Del 9 av 12. Advokatsvik, skandalerettssaker og politisk hevn.

Da erstatningsutvalget for barnehjemsofre var kommet i gang, sendte også jeg inn en søknad. Den første ble riktignok forberedt av advokat Asgeir Thomasen i Bergen. Jeg gjorde imidlertid en tabbe, eller gjorde jeg egentlig det? Å fortelle om alt en har blitt utsatt for, kan være vanskelig og tøft for de aller fleste mennesker.


Publisert 01.12.2008

Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)

Jeg fant det første gangen altfor tungt, for nedverdigende og for tøft til å fortelle om alle forhold som rammet meg som barn og ung på det forhatte "kristne" barnehjemmet Bergens Guttehjem til det oppnevnte erstatningsutvalget. Ikke engang overfor en psykolog som jeg senere hadde kontakt med, orket jeg å åpne meg helt og fullt. Jeg ble derfor bare tilkjent knapt litt over halvparten av det maksimale beløpet av summen på kr. 725.000,-. for det nærmere fem års sammenhengende helvete som jeg så langt har fortalt om.

Jeg nektet å godta kommunens vedtak til tross for en offisiell og manglende klageadgang, og krevde likevel vedtaket omgjort. I selve klagen beskrev jeg samtidig en rekke andre hendelser som jeg tidligere hadde hatt problemer å snakke om. I denne forbindelse skulle det vise seg at "barnevernekspertisen" som satt i erstatningsutvalget, virkelig avslørte hva de egentlig står for rent fagmessig.

"Barnevernseksperter" som ellers er "så flinke" til å forstå alt, dvs. dersom de selv framsetter påstander om hva barn og unge kan ha blitt utsatt for . Og når det kommer fra den siden, ja - da er selvsagt alt sammen også 100 % sant fra barnas side. Når foreldre, barn og unge derimot forteller om systematiske overgrep fra barnevernets side, da snakker man derimot om løgn og vill fantasi. Dette kan best defineres som stinkende og kvalmende dobbelmoral.  

I etterkant av granskingen i 2003, skal en taleglad kvinne i Bergen ha hevdet og satt ut rykter om at enkelte fra Garnes, løy om overgrep som aldri hadde funnet sted. De skal ha gjort dette bare for å få seg litt penger. Til dette vil jeg si følgende: Like mye som det er grusomt å bli utsatt for slike handlinger i virkeligheten, så er det like grusomt om noen dikter opp slike hendelser. For dette er simpelthen ikke tema som noen verken må eller bør spøke om. Dersom noen fra Garnes virkelig har løyet om slike forhold, så er det ikke bare tragisk, men rett ut sagt jævlig for dem som kan ha blitt helt uskyldig rammet. Jeg vil derimot ikke være den personen eller journalisten som setter meg til dommer over om hvorvidt slike rykter som dette , er sanne eller ikke sanne.

Erstatningsutvalget som jeg i ettertid har kritisert i harde ordelag, og med særdeles god grunn, også hensett til grov urett og ren uansvarlig behandling av flere tidligere barnehjemsbarn, har så langt "behandlet" og avslått hele tre klager fra min side. De meddelte også i alle avslagene at de "ikke kunne se" at det hadde kommet fram nye opplysninger som ville medføre omgjørelse av tidligere vedtak. Uansett en rekke bevis, også direkte krav fra min side om å avhøre flere tidligere elever fra Garnes som kjente til hele sannheten, så brydde ikke verken "ekspertisen" seg eller utvalgslederen, lagdommer og advokat Bjørn Lillebergen. Opptrer han like uansvarlig i domstolene? Fakta tilsier i dag at det var nok ikke fordi at de eller han egentlig ikke trodde på meg. Årsaken var derimot at kommunens toppledelse hadde forutbestemt en passelig straff for at jeg hadde gått i bresjen for avsløringen av hele barnehjemskandalen som har kostet Bergen kommune mange titalls millioner.

Også i politiske kretser kan hevnen være søt. I utgangspunktet hadde også jeg sett meg tilfreds med en maksimal erstatning som flere andre fikk. Da hadde det heller ikke blitt flere rettssaker i kjølvannet. Men grunnet kommunens og erstatningsutvalgets patetiske og grovt urettferdige behandling av meg som privatperson, så ble også søksmålet mot Bergen kommune reaktivert. Og med den handlingen tilspisset forholdet seg mellom meg og Bergen kommune ganske radikalt. Ingen politikere i Bergen Bystyre med unntak av RVs Torstein Dahle, tok til ordet for å stanse den politiske forfølgelsen av frilansjournalisten som våget å stå imot maktapparatet . Han talte for døve ører. Og når den politiske og administrative mafiaen i Bergen først har sagt nei, så blir det og nei uansett om man har retten på sin side eller ikke.

