Del 12 av 12. De hovedskyldige, de medskyldige og medansvarlige, og de som strakk ut en hånd.

Jeg har kommet til siste del i serien, "Når sannheten blir for tøff". I denne delen opplyses det om hvem jeg personlig holder som hovedansvarlige, medskyldige og medansvarlige, også grunnet svik, rettsovergrep, komplott og fullbyrdet justismord.

Oslo. Publisert 5.12.2008

Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)

Jeg finner ingen grunn til å beskytte dem som skulle ha tatt sitt ansvar iht. sine pålagte plikter og arbeidsoppgaver, samt alle dem i nåtid som burde ha tatt ansvar og lærdom av fortiden og historien, ikke minst respektert norsk lov. Sviket mot barne- og skolehjemsofrene i Norge, (herav mange krigsbarn), kan aldri glemmes! Ei heller skal jeg personlig glemme dem som i mitt eget tilfelle, strakk ut en hjelpende hånd på ulike tidspunkt og på ulike områder i både fortid og nåtid. Disse finnes nevnt på slutten av listen. 

DE HOVEDSKYLDIGE
Perioden 1957 – 1962

Bergen Kommune. Sentralledelsen.

Bergen Bystyre (med unntak av NKP og KrF)

Berge, Knut. Bestyrer ved Bergens Guttehjem.

Bøe, Sigrid. Barnevernssekretær. Bergen kommune.

Lygren, Knut Gjermoe. Barnevernsinspektør i Bergen.
            
DE MEDSKYLDIGE
Perioden 1957 – 1962         

Stiftelsen Bergens Guttehjem.
(For ikke å ha tatt ansvar for personalets handlinger eller holdt kontroll med barnehjemmet)

*) B. R. Lærervikar, Bergen.

*) G. G. Lærer, Bergen.

*) K. M. Lærer, Hordaland (Nordhordland).   

*) M. A. Lærer, Hordaland, (Sunnhordland).

*) N. K. Ferievikar, Bergen.

*) R. B. Lærer, Hedmark.

*) S. A. Lærer, Hordaland, (Sotra).

*) Her er bare initialer benyttet av hensyn til etterkommere. Samtidig gjøres oppmerksom på at nevnte lærere og vikarer, omfatter kun perioden som jeg selv var elev ved Bergens Guttehjem. 

DE MEDANSVARLIGE
Perioden 1957 – 1962       

Haus og Arna Lensmannskontor.
(For ikke å ha agert/etterforsket. Daværende lensmenn var godt informert om hva som skjedde på Garnes).

Bergen Helseråd.
(For at helsedokumenter forsvant).

Bergen Legevakt.
(For at helsedokumenter forsvant).

Bergen Politikammer.
(For ikke å ha agert og etterforsket, og for at viktige anmeldelser ble makulert i ettertid).

Hatlevik, Kristen. Overlærer ved Nygård skole i Bergen.
(For medvirkning til ødelagt skolegang)

Hansen, Anne Margrethe. Overlærer.
(Styremedlem i stiftelsen Bergens Guttehjem. For medvirkning til ødelagt skolegang)

Johnsen, Martha. Fylkesbarnevernssekretær i Hordaland.

Lysne, Edvard. Skoleinspektør i Bergen.

DE MEDANSVARLIGE I NÅTID
Perioden 2001 – 2008

Barne- og familiedepartementet (Nå Barne- og likestillingsdepartementet)

Bygstad, Vigdis. Dommer. Bergen Tingrett.

Bruland, Alf. Lagdommer. Gulating Lagmannsrett.

Drevland, Trude (H). Tidligere helsebyråd i Bergen.                

Flock, Hans. Høyesterettsdommer. Høyesteretts Kjæremålsutvalg.

Finansdepartementet.

Hajiyvev, K. Dommer. ECHR i Strasbourg, Frankrike.

Jebens, S.E. Norsk dommer ved ECHR i Strasbourg, Frankrike.

Justis- og politidepartementet. 

Kommunal- og regionaldepartementet.

Landro, Arne Michael. Kommunaldirektør Bergen Kommune.                 

Larsen, Wiggo Storhaug. Lagdommer. Gulating Lagmannsrett.

Lillebergen, Bjørn. Lagdommer (Advokat). Leder av Erstatningsutvalget.

Lund, Kjetil. Høyesterettsdommer. Høyesteretts Kjæremålsutvalg.

Nicolaou, G. Dommer. ECHR i Strasbourg, Frankrike.

