Serie om justismord.
Del 5: Per Liland: feil mann
på feil sted
Av Ole Texmo
Oslo - sfm.no. Publisert 19.01.2007.
Av klassiske
justismordsaker har Liland-saken en spesiell plass mye fordi det
er skrevet mye om saken og produsert TV-dokumentar som
rekonstruerer vesentlige sider av saken. I løpet av det siste året
har nok Fritz Moen-sakene oppnådd status som enda mer alvorlige
tilfeller da Moen først ble uskyldig dømt for to separate mord og
senere frifunnet. En fellesnevner er journalist og etterforsker
Tore Sandbergs formidable innsats for å kartlegge sakenes ulike
bevistema. Som klassiker betraktet har Liland-saken flere
ingredienser med flytting av gjerningstidspunkt og reorganisering
av vitnebevis; den årelange kampen for gjenopptakelse hvor
imøtegåelse av medisinsk sakkyndige erklæringer var sentrale
sammen med påpeking av ensidig etterforskningsperspektiv med
hensyn til alternative skyldige.
Øksemordene i Fredrikstad ble oppdaget på formiddagen
julaften 1969. De to drepte og Liland var svirebrødre og tilhørte
et samfunnssjikt av personer med rusproblemer og tvilsom vandel.
Liland hadde mye samkvem med de drepte og ble arrestert kort tid
etter at mordene ble oppdaget. På åstedet ble det funnet mange
fingeravtrykk som tilhørte Liland. Å mistenke omgangsvennen Liland
var for så vidt ikke helt utenkelig, men Liland hadde et alibi for
den perioden mordene mest sannsynlig var begått: han satt nemlig i
fyllearresten et døgn før juleaften. Å fastslå dødstidspunkt og
årsak er en medisinsk oppgave som følger med obduksjon foretatt av
presumptivt kompetente fagfolk. Men det er ingen garanti for at
relevante usikkerhetsmomenter blir faglig og forsvarlig kartlagt
og administrert.
Visse forhold skulle vise
seg å bli avgjørende. De sakkyndig oppnevnte for retten mente
mordene kunne vært begått så tidlig som to dager før julaften.
Dette passet med politiets Liland-spor som utpekte ham som
gjerningsmann for en periode han ikke hadde alibi. For
rettsprosessen og bevisumiddelbarheten knyttet til fremstillingen
av flere vitner som mente de hadde sett de drepte i live langt ut
på lillejulaften (mens Liland altså hadde rettsstatens tryggeste
alibi), var det viktig å undergrave muligheten for å skape tvil om
de drepte kunne vært i live og observert senere enn antatt. De
sakkyndiges erklæringer fra medisinerne Giertsen og Lundevall ble
opplagt tillagt stor vekt da Liland ble dømt.
De som
hadde observert de drepte på tidspunkt hvor
påtalemyndigheten og de sakkyndige mente de drepte allerede var
døde, kalles i Liland-litteraturen for ”tirsdagsvitnene”. Måten
deres vitneprov ble administrert på er et eget kapittel.
Straffeprosessloven og ideen med muntlige rettsmøter understreker
prinsippet om at bl.a. vitner skal forklare seg direkte for den
dømmende rett. Dette ble forsøkt undergravd av politi og
påtalemyndighet, og av retten. Dermed svekket man inntrykket av at
det heftet tvil ved gjerningstidspunkt og de sakkyndiges autoritet
i egenskap av posisjon kunne utveksle både fakta og alternative
teorier om de drepte og gjerningsmannens bevegelser i forbindelse
med drapene.
Lilands sosiale status
gjorde ham til et egnet mistankens objekt for politi og opinion.
Pressen levnet ham liten sjanse. Siktelse, tiltale og etter hvert
straffedom syntes riktig. Men for et norsk-svensk par var saker og
ting ikke like opplagt. Den svenske popmusikkmanageren Sten Ekroth
var på forlovelsestur med sin tilkommende Vibeke og kom noe
tilfeldig til å spille en viktig rolle for den dokumentasjonen som
senere dannet grunnlag for begjæring om gjenopptakelse. Ekroths
var nyforelskede og ville dokumentere alt de opplevde. Derfor
hadde de med seg båndopptager og satte den på under rettsmøtene.
