Del 8 av 12. Høyretopper underslo fakta

Den 11. september 2001, skrev foreningen SFMB et brev til Bergen kommune og ba om å få i stand en dialog. Vi hadde selvsagt som mål å oppnå en eller annen form for erstatning for lidelsene vi over mange år, var blitt påført - hver og en især.

Oslo. Publisert 28.11.2008

Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)

I forkant av selve avsløringen av barnehjemskandalen i Bergen, ble jeg tipset av en journalist i BT om at Bergen kommune, allerede hadde inngått et utenrettslig forlik med en kvinne fra det tidligere barnehjemmet Morgensol. Hun hadde fått utbetalt hele 1,4 millioner kroner i erstatning. Forliket skulle holdes hemmelig men lekket likevel ut til media. Flere andre mishandlete og misbrukte kvinner fra Morgensol, var allerede i kontakt med kommunen gjeldende erstatninger.

Da foreningen SFMB kom i gang på høsten i 2001, så mente foreningen at det ikke var mer enn rett og rimelig at kommunen også ville ta en samtale med oss, og slik at et utenrettslig forlik kunne inngås. Kommunen svarte derimot med å la selveste kommuneadvokaten få i oppdrag å fjerne dokumenter gjeldende elever på Garnes, dokumenter som befant seg i Bergen Byarkiv. Marit Haugland ved byarkivet i Bergen, bekreftet senere dette overfor Åge Hagevik at så faktisk ble forsøkt. Kommuneadvokat Karstein Rye blånektet for å ha gjort noe sånt. Sannheten kom dog for en dag da han sto som vår motpart i Bergen Tingrett i 2002.

Advokat Per Jostein Hostad i Oslo hjalp meg med å gjennomgå en stevning mot Bergen kommune som jeg selv hadde utarbeidet. Dette foreløpige juridiske produktet var mer enn godt nok for domstolen. Stevningen ble mottatt av daværende Bergen Byrett uten anmerkinger, (også til orientering til advokaten som snakket om syltynn stevning. Hva gjorde han selv med ofrene i etterkant?).
Svaret fra Bergen kommune lot sannelig ikke vente på seg. Kommuneadvokaten kom med et tilsvar på nærmere 230 sider. Kommunenes åpenbare mål var å skremme oss til fullstendig taushet. Det kommunen ikke skjønte da, var at de samtidig helte mer bensin på bålet. Og all sannsynlig i ren panikk, sendte også kommuneadvokat, Karstein Rye, med dokumenter som faktisk hjalp oss et stykke på vei i granskingen.

Foreningen SFMB, (Støtteforeningen for Mishandlete Barn), samarbeidet tett med den offentlige granskingskommisjonen som var blitt nedsatt. Mens denne granskingen pågikk under ledelse av tidligere politimester i Hordaland, Einar Drægebø og medarbeidere, herav politimannen Arild Oma fra Kripos, så fortsatte SFMB sitt parallelle arbeid fram til ca mai måned 2002. Da ble foreningen SFMB oppløst. Fylkesmann Svein Alsaker (KrF), hadde allerede fattet vedtak om en økonomisk støtte til foreningen på kroner 10.000,- for vår parallelle gransking. Vi avleverte senere regnskap og rapport til Fylkesmannen, og helt i tråd med gjeldende regler. Vårt parallelle granskingsarbeid skulle få stor betydning for den offentlige granskingen som pågikk. Samtidig kontaktet vi daværende justisminister Odd Einar Dørum (V).

Møte med Odd Einar Dørum ble avholdt i Oslo i april 2002. Til stede på dette møte var jeg, Åge Hagevik og en annen elev fra Garnes, han som fortsatt er ansatt i Bergen kommune, og samme personen som faktisk var med på å foreberede et granskingsarbeid sammen med meg sommeren 1996. Vi ba samlet justisministeren om hjelp til blant annet å få innvilget fri sakførsel. SFMB vedtok enstemmig å kjøre rettssak mot Bergen Kommune, og helt til veis ende i rettssystemet, og helt til Strasbourg om nødvendig. Dørum kunne ikke love noe som helst, men ville likevel forsøke å gjøre hva han kunne for å hjelpe. Vi fikk siden innvilget fri rettshjelp på alle rettstrinn. Så noe har han gjort i den forbindelse.

