Med justismord i denne artikkelserien i Samfunnsmagasinet menes først og fremst erkjente tilfeller av straffesaker som etter feilaktige dommer med tilhørende uskyldig dømte, har gjennomgått en prosess kjent som formell gjenopptakelse med frifinnelsesdom som resultat. Men vi vil også åpne for å ta med saker, tilfeller, og fenomener som av ulike grunner ikke har passert den offisielle godkjennelse med tilhørende juridisk-rettslige kriterier for at sak kan prøves på nytt. Basert på relativt inngående kjennskap til enkeltsaker hvor vi har begrunnet mistanke om at det reelt er tale om justismord, tilalter vi oss derfor å gå inn på noen saker som er spesielt interessante som studier av instituering og tilrettelegging av systemfeil.

 

Av konkrete saker vil vi ta for oss sentrale sider av Torgersen-saken som nettopp ble avvist av den nye Gjenopptakelseskommisjonen, samt en sak vi velger å kalle Voldaprestsaken – en sak som kan betraktes som funksjonen av et uheldig etterslep av manglende læring av Bjugnsak-skandalen. Fordi sedelighetssaker later til å være solid representert blant både erkjente justismord og tvilsomme straffedommer, vier vi to deler til denne type saker, hvorav den ene delen beskriver saken mot Atle Joar Hage som flere år etter sitt eget selvmord aldri fikk oppleve å bli renvasket for feilaktige incest-beskyldninger som tok hans liv. Hage-saken er interessant fordi den belyser hvordan i utgangspunktet trivielle sivilsaker om barnefordeling kan få katastrofale følger når rettens bruk av sakkyndige ikke underkastes forsvarlig kontroll.

 

I en egen del vil vi ta for oss likheter og forskjeller mellom straffesaker og sivilsaker, med det forbehold at vi reserverer justismordbegrepet for straffesaker og anvender uttrykksmåten ”legaliserte overgrep” for sivilsaker vi mener blir feil behandlet i rett og forvaltning. To ikke helt typiske justismordsaker, men ikke desto mindre interessante samfunnspolitisk, er tilfellene Harry Lindstrøm og Amelia Riis. Hensikten med denne serien er ikke utelukkende å fokusere på enkeltsaker og enkeltskjebner til feilaktig dømte personer, men samtidig å kunne avdekke mulige mønstre for hvordan justismord – forstått både utfra snever og utvidet definisjon – kan finne sted, eller sogar tilrettelegges for, bevisst og kynisk.

 

Vi tror ikke at justismord i hovedsak er utslag av tilfeldigheter og uheldige omstendigheter som kan ramme en hvilken som helst person. At en jury bestående av lekfolk kan dømme feil og utfra systembetingelser sende en person i fengsel på uriktige premisser uten begrunnelse, er selvsagt utillatelig i et opplyst samfunn som kaller seg demokratisk og påberoper seg rettstaten. Men det er hovedsakelig systemfeilene som tilrettelegger for slike muligheter, og den type fagfolk som er i overveiende dominans i justissektoren er vitterlig juristene. Jussen som fag er ikke vitenskapelig fundert med metoder som står for etterprøving. Rettens administratorer kan med sin juristbakgrunn for lite om vitenskaplighet og hvordan bruk av sakkyndige må kvalitetssikres skal man finne sannheten og ikke utelukkende ”skape rett og ikke urett”.

 

All den tid jussen som fag betraktet ikke underkaster seg vitenskapelighet og innstiller seg på sannhetssøkende virksomhet, er det fare for at vi aldri kan forebygge tilfeller av justismord. Og det er fare for at man ikke lærer av erfaring. Rettens skam handler blant annet om dette: At rettsapparatet og de fagfolkene som betjener rett og urett ikke er slik innrettet at det betyr nok for fagets prestige om avgjørelsesprosedyrer står for metodisk etterprøving. Da en av Torgersens støttespillere blant medisinske eksperter, professor Per Brantzæg, i skuffelsen over avvisningen om gjenopptakelse påpekte kulturkollisjonen mellom vitenskap og juss, uttalte Gjenopptakelseskommisjonens leder Janne Kristiansen: ”Vitenskapen kan uttale hva den vil”.

 

Bevisspørsmålene er sentrale i de fleste sakstyper, og i særlig grad i straffesaker hvor kriteriet for fellende dom er kravet om at skylden må være bevist utover enhver fornuftig rimelig tvil. I gjenopptakelsessaker kommer spørsmålet om nye beviser i fokus, mens bevisvurderingen i de opprinnelige sakene dessverre kommer delvis i bakgrunnen. Dermed kan man risikere å minske læringspotensialet for hvordan og hvorfor noen saker blir feilaktig bedømt. Vitnebeviser og bruk av sakkyndige er sentrale temaer. Vitenskapelig basert og kognitivt orientert vitnepsykologi er et relativt hvitt felt på det norske rettssikkerhetskartet. Løgndetektortester og redegjørelser for slike er heller ikke særlig velkomne. Man kan spørre seg hvorfor.

 

Vi ønsker at Samfunnsmagasinets serie om justismord skal vekke interessen for et ufullkomment rettsapparat og justisvesen som tiltross for enkelte erkjennelser ikke har sluttet å begå feil, og at oppmerksomheten mot politi og domstol blir skjerpet. Vi kan ikke ta rettsstaten for gitt. Justismordene har sine slektninger, de nærmeste er nok overgrep i barnevernloven og barnelovens navn. I nyhetsoppslag på NRK Dagsnytt 03.01.07 formidles inntrykk fra systemets egne folk om at korrupsjon også er et problem innad i politiet. Vi drister oss til å antyde at også rettsapparatet kunne vært tatt med som arena for tilfeller beskrevet med slike ord. I det minste har vi å gjøre med en kultur som kan sies å være korrumpert. Bruken av sakkyndige i både straffe- og sivilsaker kan tjene som eksempel.

 

Vår artikkelserie søker både å belyse enkeltsakskomplekser samt påpeke strukturtrekk og sammenligne forvaltningskulturer. Når det offentlige begår overgrep skjer det hovedsakelig med systemets beskyttelse. Uten flersidig fremstilling tror vi ikke det er mulig å forstå og forklare hvordan og hvorfor justismord og legaliserte overgrep finner sted, samt forebygge nye tilfeller gjennom fokus på krav til begrunnelse og vitenskapelighet. Artikkelserien tar ikke mål av seg til å belyse alle sider av  reelle og potensielle justismordsaker. Med dette forbehold håper vi allikevel vi kan bidra til en viss opplysning om viktige spørsmål. Verken samfunnet som helhet eller politi og rettsapparat som delsystemer kan leve med erkjennelsen om at justismord fortsatt finner sted. I artikkelseriens siste del vil vi ta for oss medias rolle.