Av Ole Texmo.
Oslo - sfm.no.
Publisert 12.01.2006
Noe forenklet kan man inndele justismordsaker i to kategorier:
1. saker hvor feil gjerningsmann (eller kvinne) blir
straffeforfulgt og dømt; 2. saker hvor det strengt tatt ikke er
noen gjerningsmann (eller kvinne). Til sistnevnte kategori hører
en ikke ubetydelig mengde med sedelighetssaker, hvorav noen
allerede er gjenopptatt og har endt med frifinnelse. Typisk for
denne type saker er mangel på tekniske bevis, innslag av hysteri
hos politi og fagpersoner som sosionomer og psykologer, samt
hevngjerrige kvinner ukritisk støttet av feministiske
kampgrupper innen krisesenterbevegelse, media og Akademia.
I denne delen skal vi
hovedsakelig begrense oss til to sakstyper, nemlig påståtte
incestforbrytelser og påståtte voldtekter. Felles for begge er
at det ikke har forekommet seksuelle overgrep, enten ved at der
f.eks. ikke har vært noen kontakt mellom påstått fornærmede og
gjerningsmann, eller at den kontakt som har vært uansett ikke
kan karakteriseres som overgripende eller seksuelt
uønsket/tvangspreget. Incestpåstander er dessverre ikke så
uvanlig. Seksuell kontakt med mindreårige og egne barn er per
definisjon forbudt. Justisvesenet behandler til enhver tid en
rekke slike saker, og kun et fåtall fører til fellende dom. I
medieoffentligheten fremstilles det relativt lave tallet på
fellende dommer og relativt høy frifinnelsesprosent i
voldtektssaker som at beviskravene er for strenge.
I tillegg er
mørketallene alltid store, noe man selvsagt ikke har noe som
helst empirisk belegg for. Denne serien handler om justismord,
feilaktig motiverte etterforskningsstrategier og dommer med
tilhørende uskyldig dømte, samt deres forsøk på å bli renvasket.
At det finnes tilfeller av reelle overgrep og vold mot kvinner
som rettmessig blir gjenstand for straffeprosess og dom er
utvilsomt, men at mørketallene er så høye som en del vil ha det
til, stiller vi oss meget tvilende til. Vi har også til gode å
se hvordan mørketallene beregnes. Vi benekter for ordens skyld
ikke at det begås vold og overgrep; vi håper og tror at de
fleste dommene på dette og andre områder er riktige og at de
skyldige får sin fortjente straff.
Det er en
kjensgjerning at sedelighetsssakene utgjør en stor del av
erkjente og potensielle justismord. Flere av disse kan
tilbakespores til vidløftigheter hvor det ikke er tale om feil
gjerningsmann, men om ingen gjerningsmann overhodet.
Utgangspunktet kan være misforståelser hvor barns utsagn er
blitt tolket i verste mening og en mann eller far blir gjenstand
for mistanke om seksuelle overgrep. Men ikke sjelden er slike
saker hvor barn angivelig utsatt for overgrep ikke egentlig kan
bekrefte at overgrep har funnet sted, produkter av voksne
menneskers bevisste grep for å ramme enkeltpersoner. Klassikeren
er den hevngjerrige ekskone som påstår at mannen har utsatt
fellesbarn for seksuelle overgrep.
Overivrige
helsearbeidere, barnevernansatte, psykologer og
politietterforskere og bistandsadvokater, alle fagpersoner uten
distanse til elementære metodekrav og rettssikkerhetshensyn, har
bidratt til at mange uskyldige menn/fedre ikke bare har blitt
urettmessig gjenstand for straffeforfølgelse og dom, men også
til å bringe fagmiljøene i miskreditt ved at man ikke har
behersket de faglige utfordringene som bl.a. består i å skille
mellom utredning og behandling. Kunnskaper om påvirkning,
suggesjon og manipulasjon av både barn og voksne er mangelvare.
Manglende fokus på metode tilrettelegger for ideologi.