Den 26. juni 2003 ble den offentlige granskingsrapporten overlevert fylkesmann Svein Alsaker i Hordaland. Den ble et enormt sjokk for hele Norge, ikke minst for Bergen Kommune som i utgangspunktet, fortsatt kan holdes direkte juridisk og strafferettslig ansvarlig for barnevernets agerende og totale mangel på ansvar. Granskingsrapporten konkluderte entydig med at barnehjemsofrene hadde snakket sant. Daværende byrådsleder, Anne Grethe Strøm-Erichsen fra AP, brast i gråt for åpent tv-kamera. Flere har i ettertid konkludert med at det her bare var snakk om rene krokodilletårer.

Bare noen dager senere gikk hun ut i Bergens Tidende og annonserte en billighetserstatningsordning fra kommunen for de rammede fra byens 11 barnehjem som ble gransket. Hun så da allerede for seg en ny og bedre politisk karriere. (Hun ble forsvarsminister i 2005). Maksimumsbeløpet ble satt til kroner 725.000,-. Samtidig og i en direkte truende tone, advarte hun gjennom Bergens Tidende alle barnehjemsofre om å ikke gå til rettssak mot kommunen. En slik handling ville bety store ubehageligheter for de som ville prøve seg. Kommunen ville da grave fram alt som de kunne bruke mot enhver som forsøkte seg .

Åge Hagevik, en elev til, pluss meg selv, hadde allerede anlagt sak mot Bergen kommune. At Hagevik selv jobbet som tilsynsfører i barnevernet, brydde han seg overhodet ikke om, og ville på ingen som helst måte heller ta hensyn til det. Vi hadde dessuten ikke noe som helst å være redd for, ei heller å skjule. Vår sak ble imidlertid stilt i bero i påvente av hvilken erstatningssum vi begge ville bli tilkjent. Resultatet vi senere oppnådde, kommer jeg tilbake til. La det imidlertid være helt klart at de som ble satt til å håndtere selve utvalget som skulle behandle søknader, visste fra dag en hvem som senere skulle få svi for avsløringen av hele barnehjemskandalen. Det var frilansjournalisten (NJ) Jan Hansen og Åge Hagevik.  Så får andre ha sine egne meninger om akkurat dette. Jeg forteller bare det som var fakta og intet annet!!

Høsten 2003 ble det partsuavhengige?? utvalget som skulle behandle søknader om billighetserstatning for tidligere barnehjemsbarn, godkjent av bystyret i Bergen. Det nyopprettete utvalget ble ledet av advokat og lagdommer i Gulating Lagmannsrett, Bjørn Lillebergen. Han skal visstnok være ekspert på erstatningskrav. Akkurat det var vel også hovedårsaken til at kommunen valgte nettopp han. For når man sitter på den andre siden av bordet, gjelder ofte ikke norsk lov på samme måte dersom man utfører oppdrag for det offentlige. Dessuten er jussens veier like uransakelige som vår Herres. 

På dette tidspunktet hadde den parlamentariske regjeringen i Bergen også skiftet politisk farge. Inn kom advokat Monica Mæland som byrådsleder for Høyre, og som Byråd for helse- og sosial, Trude Drevland, også hun fra Høyre, og gift med advokat Odd Drevland i Bergen. På dette tidspunktet hadde vi byttet advokat og var representert av advokat Asgeir Thomassen. Han jobbet ved advokatkontoret til Odd Drevland i Bergen. Monica Mæland var også en tidligere kollega av vår advokat, Asgeir Thomassen. Verken jeg eller de to medsaksøkende så noen uheldige linker akkurat der og da - dessverre!

I forbindelse med en søknad til Justis- og politidepartementet om unntak fra forvaltningslovens klageadgang, underslo Monica Mæland og Trude Drevland viktig informasjon overfor departementet, og om at det ikke var reist individuelle eller rettslige erstatningskrav mot Bergen kommune i den forbindelse.
Justis- og politidepartementets lovavdeling var på søketidspunktet også helt ukjent med slike fakta.