De fulgte saken nøye og oppfattet Liland som uskyldig. På grunnlag
av lydbåndopptak ga de ut en bok og foretok ettertidig opptak av
intervjuer med mange vitner.
Uten
dette materialet hadde neppe Liland hatt noen sjanse.
Liland prøvde flere ganger å få sin sak gjenopptatt, men først i
1994 lykkedes han. Sentralt bevistema var nye rettsmedisinske
vurderinger av dødstidspunktet som avvek fra de opprinnelige
vurderingene. Da saken først ble vedtatt gjenopptatt av
Eidsivating lagmannsrett våren 1994, var mye i realiteten avgjort.
Påtalemyndigheten la ned påstand om frifinnelse og høsten 1994 var
Liland endelig en fri mann. Han søkte og fikk innvilget oppreining
på nærmere 14 millioner kroner, men justisvesenet ved
førstestatsadvokat Lasse Quigstad ville trekke ham for samfunnets
utgifter til kost og losji. Some people got the
nerve. Per Kristian Liland døde i 1996.
I etterkant av
gjenopptakelse og frifinnelse ble det oppnevnt et utvalg som
skulle granske politi og påtalemyndighetenes behandling, NOU
1996:15. Leder var dommeren Hans Flock som hadde administrert
Bjugn-saken slik at selv Høyesterett under tvil måtte erklære ham
som inhabil da Ulf Hammern etter sin frifinnelse i Bjugn-skandalen
søkte om erstatning og oppreisning for uberettiget
straffeforfølgelse. Også advokat Janne Kristiansen, nåværende
leder av Gjenopptakelseskommisjonen, var medlem av utvalget som i
realiteten hvitvasket systemets medvirkning til justismord. Selv
om det ble påpekt betydelig svikt med hensyn til ensidig
etterforskning mot Liland, beregning av dødstidspunkt, manglende
objektiv holdning og utilstrekkelige sakkyndigerklæringer, gis det
inntrykk av at mulige systemfeil er rettet opp.
Et
interessant moment er graden av påtalemyndighetens egen
plikt til å vurdere å fremme gjenopptakelse på eget initiativ når
og hvis det kommer frem nye omstendigheter som stiller spørsmål
ved riktigheten av en fellende dom. Flock-utvalget er her
like unnfallende som man kan forvente. Å overlate til juristenes
tilfeldige skjønn om ”rimelighetsstandarder” er ingen
rettsikkerhetsgaranti. Uten utrettelig innsats fra lekfolk hadde
Liland aldri blitt frifunnet. Journalist Tore Sandbergs nitidige
rekonstruksjoner har senere hjulpet flere personer til
gjenopptakelse og frifinnelse. Juristene styrer i regelen hvordan
man bestemmer seg for hvilket nivå bevisvurderingen skal legge seg
på. Å innrømme og rette opp feil er intet typisk trekk ved
offentlig forvaltning og rettsapparat. Prestisje i systemets egne
rekker er en klassisk ingrediens i justismordsaker.
Ensidighet i
etterforskningen både med hensyn til person og bevisbarhetskrav
kan tenkes å ha dekket over et forhold som har vært antydet og som
justisvesenet har hatt opplagte interesser i å tone ned. En nå
avdød, men den gang rundt 1970 ikke helt usentral skikkelse i
Fredrikstads underverden, ble raskt stemplet ut av saken tiltross
for at han både var observert i forbindelse med mordsted og de
drepte, og ellers kunne ha motiv. Personen vi for sikkerhets skyld
ikke navngir her, heller ikke med kallenavn, var en kjent
skikkelse for politiet. Den aktuelle personen stod i et gjensidig
avhengighetsforhold til politiet ved at han skal ha fungert som
premiert tyster. Hvis denne personen hadde blitt gjenstand for
grundigere etterforskning, siktelse og offentlig tiltale, kunne
politiets egne tvilsomheter risikert å bli avdekket. |