Del 10 av 12. Svikerne og skandalesaken i Strasbourg

Det gjensto bare en - eneste mulighet. Håpet om full rettferdighet og en seier lå i selveste Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, (ECHR). Min generelle tillit til norske domstoler, flere advokater og deres ”meritter” både i og utenfor domstolene, ble kraftig svekket etter anken og kjennelsen fra Høyesteretts Kjæremålsutvalg.

Publisert 01.12.2008.

Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)

På egen hånd skrev jeg to komplette klager til Strasbourg og helt i tråd med de krav og regler ECHR krevde for en fullgod klage, også hensett til spesifisering av forbrytelsene som jeg kunne bevise at kongeriket Norge, faktisk hadde begått overfor både meg og den andre saksøkeren. Optimismen steg mange hakk da jeg etter bare en måned hadde sluppet igjennom det første nåløyet.

Jeg mottok brev fra Strasbourg hvor det ble bekreftet at saken ville bli tatt under behandling. Men det lå fortsatt mange usynlige skjær i sjøen. Og ingen vet med sikkerhet hvilken vei haren hopper. Ikke engang i Frankrike. Storkammeret ved domstolen i Strasbourg hadde allerede i forveien avvist saken til de norske krigsbarna. Ville de komme til å gjøre det samme med våre?

Det verst tenkelige skjedde da jeg mottok et nytt brev fra Strasbourg i mars 2008.
Tre dommere hadde "kommet fram til" at saken likevel ikke ville bli prøvd videre. Plutselig kunne heller ikke ECHR i Strasbourg, "se" at Norge hadde begått flere lovbrudd. Men hva har jeg tidligere klart å føre utvetydige beviser for?

Og hvem sto for den 100 % korrekte oversettelsen av klagesaken i Strasbourg som ble framsatt på bakgrunn av originale dokumenter fra norske myndigheter? Var det Norges representant selv som "oversatte" dokumentene? Det er fullt lovlig å stille mange spørsmål i så henseende, ikke minst fordi at bare en - eneste norsk sak omhandlende barnevernskriminalitet, har sluppet igjennom i Strasbourg siden 1995.
 
Så hvem sitter i Europarådet og hjelper Norge med å vinne slike saker? Og hva koster denne feige og direkte rettskrenkende hjelpen norske skattebetalere på årsbasis?  

I forkant av dette brevet ble jeg tipset av en meget troverdig kilde med gode forbindelser i Frankrike om følgende: Det hadde forkommet flere møter mellom norske myndigheter og politikere og representanter for ECHR. Et navn som dukket opp i denne forbindelse. Etter som jeg ikke kan bevise at vedkommende på noen måte kan ha vært involvert i saken, er det mest riktig og hensiktsmessig å ikke opplyse om hans navn.
Av hensyn til kildevernet kan jeg selvsagt ikke oppgi navnet på informanten.

Avgjørelsen i Strasbourg ble tatt den 29. februar 2008. Brevet ble skrevet ut den 7. mars 2008 og kom meg i hende den 10. mars. Til min forbauselse ankom det halvannen uke senere også et siste vedtak fra erstatningsutvalget i Bergen. Der sto det at de hadde behandlet mitt krav om omgjøring på nytt. Datoen for deres ”behandling” om fortsatt å ikke ta mitt nye krav til følge, samt heller ikke foreta en ny avgjørelse, var den 14. februar 2008.

Men. Dette brevet kom meg i hende først den 19. mars 2008. Rent datomessig ligger begge avgjørelser svært så nær. Er dette en ren tilfeldighet eller nok et bevis på et avtalt råttent spill over landegrensene innen EU/EØS området?

Domstolen i Strasbourg som fattet den endelige avgjørelsen i saken, finner jeg grunn til å direkte mistenke for å ha blitt politisk påvirket av topper for den norske regjeringen for perioden 2005-2009. Det er flere forhold som tilsier at disse kan direkte mistenkes, også hensett til utfallet av krigsbarnsaken og saken om Nordsjødykkerne.

Og når selveste menneskerettsdomstolen i Strasbourg begår brudd på menneskelige rettigheter, og ved å nekte noen retten til en rettferdig rettergang, så sier det litt om domstolens egentlige troverdighet, integritet og partsuavhengighet.

Så sent som den 16. september 2008, sendte jeg et rekommandert brev til selveste presidenten for Europarådet, Jean-Paul Costa. Til dags dato har han unnlat å besvare ethvert spørsmål, spørsmål som også ble stilt i egenskap av representant for norsk presse. Så kan man virkelig undre seg over hvorfor. Konklusjonen blir den at svar er vanskelig å gi når sannheten blir for tøff. og særlig for dem i svarte kapper. 

LINK TIL DEL 11