelse. Noen som kjenner seg igjen i egen situasjon? Uansett sakstype vil man finne en del likheter i forhold til hvordan rettens aktører opptrer; hvordan juristene lager sine egne ad hoc-lover og regler. Forskjellen er at ”Riis-saken” dreier seg om milliarder av kroner, har et storpolitisk bakteppe, og at etter hvert en del personer med innflytelse har engasjert seg, bl.a Fremskrittspartiets tidligere formann Carl I. Hagen og tidligere justisminister Odd Einar Dørum.

Norges Banks dokumenter, styrenotater mv i sakens anledning er forsvunnet for perioden høst 1974 til vår 1975. Teorien om at tyveriet av ”Sognefjell” var planlagt på høyeste hold er derfor langt mer enn en vidløftig ”konspirasjonsteori”. Jussprofessor Carl August Fleischer har uttalt at saken er ”et kontinuerlig justismord”. Dommen fra 2001 ble anket av staten. I dommen får skifteretten kritikk for grov forsømmelse av behandlingen av dødsboet etter Amelias mor. En av de som kom dårlig ut av rettssaken var advokat Ole Lund, tidligere direktør i Olsen og Ugelstad. Men strafferettslige konsekvenser har Lund med flere foreløpig ikke blitt gjenstand for. I ankerunden kom staten med forlikstilbud, gikk med på renter på erstatningen, men var ikke villig til å imøtekomme krav om at utbetaling av pengene skulle skje i utlandet fordi Riis ikke stolte på norske myndigheter og innsyn i arkivene til Finansdepartementet og Norges Bank. Riis har krevd etterforskning for korrupsjon bl.a. Amelias mann Einar som stod henne brast hele tiden døde i 2006. Herman Berge fikk ved avslutningen av sitt jusstudium store problemer med å få godkjent sin hovedoppgave som inneholdt kritikk av voldgiftsystemet, med henvisning til behandlingen av Riis-saken.