Av Ole Texmo

Oslo - sfm.no. Publisert 26.01.2007

For den som ikke bare subjektivt opplever seg urettferdig behandlet og feildømt i en rettssak, men som også kan vise til objektivt registrerbare forhold for å underbygge sin oppfatning, er det uansett ille å bli gjenstand for en rettslig behandling som ikke dømmer riktig. Justismord har vi i utgangspunktet reservert straffesaker og vi velger å bruke uttrykket ”legaliserte overgrep” eller ”overgrep i lovens navn” om tilsvarende tildragelser i sivilsaker. Konsekvensene er forskjellige da dom i en straffesak som regel medfører frihetsberøvelse og rulleblad. Men for de foreldre som etter tvilsomme rettsprosesser blir fradømt eller i realiteten mister kontakten med sine barn, er det noen ganger likegyldig hva man kaller galskapen.

Vi skal ikke tilskynde noen konkurranse om hva som er verst og hvem som er dårligst behandlet, men heller forsøke å nøste noen tråder, gå opp noen grenseganger og se om det er trekk ved rettssystemet som kan fokuseres med tanke på å avdekke strukturer som muliggjør at justismord og andre overgrep i lovens navn kan skje. Med systemfeil forstår jeg elementer og innretninger som f. eks gjør det mulig å forskyve eller tilsidesette krav til bevisvurdering, som ikke iakttar krav til begrunnelser eller også det man ellers i arbeidslivet kaller kvalitetssikring. Dette siste begrepet er omfattende, men kort fortalt gjelder det systemets mulighet for å kartlegge mulige feilkilder samt å rette opp feil når de oppdages.

Hvis et system overlater for mye myndighet, eller kompetanse som juristene kaller det, til den enkelte dommer, og denne kan frita seg selv for å kvalifisere bruken av skjønn til forskjell fra empirisk faktaorienterte metoder, kan det bli både vanskelig å identifisere feil, pluss at det kan bli pinlig for systemets egne aktører å konfrontere dommeren med begåtte feil. Dommere spiller opplagt på systemtrohet og oppfordrer sine kolleger oppover i anke- og kjæremålssystemet til å det samme. Lovbestemmelser som fritar for begrunnelseskrav, f. eks tvistemålsloven (sivilprosess) og straffeprosesslovens bestemmelser om anker og kjæremål, jf tvml §§ 373, 2.ledd (anke)og 403a (kjæremål), og tilsvarende strprl §§ 321, 2.ledd (anke)og 387a (kjæremål) virker demoraliserende på rettsapparatets profesjonelle aktører.

Tvistemålslovens § 403a sier: ”Dersom kjæremålsutvalget enstemmig finner det klart at et kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke kan føre frem, kan det avvise eller forkaste kjæremålet, eller stadfeste den påkjærte avgjørelse, uten annen begrunnelse enn en henvisning til bestemmelsen her”. Paragrafen biter seg selv i halen, men gjør det mulig for underordnede instanser å avsi uriktige kjennelser som Høyesterett i siste instans kan hvitvaske. Dette juristeriet gjør det mulig å begå feil både i materielle og prosessuelle spørsmål, når øverste instans kan glatte over det hele med en meningstom frase som ikke sier noe som helst om hvordan de ulike temaer er blitt behandlet. Men verst av alt handler det om holdninger til lov og rett.

La oss se på enkelte likheter og forskjeller. Vi begrenser oss her til den type saker vi har mest å gjøre med, nemlig sedelighetssaker og barnevern- og barnefordelingsaker. Når vi bruker ordet strukturlikhet mener vi at f. eks at praktisering av prosessreglene er omtrent de samme, at formkrav likner mens innholdet kan variere. Språket er det samme og tilbøyelighetene til å administrere ulike sider av saken i den ene eller andres favør viser et mønster, f. eks at muligheten for å fremme alternative bevismidler hindres. I saker som handler om både barn og voksnes troverdighet, utsagns pålitelighet mv, er bruken av relevant sakkyndighet oftest avgjørende. Hvis en domstol ikke ønsker vitne- og utsagnspsykologisk ekspertise, er det oftest fordi denne kan avdekke svikt i domstolens egne rutiner, f. eks hvordan samtaler med barn blir gjennomført og hvordan man vurderer påvirkelighet og barns selvstendighet.

Avdekking av feil innebærer nesten alltid påvisning av konkrete bevis- og eller dokumenterbare forhold. Saker som avgjøres uten at bevisgjennomgangen er konkret og etterrettelig representerer fare for justismord og legaliserte overgrep. En feil kan være å anlite seg på en ekspertise som ikke bygger på vitenskapelighet eller annen metodisk etterprøvbarhet. Å hevde at noe er feil må alltid konkretiseres. Men rettsapparatet bygger i mange sammenhenger på vurderinger som ikke lar seg etterprøve, f. eks utsagn fra sakkyndige psykologer. Uten prøving av hvilken teori eller praksisutlegning som har mest for seg, kan utsagn som ikke trenger ha rot i noe fornuftig eller logisk rasjonale passere som bevismiddel. Likegyldigheten til om bevismidler holder mål er påtagelig i rettsapparatet.

Beviskravene er sterkere i straffesaker. Man kan også fremstille det som at beviskravene er svakere eller fraværende i enkelte sivilsaker. Et fellestrekk er at relevante og kan hende avgjørende fakta og opplysninger blir enten underslått eller administrert vekk slik at en mulig tvil blir usynlig og bevisfremleggelsen svekket. Vi snakker her om en type ensidighet som vitner om forutinntatthet, men også om bevisste, forsettlige grep fra domstolen for å skape ubalanse i favør av en av partene. Ett forhold vi ikke kommer unna, men som ikke sjelden er vesentlig, er advokatens innsats. Advokater som er mer opptatt av å holde seg inne med systemet for å sikre at salærkravene blir innfridd, enn å stå på for sine klienter, kan begå forsømmelser som leder til at domstolen bygger på uriktige premisser.

En del advokater holder ikke mål kunnskapsmessig og forstår kanskje ikke nødvendigheten av å forholde seg metodisk, kritisk og analytisk til bruken av ekspertvitner og i presentasjonen av sakens punkter, linjer, flater og rom. De sakene som handler vesentlig om normer og verdier lider ekstra under rettspleiens overfladiskhet. Som part i enten straffesak eller sivilsak er man prisgitt de profesjonelle aktørenes opptreden. Jussen viser liten respekt for metode og vitenskapelighet. Man kan risikere å fornærme den ærede rett om man tillater seg å komme med innvendinger, eller baserer seg på logikk og beregnbarhet, testing av alternative hypoteser hvor man ettergår fagfolkenes synspunkter og metodesvikt. Påvisning av feil under rettens gang kan virke mot sin hensikt. Advokater er redde for å legge seg ut med retten.

Jurister har meget høye tanker om seg selv og har problemer med å innrømme feil. Derfor blir det ikke innført ordninger som gjør det effektivt å rette opp påviselige feil, selv hvor disse er konkrete og lett identifiserbare, f. eks video og stenografiske referat fra rettsmøter. Når det offentliges interesser skal ivaretaes i saker om omsorg i regi av barnevern og på barnehjem hvor det avdekkes overgrep på løpende bånd, blir lojalitetshensyn virksomme. At barnevern og offentlig omsorg er bedre enn foreldre til å ta vare på barn er en utbredt holdning i systemet. Lojalitet gjør enkelte aktører i rett og forvaltning blinde for systemets egen virksomhet. De oppdager ikke selv når de identifiserer seg med overgrep i lovens navn.