Del 7 av 12. Rystende avsløringer i nyere tid.

I slutten på 1996 begynte den egentlige snøballen å rulle for fullt når det gjaldt selve avsløringen av barnehjemskandalen. Jeg mottok aller først en del papirer fra Bergen kommune - endelig. Jeg trodde ikke mine egne øyner da jeg begynte å bla igjennom dokumentene. De avslørte forhold som jeg ikke ante var mulig for en offentlig etat å stå bak. Kommunen fjernet også alle tenkelige papirer om helse.

Publisert 28.11.2008

Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)

Det skulle gå ytterligere mange år før Bergen kommune selv, forsto at man faktisk hadde krav på å få ut alle papirer tilhørende egen sak, likeledes rett til fult innsyn i ethvert internt dokument. Gjennom mitt arbeid i den norske staten gjennom 22 år, i tillegg til solid intern og ekstern opplæring og tilleggsutdannelser på flere områder, fikk jeg samtidig meget god innsikt i det norske lovverket, spesielt norsk forvaltningslov og rett. 

Den såkalte klausulering på hele 80 år i barnevernssaker, hadde  Bergen kommune hele tiden argumentert for og benyttet seg av. Og kun for å hindre at noen av barnehjemsofrene fikk en sjanse til å reise søksmål om erstatning. Bergen kommune har nektet for å ha brukt slike argumenter i ettertid. Men se hva jeg fant i år 2004 på kommunens egne hjemmesider.

I en slags "rapport" fra Barnevernet i Bergen skrevet i 1957, ble jeg også falskelig anklaget for å ha vært både rastløs og ikke lett å ha med å gjøre. I tillegg ble jeg direkte anklaget for å være miljøskadet og for å ha skulket skolen. Videre at jeg rekte på byen. Barnevernet kan jo ikke ha vært riktig vell bevart.

Da jeg leste akkurat denne rapportsiden, kokte det inni meg. Jeg ble så fly forbannet at jeg skalv av sinne.
I senere brev fra både PP tjenesten i Bergen kommune og Hellen skole i år 2003, kunne jeg endelig få bekreftet at barnevernet hadde løyet så det rakk. Og det de hadde skrevet ned, var faktisk var falskt og blank løgn fra ende til annen.

Folkeregisterkortet som jeg også mottok senere fra Bergen Folkeregister og Haus kommune i Hordaland, beviser at ulovlig frihetsberøvelse fant sted som tidligere påstått. Lov om folkebokføring krever at registermelding skal innleveres kommunen man flytter til i undertegnet stand, og senest 8 dager etter at flytting er foretatt. For mindreårige eller umyndige er det foreldrene eller deres foresatte som har ansvaret for at slike meldinger undertegnes, og siden leveres folkeregisteret i kommunen man flytter til innen gitte frister.

Ved omsorgsovertakelse av barn, er det barnevernet som er forpliktet til å melde fra innen de samme frister. Jeg har tidligere skrevet om at oppholdet på Bergen Guttehjem på Garnes, kun skulle vare i maks 3 måneder. Det var jo også den klare avtalen barnevernet i Bergen hadde inngått med min egen mor.
Av nevnte årsak meldte ikke barnevernet flyttingen til folkeregisteret om ny adresse. Ei heller hadde de et lovlig vedtak å framvise for folkeregisteret. Om så var tilfelle ville fakta på kortet sett annerledes ut.

Barnevernet  i Bergen har forsøkt å fortelle en helt annen versjon av saken i ettertid. Uansett bortforklaringer, så har barnevernet  åpenbart og bevisst løyet for både meg og min avdøde mor. Det levnes det ikke lenger noen som helst tvil. Det handler i det ene tilfelle om grove brudd på lov om folkebokføring av 15 nov. 1946 nr. 2, § 7, § 8, § 9, og som styrkes ved hjelp av kopier på både registerkort og flyttemeldinger.

Meldingsfristen er som tidligere opplyst 8 dager – ikke 2 år. Folkeregisterloven ga imidlertid mulighet for at gårdeiere kunne foreta flyttemeldinger av personer som hadde bodd fast på et sted i 2 år. Dersom nå tilfelle var slik som barnevernet bevisst løy om i ettertid, og som gikk ut på at jeg var lovlig omsorgsovertatt av dem, så hadde dette kommet klart fram på flytteattesten fra Bergen Folkeregister og kvitteringsmeldingen fra Haus Kommune. 

