Serie om justismord.
Del 9: Voldaprestsaken
Av Ole Texmo
Oslo - sfm.no. Publisert
01.02.2007
Etter frifinnelsen av Ulf
Hammern i Bjugnsaken kunne man avlese i kriminalstatistikkene en
betydelig nedgang av saker om seksuelle overgrep mot barn.
Tolkningen av disse tallene har vært todelt: Noen hevder nedgangen
i antall anmeldelser skyldes at terskelen for domfellelse ble lagt
for høyt og at mange ble skremt fra å anmelde overgrep. Andre
hevder oppmerksomheten rundt den skandaløse Bjugnsaken og
frifinnelsen bidro til å få vekk de useriøse falske anmeldelsene
slik at balansen ble opprettet. Hver på sine premisser beskriver
disse to diametralt motsatte forklaringsvariantene ”bjugneffekten”.
En tredje forståelse av uttrykket beskriver hvordan fagmiljøene
ikke har evnet å innse hva som gikk galt i Bjugn.
Fagfolkene kom seg
strengt tatt ikke over nederlaget i Bjugn, og har aldri tatt
noe oppgjør med sine metoder. Man kan ikke se bort fra at man
trengte en ny stor nok sak til å gjenvinne status og vise hvem som
bestemmer også i rettsapparatet. Voldaprestsaken har sitt navn
etter hvor i landet saken hadde sitt utspring, og hvilket yrke den
angivelige seksualovergriperen hadde inntil han ble fradømt retten
til å praktisere som prest. En prest og barnefar ble dømt for
angivelige seksualovergrep mot 3 av sine døtre samt mot en kvinne
han hadde hatt i sjelesorg. I Søre Sunnmøre tingrett dissenterte
fagdommeren i dom fra november 2000, mens en enstemmig
Lagmannsrett mars 2002 dømte presten til 5 ½ års fengsel.
Høyesterett som kun behandlet straffeutmålingen plusset i februar
2003 på et halvt år på straffen.
Under soningen arbeider
Voldapresten for å få sin sak gjenopptatt da han mener seg
uskyldig dømt. Det er vår bestemte oppfatning at vi har å gjøre
med et nytt justismord, men skal vi forstå hvordan dette kan gå
til etter at fagfolk også i politi og rettsvesen har hatt mulighet
for å ta lærdom, må vi gå litt nærmere inn på hvordan saker kan
bygge seg opp fra lite eller ingenting, eller som i dette
tilfelle, fra en syk kvinnes hevn og sjalusi. I artikkelen ”Et
nytt justismord?” (2004) er beskrevet mer utdypende hvordan
avvisningen og forsmåelsens psykologi virker, ikke bare hos
ressurssvake personer, men også hos fagfolk som opplever at deres
status og faglige vurdering blir utfordret. Den eldste datterens
urinveisproblemer førte til at ble stilt spørsmål ved medisinsk
kompetanse. Ikke usannsynlig med konsekvenser.
I egenskap av bekymret
far henvendte presten seg til medisinske eksperter og kom i
den forbindelse til å såre forfengeligheten til en lokal lege. Dr.
Anders Alme er en sentral aktør i sakskomplekset, både med hensyn
til hans uttalelser om hva datterens problemer skyldtes, og
gjennom sin rolle når presten ble arrestert og varetektsfengslet
på et tidspunkt hvor barnevernet hadde klart å splitte hele
familien. Barnevernet fant i utgangspunktet ikke noe vesentlig
kritikkverdig, men tilskyndet av dr. Anders Alme som nok opplevde
at hans faglige prestisje stod på spill utviklet de sine
forestillinger om omsorgssvikt og overgrepsmistanker.
Den kvinnen som satte i
gang beskyldningene mot presten kom fra Sotra utenfor Bergen
og tilbrakte lange perioder i sjelesorg hvor hun nøt godt av hele
prestefamiliens gjestfrihet. På et tidspunkt opplevde presten at
kvinnen forventet og la opp til noe mer vi neppe trenger
konkretisere. Prestens avvisning førte til at kvinnen som hadde et
lengre psykiatrisk rulleblad, først innleverte en anonym
bekymringsmelding til barnevernet, og senere med dårlig skjult
sjalusi angrep både prestefruen hun nok hadde sett seg selv i
rollen som, og presten hun gjerne ønsket å ha et forhold til. At
politi og rettsvesen ikke har villet se dette grunnleggende
motivet for de usaklige beskyldningene som barnevernet heller ikke
tok alvorlig på innledende stadier i prosessen, kan betraktes som
en gåte, men også som en del av justismordproblematikken.
