Av Ole Texmo

Oslo - sfm.no. Publisert 19.01.2007

Etter hvert skal vi komme nærmere inn på en del felles strukturtrekk mellom justismordsaker basert på erfaringer fra straffesaker på den ene side og på den andre sivilsaker hvor det er legitime grunner til å mene at feilaktige dommer har blitt og fortsatt blir avsagt. Ett fellestrekk er tvilsomheten av påberopt sakkyndighet. For straffesaker gjelder dette særlig psykiatere, for sivilsaker ikke overraskende psykologer. Bruk av sakkyndige har flere formål. Den mest opplagte og for så vidt også fornuftsmessige grunnen er at den aktuelle sak er såpass komplisert og eller kompleks at man må ha særlig kyndig fagperson til å opplyse om visse definerte sider av saken. Men bruk av sakkyndige kan også representere ansvarsfraskrivelse.

Som regel skal et sakkyndig oppdrag defineres gjennom mandat. Dette kan være gjenstand for uenighet mellom partene og retten. Hvis det er uenighet om hvilke sider av saken som skal opplyses, f.eks. om tiltalte eller en eller begge partenes mentale forhold, kan det ha skjebnesvanger betydning om ikke relevansen av det sakkyndige bidraget bringes på bane allerede før skaden kan være skjedd. I motsetning til rettsodontologer som skal vurdere tannbittbevis og rettsmedisinere som skal vurdere dødstidspunkt, dødsårsak, celleinvekst, alkoholkonsentrasjon mv, har psykiatere og psykologer mindre presise redskaper til å undersøke hva retten ønsker å finne ut av. Dette gjelder også hvilken bevisverdi f.eks. et sakkyndig utsagn om barn og voksnes troverdighet har for sakens bedømmelse.

Mangel på metodiske studier av sakkyndig virksomhet er en del av et større bilde hvor betydningen av korrekte dommer basert på etterprøvbar kunnskap tones ned til fortrengsel for effektiv rettspleie med høy grad av skjønn, for ikke å si synsing. Hvis ikke rettens aktører tar høyde for usikkerhet, variasjonsbredde og graden av konsensus i fagmiljøene, kan man risikere at de sakkyndige uttalelsene tillegges vekt som ikke står i forhold til status basert på vitenskapelige kriterier. Dessverre ser dette ut til å være underordnet i rettsapparatet. Grunnen er formodentlig at juristene som dominerer rettspleien har grunnleggende svikt i sitt eget vitenskapspensum og derfor ikke kan se betydningen av å bygge på krav til vitenskapelighet.

Vitenskapelighetskrav kjennetegnes av fagmiljøer hvor plikten til sannhetssøken er veiledende norm. Det er ingen overdrivelse å hevde at jussen som fag betraktet mangler slike motiver. Når verken etterforskning eller bevisfremstilling underkastes krav til vitenskapelighet ligger det til rette for justismord. Likeledes når oppnevnelse og mandat for sakkyndige ikke inneholder nærmere definert metodekrav og redegjørelse for relevante forskningsfunn. Med tanke på konsekvenser er det her ingen egentlige forskjeller på straffe- og sivilsaker, med selvfølgelig unntak av de konsekvenser som viser seg i straffedom og begrensninger i borgerlige rettskrav som følger med et rulleblad.

En forelder som i realiteten blir fradømt kontakten med sitt barn på tvilsomt faglig grunnlag med rettens likegyldighet som medvirkende årsak, straffes ikke med fengsel men med fravær i sitt barns liv. Den uskyldige tredjepart barnet i en sivil barnevernsak eller barnefordelingsak kan få ødelagt sitt liv av inkompetente psykologer. Psykoekspertisens makt og innflytelse over deler av rettspleien handler sjelden om dokumentert kompetanse. Bransjen er rekruttert av fagfolk som blir svar skyldig når det stilles spørsmål om metode, etterprøving eller kvalitetssikring. For rettens profesjonelle aktører er kritikk mot systemet uønsket. At kritikken kan underbygges faglig-akademisk later ikke til å telle i en forvaltningskultur hvor så lite som mulig skal konkretiseres og identifiseres som gjenstand for bevisvurdering.

Kritikk mot sakkyndige er indirekte en kritikk mot rettsapparatet. At slik kritikk er gjenganger i omtale av justismordsaker later til å prelle av. Det synes ganske umulig å få en kvalifisert utredning om f.eks. kvalitetssikring av sakkyndige oppdrag. I tur og orden har utvalg som har tatt for seg kvalitetssikring enten latt være å utrede problemstillingen eller vist til allerede eksisterende bukk- og havresekkinstitusjoner som f.eks. rettsmedisinsk kommisjon. NOU 1995:23 om barnefaglige sakkyndighetsoppgaver, NOU 2001:12 om rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker og senest NOU 2006:9 om kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernsaker forsømmer alle å tydeliggjøre de faglig-metodiske utfordringene, samt definere hva kvalitetssikring betyr som redskap for å kunne identifisere mulige feil for deretter å reparere feilene.

Problemet med de sakkyndige er stadig tilbakevendende. På grunn av særlig medisinernes status tillegges deres utsagn vekt som om de var faglig på høyden. I realiteten brukes de sakkyndige erklæringene i mange saker ikke for deres antatte faglige innhold som klargjørende for relevante saksforhold, men for beviskjedemessige forhold. Dette instrumentelle kunnskapssyn er ikke utypisk for deler av rettspleien. Kampen om ekspertisen er også en maktkamp om hvilken opplysning, evt. hvilken tildekking av sakens fakta de ulike kreftene i retten ønsker. Spesielt i sedelighetssaker hvor påståtte ofres reaksjoner og troverdighet kan være avgjørende kommer de sakkyndiges rolle i fokus. Psykologer uttaler seg uten å kunne skille mellom sak og person; mellom saklighet og personlighet.

Rettens uvilje mot å bruke vitne- og utsagnspsykologer med kompetanse på kartlegging av utsagn og påstanders oppkomst og utviklingshistorie, og slike kognitive størrelser som grad av påvirkning og hukommelse, er symptomatisk for uviljen til å bygge rettsavgjørelser på etterprøvbar vitenskapelig grunn. Den dominans psykodynamisk orientert psykoekspertise har hatt og fortsatt har er en viktig årsak til de mange justismord som er begått i sedelighetssaker og legaliserte overgrep i sivilsaker. De sakkyndiges avhengighet til rett og forvaltning gjør dem spesielt mottakelige for å passivt underkaste seg rettens ønsker og behov. Når ikke retten stiller tydelige metodekrav, blir rapportene og uttalelsene deretter. Tette bånd svekker habiliteten. Retten ønsker effektivitet, ikke nødvendigvis relevant opplysning.

Gjensidig avhengighet mellom sakkyndige og deres oppdragsgivere virker demoraliserende på rettsprosessen. Partene kan bli fristet til å spille på gunsten hos de sakkyndige. Advokatene som representerer partene parasitterer på det samme markedet og er ikke alltid til å stole på. Å føre partssakkyndige til å motvekte en rettsoppnevnt sakkyndigs uttalelse kan bli en dyr fornøyelse rent økonomisk hvis ikke retten er imøtekommende overfor kravet. Retten kan nekte ført sakkyndige vitner når og hvis de frykter at den partssakyndige innehar en kompetanse som vil sette rettens egne prosesshandlinger og føringer i et tvilsomt lys. Hvis sakkyndige har dokumentert og relevant kompetanse skal og bør de brukes, i motsatt fall er de en fare for rettssikkerheten.