Og i så tilfelle skulle dato for flytting til barnehjemmet ha vært meldt inn senest den 29. oktober 1957, det vil si innen 8 dager etter at jeg ankom til Garnes. Jeg kom dit den 21. oktober 1957. Melding ble først innlevert den 26. mai 1959, altså nesten 2 år senere. Uansett var heller ikke denne meldingen gyldig. Haus kommune ”oppdaget” ikke feilen da omen har siden beklaget den på et langt senere tidspunkt.

I forbindelse med rettssakene og erstatningskravet som ble reist mot Bergen kommune første gang i 2002, tilskrev jeg ved flere anledninger Bergen Byarkiv og etterlyste kopier på alle mine helsepapirer.
De første henvendelse fant sted rundt tiden som granskingsrapporten forelå. Til min store forbauselse kunne Marit Haugland ved Bergen Byarkiv, skriftlig bekrefte at helsekort fra barneskolen ikke fantes noen steder. Byarkivet kunne heller ikke finne noen helsepapirer fra barnehjemmet eller fra Bergen legevakt. Ei heller fant de helsepapirer ved søk i andre eksterne arkiverer. Jeg stiller derfor flere spørsmål om hvorfor og hvordan dokumentene forsvant, og hva disse inneholdt av opplysninger som ikke tålte dagens lys. Bare les denne e-postmeldingen som kom fra Bergen kommune, byarkivet 23.11.2005.

Alle mine helsepapirer hadde altså forsvunnet. Det kunne Marit Haugland ved byarkivet i Bergen senere også bekrefte. Det finnes derfor mer enn god grunn til å mistenke Bergen Kommune for bevisst å ha fjernet ethvert tenkbart bevis som de ikke vill skulle nå domstolene.

I begynnelsen på 1997 tok jeg også kontakt med en annen tidligere elev fra Bergen Guttehjem som fortsatt jobber i Bergen kommune. Forhold som fram til da var blitt kjent for meg, ga meg ytterligere grunnlag for å granske ethvert annet og relevant forhold fra a til å.  Det var den aktuelle barnehjemsgutten helt enig i. Han var rystet og sjokket over hva jeg så langt hadde skaffet fram av bevis, og sa seg mer enn villig til å delta i det videre arbeidet for å finne ut av hele sannheten.

Først på sommeren i 2001 kom vi skikkelig i gang med arbeidet, blant annet en plan om å stifte en forening for mishandlete barn fra Garnes. Selve foreningen kom i gang for fullt rundt september måned i 2001. Samme måned skrev jeg en artikkel i sfm.no som omhandlet en del av forholdene på barnehjemmet. Jeg ringte deretter til NRK Hordaland. I forkant hadde Bergens Tidende lenge fokusert på Morgensol barnehjem.

Etter kontakten med NRK Hordaland, så skjedde det noe. Hele skandalen gjeldende Bergens Guttehjem ble rullet opp - sakte men sikkert.  Flere tidligere elever bidro i ettertid med å snakke med media for å fortelle og bekrefte at forholdene faktisk var slik som først var blitt fortalt fra min side. Medieoppslagene skapte politisk røre. Fylkesmannen i Hordaland, Svein Alsaker, beordret full gransking av ikke mindre enn 11 barnehjem i tidligere Bergen kommune. Det ble et knusende slag for de ansvarlige i kommunen. Ikke minst for barnevernet.

På vegne av den nystartete foreningen tok vi også kontakt med Fylkesmannen i Hordaland og ba om økonomisk støtte til å få foretatt en parallell gransking av Bergens Guttehjem. Dette fordi at både jeg og Åge Hagevik som da satt som foreningens leder, (jeg var sekretær), hadde førstehåndskjennskap til faktiske hendelser som hadde funnet sted med flere av de tidligere elevene. Vi snakker her om en tidsepoke som strekker seg over 12 år, fra høsten 1957 og fram til høsten 1969. Jeg var derimot ikke på Garnes på samme tid som foreningens leder. Derfor kan jeg  verken bevise eller motbevise noen av hans tidligere utsagn.
Det jeg derimot kan bevise, er hvordan situasjonen faktisk var under min egen tid.

LINK TIL DEL 8