Å skape oppmerksomhet
rundt forekomsten og påstått omfang av seksuelle overgrep
mot kvinner og barn har i særlig grad vært et feministisk
prosjekt, men også en del fagmiljøer, politikere og mediefolk
har kastet seg ukritisk på karusellen. Fra midten av 80-tallet
og fremover har man knapt kunne åpne en avis uten at påståtte
overgrep er omtalt og angivelse av store mørketall er poengtert
av fagfolk. Media skiller sjelden eller aldri mellom ferdig
behandlede saker hvor tilfellene er dokumenterte og beviste og
eventuelt erkjent av gjerningsmann på den ene siden, og på den
andre påstander om overgrep og anmeldelser. Dermed skapes et
hysteri hvor ukulturen med å ikke kvalifisere eller begrunne
påstander blir hovedregelen. Ved å undergrave beviskravene
tilrettelegges for nye justismord.
Fagfolk uten
metodeferdigheter forholder seg til risiko, grader av
sannsynlighet og troverdighet. I Norge kulminerte
overgrepshysteriet foreløpig gjennom erfaringene fra den mye
omtalte Bjugnsaken. Den straffeforfulgte barnehageassistenten
Ulf Hammern ble frikjent på samtlige tiltalepunkter og saker og
ting roet seg tilsynelatende. Men noen virkelig erkjennelse av
at fagmiljøene hadde begått grove feil i vurderingen av de
påstått overgrepsutsatte barna har aldri kommet, og hysteriet
har bygget seg opp på nytt. I dag blir det formidlet gjennom
toneangivende norske medier at hvert tredje, hvert fjerde osv
norske barn er utsatt for seksuelle overgrep. I Amnestys
kampanje koblet til TV-aksjonen 2005 hvor temaet var vold mot
kvinner het det at hver fjerde norske kvinne blir voldtatt eller
slått i hjel.
At tall og mørketall
har nådd en størrelsesorden hinsidiges fornuft og forstand
er delvis et resultat av en grunnleggende metodisk svikt i
fagmiljøene og et fravær av en kritisk oppegående presse. Det er
helt utenkelig at tallene på skjulte overgrep i et lite og
oversiktlig land som Norge skulle ha slike dimensjoner.
Tidligere justisminister Hanne Harlem har åpnet for en utvidet
voldtektsdefinisjon hvor det ikke trenger dreie seg om vold men
at mannen f.eks. har truet kvinnen med skilsmisse. Strengt tatt
har verken juristmiljøene eller barnefagene tatt noe oppgjør
etter Bjugnsaken. Nedgangen i antall anmeldelser i etterkant av
frifinnelsen i Bjugnsaken ble delvis forklart med at terskelen
for å gå til anmeldelse ble hevet, alternativt at man ble kvitt
de falske anmeldelsene.
Nå er anmeldelser på vei
mot uante høyder. Media, politikere og fagfolk stiller ingen
kritiske spørsmål til sannsynligheten for at så mange som hver
fjerde kvinne og barn er volds- og eller overgrepsutsatt. Hvis
politi og påtalemyndighet tror på mørketallsmagien og
overgrepsestimatene som sier at flere hundre tusen kvinner og
barn er utsatt, vil det ikke usannsynlig bli reist en rekke
saker hvor det ikke bare mangler bevis men hvor også prestisjen
har vokst til nivåer hvor det ikke er noen vei tilbake. Samtidig
er der ikke dokumentert en heving av det faglig-metodiske
grunnlaget som gjør det mulig å eliminere mulige feilkilder i
kartleggingen av utsagn og påstanders oppkomst og
utviklingshistorie. Vitnepsykologi med kompetanse på hukommelse
og påvirkning er relativt ukjent i Norge. Ideologien som
tidligere ytret seg gjennom utsagn som at ”ingen barn lyver om
overgrep” sier også at ”ingen kvinner lyver om overgrep”.
Løgnens psykologi er et interessant område. Skjønt mange av de
som hevder at mørketallene er store tror fast og sikkert på sine
ord.