Advokatsviket og rettssaken i Bergen Tingrett.

Den reaktiverte og første rettsaken mot Bergen kommune var berammet til behandling mandag 13. september 2004. Fredag den 5. september kl. ca. 10.30, mottok jeg en telefon fra min daværende advokat, Asgeir Thomassen, (opprinnelig fra Alta), og som jobbet på advokatkontoret til advokat Odd Drevland i Bergen. Her følger ordrett hva han sa til meg:

Sitat: 

” Du Jan, æ trekke mæ fra saken for æ liker ikke å tape på foreldelse”.

Sitat slutt.

Merk dere hva advokaten her sier. Som om han allerede visste på forhånd at vi skulle tape. Hvem i Bergen Tingrett hadde forutbestemt at ofrene kom til å tape? I tolvte time sviker altså advokat Asgeir Thomassen tre av sine klienter. (Hvor advokatetisk er det å trekke seg fra en sak og svike sine klienter like før en rettssak?)
Jeg ble nesten lamslått. Nok et kraftig slag under beltestedet, og bare 10 dager før saken skulle begynne. Det var intet annet å gjøre enn å ta en omgående telefon til den kvinnelige dommeren i Bergen Tingrett, Vigdis Bygstad. Hun virket noe "overrasket", men sa at vi uansett fikk gjøre vårt beste. (Håper hun selv husker sine ord. Min hukommelse er det så men ingenting i veien med). 

Om dette var et forhåndsavtalt spill mellom dommeren, advokat Asgeir Thomassen, Høyrebyrådet Monica Mæland, (Thomassens tidligere kollega), Høyres helsebyråd, Trude Drevland og flere med henne, kan jeg ikke bevise. Mistankene er derimot fullt legitime. Også fordi at Asgeir Thomassen overfor oss tre saksøkere, i forveien hadde tydeliggjort at han kjente dommer Vigdis Bygstad godt fra før av. Hvorfor stakk han da av fra sine klienter? Eller spurt på denne måten: Hvem i Bergens indre kretser hadde krevd på forhånd at svikeradvokaten skulle trekke seg å la sine klienter i stikken?

På dette stadiet var vi altså tre saksøkere. Rettssaken ble likevel gjennomført, og alle tre opptrådte som selvprosederende. Merk dere at vi ikke hadde fått særlig sjanse til å forberede oss godt nok. Riktig nok fikk vi en 15 minutters "seanse" med den svikeradvokaten Asgeir Thomassen, og bare knapt en halvtime før saken startet. To av oss saksøkere hadde på dette tidspunktet en god del erfaring med både rettssaker og domstoler, dog ikke relatert til saker som omhandlet oss personlig men andre. 

Dommen fra Bergen fra Bergen Tingrett ble avsagt den 1. november 2004. Vi tre saksøkere ble rammet av  foreldelsessyndromet, et kjent syndrom som benyttes hver gang det offentlige har til hensikt å løpe fra sitt ansvar. Til tross for beviste skader og flere sterke vitneutsagn, også hensett til Lov om foreldelse § 9.a, og som klart sier at foreldelse ikke gjelder ved personskader dersom skadelidte på skadetidspunktet var under 18 år, så tok likevel ikke retten hensyn til paragrafen. Vi hadde loven helt på vår side. 

Vi ble også i dommen uriktig anklaget for å ikke ha påberopt oss en ikke-foreldelse under selve prosedyren, noe som derimot var totalt usant fra dommerens side. Dommeren "glemte" faktisk at jeg fysisk var oppe ved hennes pult. Da pekte jeg på de indirekte årsakene til at saken vår, ikke kunne være foreldet iht. vårt gjeldende lovverk.

Kort om rettssaken i Gulating Lagmannsrett.

Saken ble anket inn for Gulating Lagmannsrett. Men først måtte vi jakte på en advokat som var til å stole på. Det i seg selv var ikke en helt så enkel oppgave. Vi hadde bare en måned på oss fra dommen kom til en anke måtte være ferdig utarbeidet og innsendt retten. Omsider klarte vi å få tak på en Oslo-advokat som het Lars Tarjei Berntsen. Han sa seg villig til å føre anken for Gulating Lagmannsrett.