Mæland, Monica (H). Byrådsleder i Bergen. (Advokat).                      

Rye, Karstein, Kommuneadvokat.

Stiftelsen Rettferd for Taperne.

Strøm-Erichsen, Anne Grethe. (AP). Tidligere byrådsleder i Bergen.

Strand, Helge, Kommuneadvokat.

Statsadvokaten i Hordaland.  

Skoghøy, Jens E. A. Høyesterettsdommer. Høyesteretts Kjæremålsutvalg.

Strøm, Rolf. Lagdommer. Gulating Lagmannsrett.

Thomassen, Asgeir, advokat. Advokatfirmaet Drevland i Bergen.

DE SOM STRAKK UT EN HJELPENDE HÅND
Perioden 1962 – 2008

Det fantes som tidligere nevnt mennesker utenfor min aller nærmeste familie, arbeidskolleger og overordnede, medier og instanser i både fortid og nåtid som fortjener å bli nevnt. De strakk alle, og hver på sin måte, ut en hjelpende hånd i spesielle situasjoner og tilfeller gjennom alle disse årene som perioden omfatter. 

Advokatbladet . Den Norske Advokatforening.

Aftenposten.

Alsaker, Svein. (KrF). Fylkesmann i Hordaland.

Dagbladet.

Bergens Tidende.

Bjørkås, Bjarne. Bergen kommune.

Dørum, Odd Einar. Venstre (Tidligere justisminister).

Eikemo, Ivar. Bergen Politikammer.

Eide, Storm. Firmaet Eide & Eide, Bergen.     

Gullaksen, Bjørn. (NKP). Bergen Bystyre.

Haugland, Marit. Bergen kommune, Byarkivet.

Haugstvedt, Asbjørn. (KrF). Bergen Bystyre.

Hansen, Kaspar. Bergen kommune (LKR).

Hostad, Per Jostein. Advokat, Oslo.

Jensen, Ingebjørg. Frilansjournalist (NJ), Bergen

Killi, Erling. Sosialsekretær NSB Oslo Distrikt.

Killi, Marthin. Områdesjef NSB Oslo Distrikt.

Langbråthen, Asbjørn. Avdelingssjef NSB Oslo Distrikt.

Langeland, Hans. Bergen kommune.

Lillevik, Einar. Bergen Politikammer.

Lorentzen, Rolf. Bergen kommune.

Nilsen, Arnold. Bergen Politikammer.

NRK Hordaland. Hallstein Vemøy. Nyhetsleder.

NRK Hordaland. Ingrid Langeland Jensen. Reporter.

NRK Oslo. Brennpunktredaksjonen.

PP tjensten sentralt. Bergen kommune.

Romslo, Margit. Sydame. Bergens Guttehjem.

Romslo, Mens. Stasjonsmester NSB Bergen Distrikt.

Stensaker, Helge. Bergen kommune.

Sandvik, Leif. Bergen kommune.

Simonsen, Kurt. Bergen kommune.

Strømmen, Håvard. Rektor, Hellen Skole, Bergen.

TV2 Nyhetsredaksjonen.

Tang, Reidar. Bergen kommune.

Thorgersen, Thor. Personalsjef NSB Oslo Distrikt.

Ukebladet Hjemmet.

Verdens Gang.

Vestly, Bjørn. Avdelingsleder NSB Oslo Distrikt.

Wold, Mathias. Inspektør NSB Oslo Distrikt.

Åsebø, Gunnar. Bergen Politikammer.

Konklusjon og avslutning!
I løpet av de 51 år som har gått siden denne saken startet for første gang (1957), så har jeg høstet ganske mange erfaringer både på godt og på vondt.

Jeg vil innledningsvis i denne avsluttende kommentaren få konkludere med at det norske samfunnet, fortsatt ikke har lært noe av fortiden og den tilhørende historien. Vårt rettsvesen har også vist at det fortsatt er like uforutsigbart som både vær og vind kan være. At de aktuelle domstolene som ”behandlet” saken, ikke tok hensyn til essensielle og faktiske forhold, styrker min påstand ytterligere om en fortsatt skremmende mangel på rettssikkerhet i Norge.

Det verste i ettertid var at våre domstoler ikke engang respekterte og fulgte vårt eksisterende lovverk, herav selveste GRUNNLOVEN! Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, (ECHR), har også vist i ettertid hva de egentlig står for. ECHR er ikke politisk nøytral og partsuavhengig som de selv hevder.
En rekke sentrale politikere i Norge og på tvers av partigrenser, har også i ettertid bevist at de ikke brydde seg om alle lovbrudd som ble begått av flere i den offentlige tjenesten, ei heller at flere sentrale politikere medvirket til slike lovbrudd, og at særdeles få av dem ville at rettferd skulle skje fyllest for ofrene som systemet selv skapte gjennom mange år.
 
