Del 6 av 12. Barnevernet løy om "ettervern"

Da jeg ba om fakta og mine papirer allerede på høsten 1962, ble jeg i stedet truet av en hysterisk barnevernsinspektør med plassering på et beryktet skolehjem dersom jeg ikke sluttet å plage dem.

Publisert 26.11.2008

Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)

De som er opptatt av sannhet og reelle fakta, bør følge ekstra godt med på hva jeg allerede har fortalt om, likeledes fortsetter å fortelle om i denne serien. Nå var det ikke jeg som 14 åring som plaget barnevernet, men snarere de som fortsatte å plage meg etter at jeg hadde forlatt det "kristne" barnehjemmet. Jeg var den som var interessert i den virkelige sannheten. Men akkurat den skulle vise seg å være svært så vanskelig å får rede på, selv fra den "kristne" bestyreren. 

Jeg trodde at helvete etter Garnes var over etter at jeg hadde dratt derfra. Men det skulle bli tøft i ytterligere noen år. For å være et tidligere barnehjemsbarn i selveste Bergen, skulle by på flere utfordringer, også fornedrelser. Etter planen begynte jeg høsten 1962 i 8. klasse. Stor mangel på kvalitetssikret skoleundervisning på Garnes - vell og merke, ga meg mange problemer de første årene etter barnehjemsoppholdet. Til slutt gikk det bra takket være hjelp fra flere gode og helt utenforstående mennesker.

Friskt i mitt minne har jeg også en annen episode fra selveste lille julaften i 1962. Læreren som tok opp film av barna på Garnes, (Arne Evensen), kom på et kort besøk for å både se og høre om hvordan jeg hadde det. Det i seg selv var jo snilt tenkt - i utgangspunktet. Jeg skulle feire min første jul hjemme på lang tid. Han hadde også med seg en elev som skulle være hos ham under julehelgen. Da de begge skulle gå, ga jeg dem hver sin appelsin.

Da sa læreren noe til meg som jeg aldri kan glemme, noe som for meg og den gang, ble oppfattet som en ren fornærmelse (nedverdigelse). Han sa, sitat: "Nå må du ikke la oss bære ut hele julen fra dere", sitat slutt. Så fattig som han kanskje trodde vi var, kan jeg med hånden på hjertet si at vi derimot ikke var. Mors familie hadde allerede sørget for at hun fikk ekstra penger for å skape en mest mulig hyggelig jul både for seg selv og min litt eldre bror som allerede bodde hjemme. 

Min egen åpenhet om å ha vært på et barnehjem, skulle forfølge meg i flere år. Jeg fikk ved et tilfelle en deltidsjobb på et bakeri i Sandviken i Bergen som het Lie-Nielsen. Bakermesteren var en skikkelig god og hyggelig fyr. Jeg mener å huske at han het enten Gjerde eller Gjerdevik. Han kom i alle fall fra et sted ved Strandebarm i Sunnhordland så vidt jeg kan minnes. De øvrige ansatte var også veldig hyggelige mennesker med unntak av en baker som var nær nabo til oss der vi bodde da.

For første gang lot jeg være å fortelle om at jeg var et tidligere barnehjemsbarn. Men den avsløringen klarte derimot naboen og bakeren som het Vågenes å stå for. Det var i en frokostpause. Selveste bakermesteren lurte på om jeg kunne tenke meg å begynne i lære. Da brøt baker Vågenes inn i samtalen og undret på om firmaet ville være tjent med en lærling som hadde vært på barnehjem. Akkurat der og da hadde jeg lyst til å dra denne ekle drittsekken rett over ansiktet. Men jeg klarte å beherske meg. Jeg ønsket ikke å snakke noe mer Garnes selv om bakermesteren også spurte . Jeg følte meg nedverdiget igjen og forlot bedriften.

I årene som fulgte tok jeg enhver tenkelig jobb som var mulig å oppdrive både i inn- og utland. Jeg tilbrakte også en tid på sjøen. Først på våren i 1969 fikk jeg en mer stabil jobb som hjelpearbeider i firmaet Eide & Eide i Bergen. Jeg husker spesielt godt Storm Eide, en utrolig fin kar med godt humør, og likeledes formannen som het Nordgård. Jeg ble først med på byggingen av en ny idrettshall på Kronstad i Bergen. Den lå vegg i vegg med en skole som heter Gimle. Der gikk for øvrig jenten som senere det samme året,  skulle bli min forlovede, siden min livsledsager og mor til våre tre fantastiske og høyt elskede barn. (Vi er fortsatt sammen).

Under et kabelgrøftearbeid i Bergen like utenfor hovedkontoret til nåværende Tide på Nattland, kom jeg en dag i kontakt med en kontrollør som het Leif Sandvik. Han ble faktisk min første redningsmann når det gjaldt  å få meg en bedre betalt og sikrere jobb. Han hadde flere ganger sett hvor hardt jeg hadde jobbet i kabelgrøftene. En dag spurte han om jeg kunne tenke meg en jobb i kommunen som han visste var ledig. Jeg svarte selvsagt ja og ble meget glad. 

I november 1970 fikk jeg således en god og permanent jobb i Bergen kommune. Jeg tenkte samtidig at etter som jeg nå jobbet i kommunen, så ville det kanskje bli lettere for meg å få ut papirer - trodde jeg. Da jeg igjen gjorde nye forsøk på å finne sannheten og få ut papirer, fikk jeg klar beskjed om å passe kjeften min, å heller ikke forsøke å angripe verken kommunen eller barnevernet på noen måte. Det kunne føre til at jeg ville miste jobben min.