Det var meg selv som underrettet JD om forholdene. Likevel lot departementet senere saken gå helt upåaktet hen, og selv om høyrebyrådet også ble politianmeldt, en anmeldelse som Hordaland Politidistrikt henla. En klage over henleggelsen til statsadvokatembete i Hordaland førte heller ikke fram.
På ingen måte måtte sannheten om underslag av viktig info lekke ut. Men sfm.no publiserte saken. Det ble mye oppstyr, og den politiske hevnen mot frilansjournalisten som valgte å fortelle den virkelige sannheten og skrev også om saken, (meg selv), skulle komme for fullt i ettertid.

Da byrådslederen fra partiet Høyre, advokat Monica Mæland, i et brev ble forespurt om underslaget, valgte hun å la kommuneadvokat Helge Strand svare for seg på hennes vegne.
 

Bergen kommune anså altså ikke nødvendigheten av å opplyse om at det faktisk pågikk rettssaker mot Bergen kommune. Derfor kalles det underslag når slik viktig informasjon tilbakeholdes fra politikere, og tross bedre vitende om sannheten og fakta.

At Justisdepartementet ble ført direkte bak lyset av begge byrådene i første omgang, viser også førstesiden av svarbrevet som departementet sendte kommunen i forbindelse med deres søknad om unntak fra klageadgangen i forvaltningssaker. Her er beviset. (Se siste avsnitt).
 

Det anbefales videre å lese søknaden som Bergen kommune sendte inn til Justis- og politidepartementet.

SØKNAD FRA BERGEN KOMMUNE (PDF)

I en e-postmelding datert 24.11.2004 og signert Ørnulf Røhnebæk, lovrådgiver i Justisdepartementet, fikk jeg oversendt flere dokumenter knyttet til saken. Nedenfor finner dere uttalelsene som kom fra dem som ble anmodet om å innkomme med høringsuttalelser.

Av dokumentene framgår det også at Fylkesmannen i Hordaland og Den Norske Advokatforening, kom med klare advarsler hva gjaldt ofrenes rettssikkerhet, også hensett til forvaltningsloven, og retten til å klage, samt retten til å få prøvd sine saker for domstolene. Ord som myndighetsmisbruk er også benyttet. Dette har Justis- og politidepartementet åpenbart ikke brydd seg om eller notert seg da de ga uttalelsen i saken.
Og da visste de også om rettssakene i Bergen. I en Kgl. resolusjon fikk Bergen kommune godkjent at barnehjemsofrene ikke kunne påklage vedtak som kommunen måtte fatte.

Svar på høringsuttalelser innkom fra følgende:

1. Stiftelsen Rettferd for taperne (PDF) .
(Godtok at ofrene ikke fikk klage. Solgte siden barnehjemsofrene billig, og for åpent tv-kamera i forbindelse med statens tilbud om maksimalbeløp i erstatning til barnehjemsbarn. Siden fikk generalsekretær Ola Ødegård HM Kongens fortjenestemedalje, pluss at stiftelsen i tillegg hovet inn noen offentlige millioner i pengestøtte).   

2. Kommunal- og regionaldepartementet (PDF)
(Godtok at ofrene ikke fikk klage)

3. Barne- og familiedepartementet (PDF)
(Godtok at ofrene ikke fikk klage)

4. Finansdepartementet (PDF)
(Godtok at ofrene ikke fikk klage)

5. Fylkesmannen i Hordaland (PDF)
(Kom med advarsler til fordel for ofrene i høringsbrevet)

6. Den norske advokatforening (PDF)
(Kom med klare advarsler til fordel for ofrene i høringsbrevet)

Ørnulf Røhnebæk skrev også at to advokater ikke innkom med svar på høringen. Begge advokatene var samtidig representanter for hardt utsatte barnevernsofre. Om uteblivelsen av høringssvar muligens skyldtes spørsmål om "habilitet" i den forbindelse, skal jeg heller la stå helt åpent.

Jeg sier ikke mer - foreløpig!! Noen som fortsatt er i tvil om fakta?

LINK TIL DEL 9