Anken ble skrevet og innlevert rettidig. Rettssaken ble siden berammet. Håpet om en mer rettferdig dom enn den som kom fra Bergen Tingrett steg noe. Kommuneadvokat Karstein Rye agerte igjen på kommunens ordre og krevde anken avvist. Kravet ble til kommunen ble derimot avvist fra den forberedende dommerens side . Advokat Berntsen signaliserte også overfor oss som nå var blitt til to saksøkere, at Gulating Lagmannsrett var kjent for å ta de svakes side.

Jaha tenkte vi. Det gjenstår virkelig å se. Skepsisen rådet hele tiden i underbevisstheten.  En samling på over 1.100 dokumenter ble lagt på de tre dommernes bor, hhv lagdommer Wiggo Storhaug Larsen, Rolf Strøm og Alf Bruland. Under selve partsforklaringen var det ikke fritt for at det innebygde hatet mot de skyldige, de ansvarlige og medansvarlige, kom til uttrykk fra oss saksøkeres side. Jeg var ganske så forbannet på all løgn og falskhet som systemet allerede hadde produsert over mange - mange år.

Nok engang måtte vi fortelle i detaljer om hendelser fra barnehjemmet, ekle, dystre, grusomme og triste minner, hendelser en aller helst vil lagt et stort lokk over. Men sannheten måtte fram. Og rent følelsesmessige konsekvenser måtte vi selvsagt ta i betraktning. Til tross for at sannheten også kom fram, og ble enda mer tydeliggjort og bevist enn tidligere, så fikk det likevel ingen som helst betydning for utfallet som Gulating Lagmannsrett kom fram til. Systemet hadde forhåndsbestemt at kommunen skulle vinne.

Da dommen falt den 18. august 2006, og innholdet ble gjort kjent for oss, ble det nok engang en kraftig nedtur. Selv kunne jeg ikke fatte at vårt eget rettsvesen kunne opptre så urettferdig, og etter vår mening så til de grader uansvarlig at de også handlet i strid med selveste grunnloven. Når ikke engang våre egne domstoler tar hensyn til landets eksisterende lovverk, da er det banne meg ille. Det er jo for rent anarki å regne.

Hensynet til de politiske og økonomiske konsekvensene for Norge, var åpenbart mer viktig enn rettferdigheten og respekten for eget lovverk og internasjonale overenskomster. Både medsaksøker Åge Hagevik og meg selv, har i ettertid definert dommen som et gjennom råttent planlagt justismord. Justismord fra systemets side, hadde vi jo hørt om tidligere. Vi håpet dog i det lengste at en slik skjebne ikke skulle ramme oss. Men det gjorde den tilgangs. 

Kort om anken til Høyesterett.

Vi var fortsatt litt optimistisk. Selveste Høyesterett kunne vel aldri finne på å opptre like uansvarlig som de tidligere rettsinstansene, hhv Bergen Tingrett og Gulating Lagmannsrett så langt hadde gjort. Men så har vi dette fenomenet i Norge som heter Høyesteretts kjæremålsutvalg. Og det er de som først skal sitte og bestemme om en sak skal få prøves eller ikke.

Sier dette utvalget ja, så er mulighetene tilstede. Sier det derimot nei, så er slaget definitivt tapt på norsk jord. Om vi derimot hadde vært kriminelle og dette hadde gjeldt en straffesak, så ser jeg ikke bort fra at vi hadde sluppet igjennom nåløyet. Men systemet hadde nok også her bestemt seg på forhånd at saken ikke skulle få bli prøvd i Høyesterett. Det offentlige måtte uansett få vinne tross mange lovbrudd og ren kriminell atferd på flere områder.   

Og slik ble også resultatet som forelå i en kjennelse datert den 8. november 2006. Kjennelsen ble fattet av Høyesterettsdommerne Hans Flock, Kjetil Lund og Jens E. A. Skoghøy. For syns skyld, ble vi saksøkere ikke idømt saksomkostninger som motparten hadde påberopt seg. Slaget var uansett og definitivt tapt på norsk jord gjeldende å få rettferdighet for systemets egne og grufulle overgrep og lovbrudd. Systemets horrible råttenskap skulle også strekke seg langt utover landegrensen. 

LINK TIL DEL 10