De stadige truslene om tap av arbeidsplassen gjorde at jeg sommeren 1972, forlot Bergen og dro sammen med min kone til utlandet. Jeg hadde fått nok av Bergen, sladder, fornedrelser, ondskap og vonde minner om Garnes. Det skulle senere også vise seg at jeg fortsatt var under barnevernets ”beskyttelse”, men dog uten mitt vitende og kjennskap. På et registerkort fra barnevernet står det anført at deres ”ettervern”, hadde opphørt 11. november 1970 med øyeblikkelig virkning.

Hvilke vernetiltak var det barnevernet her snakket om eller ville påberope seg å ha foretatt?  For bare les nedenfor hva de tidligere hadde ført inn på samme kort angående meg, og gjeldende flere år som lå forut for året 1970. "Ingen vernetiltak" står det blant annet nedtegnet for årene 1967 - 1968.

Historien og de faktiske forholdene knyttet til saken nedenfor, hadde barnevernet tydeligvis også "glemt". For jeg søkte riktignok en gang om hjelp til en reise og et opphold for en måneds tid til jeg fikk lønn, og fordi jeg selv hadde skaffet meg jobb. Søknaden ble sendt Sosialkontoret i Bergen. Barnevernet var derimot dem som blandet seg inn og sørget for at søknaden ble avslått. Jeg lånte derfor penger privat og reddet jobben.

Så hvilken andre former for ”ettervern” er det barnevernet ville lyve på seg? Det er direkte frekt å nedtegne slike usannheter. Det var samtidig svært frustrerende å få lese og få se alle løgnene deres svart på hvitt mange år senere . Det er bare så utrolig og helt ubegripelig at det samme skjer i dagens Norge.

Før jeg forlot Bergen igjen i året 1972,  krevde jeg nok engang at barnevernet skulle utlevere alle papirene mine. Det ble da også vist direkte til en klausulering på 80 år i barnevernssaker. Samtidig ble jeg denne gangen truet med politianmeldelse. Jeg skulle bare holde min munn godt lukket og forsvinne fortest mulig fra kontoret deres. Da lovet jeg dem at jeg en dag skulle finne ut av sannheten og servere den på sølvfat.

Etter flere års opphold i utlandet kom jeg tilbake til Bergen høsten 1977, og da som far til 2 barn. Utrolig nok fikk jeg på nytt jobb i Bergen kommune takket være noen tidligere og svært så gode kolleger.  Skulle jeg nok engang prøve å få fram sannheten? Jeg gjorde nye forsøk med det resultat at jeg igjen ble truet til å holde kjeft eller miste min jobb.

Nå hadde jeg også to små barn å tenke på. Det ble derfor ganske surt å måtte avbryte jakten nok engang. Men jeg hadde intet annet valg - akkurat da. Jeg ga derimot aldri opp. Under perioden 1977 – 1980 i Bergen, skulle jeg nok engang få erfare at jeg var et "stakkars" barnehjemsbarn som måtte mangle det mest elementære. Trodde de - dog uten å vite bedre. Det var i forbindelse med at vår eldste sønn ble født med ett for stramt tungebånd.

For ”ekspertisen” i det daværende bergenske helsevesen å oppdage at så også var tilfelle, synets å være en umulig oppgave. De stemplet gutten som hjerneskadet og tilbød ham plass på en skole for psykisk utviklingshemmede. Tilbudet kom fra en psykolog i skoletjenesten. Han satt på et kontor på Nygård skole.
Da jeg hørte hans tilbud, ba jeg psykologen om å dra dit pepperen grodde.

Et tilfeldig besøk på Bergen Legevakt litt senere, og i forbindelse med en halsbetennelse som gutten hadde pådratt seg, gjorde at en årvåken turnus lege selv oppdaget feilen med tungen hans og rettet problemet med en saks på en - to - tre. Saken ble slått stort opp i flere norske medier. Gutten ble med tiden utdannet fagmann, (industrirørlegger). Han ble senere også gift og bor med sin kone og jobber innenfor EU området.

Helsemyndighetene i Bergen begynte nærmest å forfølge min familie etter alle medieoppslagene. Og da vi fikk barn nr. 3, holdt det på å gå skikkelig ille med ham under selveste fødselen. Noe skjedde som ikke skulle ha skjedd. Han holdt faktisk på å dø etter bare noen uker. En barnelege i utlandet som vi kjente fra tidligere, var tøff nok til å ringe legene på Barneklinikken i Bergen. Den kvinnelige legen beordret dem til å gi gutten en helt annen medisin enn den de selv hadde foreskrevet. Guttens liv ble derfor reddet.

Da vi senere hadde flyttet til Oslo og min kones lege skulle følge opp den minste sønnen, så skrev legen til helsemyndighetene i Bergen og ba om å få utlevert både hennes og guttens journaler fra Haukeland Sykehus. Men da var journalene "borte" fra arkivene. Den egentlige sannheten om hva som skjedde under selve fødselen hadde "forsvunnet". Den eneste tilbakemeldingen legen i Oslo fikk var følgende beskjed: "Han var litt dårlig men kom seg ganske raskt". Altså. Fornektelse nok engang.

LINK TIL DEL 7