Forblindelsen er ikke
sjelden tilstede i saker hvor det blir maktpåliggende for
ulike etater og fagpersoner å vinne frem. Da saken kom for retten
var familielobotomien komplettert. De to yngste døtrene presten
skulle ha forgrepet seg på var anbrakt i fosterhjem hvor de ble
utsatt for betydelig påvirkning. Politiavhørene er et eget
kapittel. Spesialmedarbeider Marit Granlien og barnevernets Astrid
Vikestrand samarbeidet tett, men Granlien som forestod
politiavhørene fikk til og begynne med ikke noe ut av døtrene som
kunne gi grunnlag for bekreftelse av mistanke om seksuelle
overgrep, tiltross for manipulative spørreteknikker, og splitt og
hersk-metoder det er mulig å avdekke ved dokumentanalyse.
I avhørene forsøker
Granlien helt bevisst å feilinformere døtrene om hva den andre
har sagt, og hva de selv skal ha kommet med av innrømmelser om ”familiehemmeligheiten”
og ”doktorleiken”. Da saken stod for retten burde man ha
tatt høyde for alle sakens tvilsomme elementer. Justismord skyldes
påviselige feil, og i denne saken er det flusst opp av feil det
ikke er altfor vanskelig å avdekke. I gjenopptakelsesprosessen har
professor i psykologi Roald A. Bjørklund på oppdrag fra
Voldapresten utarbeidet en vitnepsykologisk basert rapport hvor
han har gått gjennom alle tilgjengelige avhørsprotokoller samt
avhørsrapport for den eldste datteren. Sistnevnte rapport er ikke
egnet for innholdsanalyse da det metodisk er lagt til rette for en
rekke sammenblandinger som gjør det umulig å vite hva som er
barnets egne utsagn.
I Bjørklunds rapport
konkluderes det med at det i de første avhørene av de to
yngste døtrene ikke fremkom noe som er ”forenlig med at de har
blitt utsatt for seksuelle overgrep av sin far”, men at det i
senere avhør av den ene av de to yngste døtreme fremkommer
opplysninger som kan tyde på overgrep. Men ”det kan ikke
utelukkes at disse opplysningene gjenspeiler en
virkelighetsoppfatning hvor barna ikke er i stand til skille
mellom faktiske opplevelser og opplevelser frembrakt gjennom
samtaler med voksne personer, herunder samtale med psykolog”.
Påvisning av en rekke metodefeil som f. eks suggestive
avhørsteknikker burde tilsi at det er på sin plass med en
gjenopptakelse, men det er også et spørsmål om hvor mye prestisje
som er investert fra systemets aktører.
Lagmannsrettens
formann, dommer Sissel Endresen utviste en holdning som
bestemt avviste motforestillinger, åstedsbefaring ble nektet og
dermed muligheten for å se at de angivelig omfattende overgrepene
neppe kunne ha funnet sted upaktet. Sissel Endresen, som nå er
sjef for Domstolsadministrasjonen hevdet under rettssaken at det
er uinteressant hvordan barnas påstander er fremkommet. Heri
ligger et stort problem for rettssikkerheten når det legges til
rette for at uetiske manipulative teknikker kan brukes for å få
barn til å fortelle om saker og ting de kanskje ikke har opplevd.
Rettens likegyldighet til mål og midler er faretruende. Marit
Granlien er nå familievoldkoordinator på Sunnmøre. Under saken
hevdet hun at hun kunne se på barn om de hadde blitt utsatt for
overgrep. Før presten ble brakt inn til soning i 2004 var medias
fokus ikke på et mulig nytt justismord, godt underbygd av
dokumenter som viser hvor galt det kan gå, men på muligheten for å
inkriminere nettverkene som støttet ham.
|