I løpet av alle disse årene har jeg også fått møte mennesker som helt klart ikke kan ha eid respekt for andre enn seg selv, og som opptrådte med svik, kynisme, egoisme, arroganse og en åpenbar mangel på empati. Jeg har også møtt en del mennesker (politikere, byråkrater, offentlige representanter) som utga seg for å være hjelpere for barnevernsofre. Siden avslørte de seg selv gjennom ulike handlinger som viste hva de egentlig sto for. Flere av disse har faktisk også vært med på å trakassere mange barnevernsofre bak kulissene. Samtidig har jeg fått møte mange mennesker som var omsorgsfulle, og som viste i både ord og handling at de hadde ærlige hensikter med hjelpen som de også ytet etter beste evne.

Flere har i ettertid spurt meg om hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde, dvs. avslørte barnehjemskandalen og gikk i bresjen for ganske mange i Norge. Jeg husker en som sa følgende: Du kunne jo bare tenkt på deg selv, fikset et hemmelig forlik som noen gjorde, og så gitt blanke f. i alle andre. Om jeg hadde gjort akkurat det som vedkommende sa, så ville jeg ha følt meg som en stor sviker overfor dem som ikke hadde de samme resursene til å stå imot et sterkt press, og som jeg selvsagt regnet med og visste ville komme underveis. Jeg ønsket derimot ikke å svike mennesker som en gang var barn, og som ble sveket av samfunnet på samme måte som meg selv. Mine løfter som jeg ga flere ofre har jeg oppfylt til fulle.

Under alle disse årene har også jeg fått høre fra enkelte at; ”nå må barnehjemsbarna legge alt dette bak seg, slutte å syte og gå videre i livet”. Nok engang vil jeg påpeke følgende: Det er så forbannet lett for enkelte kaklehøner som også hevder å vite absolutt alt, å komme med slike ”velmente" råd. Men der stopper ofte fornuften og klokskapen.

Mennesker er og forblir fortsatt forskjellige. Og!! Når samfunnet fortsatt medvirker til å sabotere et hvert forsøk på rettferdiggjøring og opprettelse for systemets egne feil, og ved å fortsette med samme djevelskap som tidligere, så blir det ikke så enkelt for en del mennesker å glemme egne hendelser, ei heller å tilgi dem som sto bak. Ei heller å få lagt slike forhold bak seg. Jødene har fortsatt ikke klart det etter mer enn 60 år. Men det blir derimot godtatt av de fleste i samfunnet. Men hva er den egentlige forskjellen på ofrene etter nazistenes herjinger, og ofrene etter barnevernets herjinger med offentlig støtte? 

Med serien "Når sannheten blir for tøff", avsluttes en lang epoke i mitt eget liv om hendelser og opplevelser, og som jeg håper at barn og unge i framtiden må bli spart for. Saken om den rystende skandalen på Bergens Guttehjem i Hordaland måtte bare fram i lyset. Det var så absolutt nødvendig. Nå hører denne saken historien til. Måtte enhver heretter lære av dette eksemplet, av fortiden og historien omkring den. Måtte alle foreldre også gjøre det de kan for å spare sitt eget avkomme for belastninger og  bekymringer som foreldrene selv vet løsningene på. Ikke statens godt betalte og destruktive synsere.
 
Jeg takker også dem som har utvist oppmerksomhet etter at faktaserien ble lansert. Mine siste ord i denne saken blir også følgende: Kall meg ikke for en oppvigler, og beskyld meg aldri mer for å ha overdrevet min egen historie, ei heller for å ha skrevet og publisert materiale i saken som det ikke var hold i. Den bunnsolide dokumentasjonen som er framlagt, borger for at sannheten som jeg ønsket å få fram fra dag en, (våren 1962) kom fram i lyset dog hele 44 år senere. Og selv om serien også er blitt for tøff for flere enn bare dem den var myntet på. Samfunnet ba selv om sannheten. Og den har de fått gjennom denne faktaserien.

Takk for sist, og takk for oppmerksomheten!
 
Jan Hansen
Frilansjournalist (NJ)
Tidligere barnehjemsoffer.

SERIE OVERSIKT