|
Del 5 av 12.
Visste om manglende
tilsyn i 1957
Politi og andre myndigheter visste også om en hendelse
som skjedde en lørdag formiddag på våren 1962. Jeg fikk et nøkkeknippe
rett i hode.
Publisert 26.11.2008
Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)
Det var i en time som en elev (psykologen), og
helt uten grunn, stakk en pennesplitt rett inn i ryggen på meg. Jeg
skreik for det gjorde så vondt. Og så bannet jeg. Men det
skulle jeg aldri ha gjort.
Et nøkkelknippe suste gjennom luften inne
i klasserommet og traff meg rett i pannen. Det var en lærer fra
Sunnhordland som
"markerte" at han ikke tolererte slikt i klasserommet.
På utsiden av skolen
tok en annen elev og slo den samme læreren over ryggen med sin fiskestang. Det var på grunn av det jeg ble utsatt for.
Den aktuelle eleven og jeg ble sperret inne. Sent på kvelden samme dag, fikk jeg smerter i hodet. Såret
hadde sluttet å blø men det gjorde fryktelig vondt. På alle
soverommene hadde vi et branntau hengende i karmen på hvert vindu i
tilfelle noe skulle skje. Det ble derimot aldri utført en eneste
brannøvelse så lenge jeg var på Garnes. Branntauet ble derimot
redningen både for meg og ham som eide fiskestangen.
Ca. klokken ett på natten til søndagen, firte vi to oss ned og stakk av mot Bergen
og hjemmene våre.
|
På dette bildet vises
selve fluktveien som ble benyttet fram til
jernbanelinjen for gamle Bergensbanen ved Garnes. |
Av hensyn til en eventuell identifisering av ham som var med, og
hvordan flukten vår egentlig foregikk, så har jeg valgt å ikke komme inn
på nærmere detaljer.
Rundt klokka 6
søndag morgen kom jeg hjem til min mor. Hun fikk vasket av såret i
pannen og
satt på et skikkelig plaster.
Ut på
dagen ble jeg dårlig igjen. Jeg ble fraktet til legevakten for nærmere
undersøkelser. Såret i hodet ble åpnet opp og renset og siden sydd
igjen. Om kvelden stakk jeg av hjemmefra og gikk igjen ute
i øsende regn hele neste natt, gate opp og gate ned. Jeg var livredd
for at barnevernet skulle komme for å hente meg å føre meg tilbake til helvete
på Garnes.
Ut på formiddagen neste dag og mitt på torget i Bergen, stanset det
plutselig en bil. Det var en blå Volkswagen boble. Ut hoppet det to menn. Den ene
viste seg senere å være politiker i Norges Kommunistiske
Parti, Bjørn Gullaksen. Han jobbet da som konsulent i Bergen for
Fiskeridirektoratet. Den andre var også politiker fra KrF, senere
handelsminister Asbjørn Haugstvedt.
Både Bjørn Gullaksen og Asbjørn Haugstvedt var begge engasjert i noe
som den gang het Bergen Vernelag. Jeg ba dem innstendig om å ikke
frakte meg tilbake til Garnes. Endelig traff jeg noen
mennesker fra
myndighetene som var villige til å lytte på det jeg hadde å si. Fra Torget i Bergen ble
jeg kjørt den korte veisen til deres kontor som den gang lå bak
den gamle politistasjonen, og hvor den tidligere legevakten i Bergen
også holdt til i sin tid, i Allehelgensgate nr. 3. Der etter bar det inn på selve
politikammeret.
Oppe i andre etasje, (i bakbygningen), lå politiets
kriminalavdeling. Etter å ha avgitt forklaring for politiet, tok
representantene meg med tilbake til barnehjemmet. Bestyreren sto ute
på plassen og lo rått når jeg steg ut av bilen. "Nei - sjå dar kjem
jo Judas", ropte svinet. Bjørn Gullaksen dro siden rett hjem til min mor og fortalte henne om hva
som hadde skjedd. Hun ble mildt sagt rasende.
Mor krevde å få meg hjem
omgående. Men ikke
tale om. Det skulle
barnevernsjefen og barnehjemssjefen selv avgjøre når de fant det for
godt.
Det ble derfor sendt et skriftlig krav til barnevernet fra min mors
side, styrket av politikeren Bjørn Gullaksen. Da først skjønte
tyrannen i Bergen, Knut Gjermoe Lygren og svinet på
Garnes, Knut Berge, at leken var over. Og bare noen dager etter ble jeg
løslatt midlertidig fra helvete på "barnehjemmet".
Senere løy barnevernet nok engang i
en rapport. De underslo den faktiske sannheten som de da var blitt
orientert om fra både Bjørn Gullaksen og Asbjørn Haugstvedt. Her er
løgnen som barnevernet skrev i sine interne "arbeidsdokumenter"
høsten 1962. (Senere skulle enda flere løgner dukke opp i papirene
mine).
|
Barnevernets løgnaktige
nedtegnelser i et internt dokument fra 1962.
|
Jeg kommer aldri til å glemme
følelsen inne i meg da det var min tur å gå ut "Porten til
helvete" for siste gang. Det var samtidig litt tungt å ta farvel med de få
vennene jeg hadde på "barnehjemmet", dem jeg visste måtte bli igjen.
En jevngammel elev bevitnet også at jeg satte pekefingeren helt
oppunder nesen på bestyrer Knut Berge. Han fikk klar beskjed om at
en dag ville alle fakta komme fram om hva han og lærerne hadde
påført både meg og mange barn og unge av lidelser. Svinet
sto bare der og lo rått. Jeg husker også at han sa følgende: "Du
snakker du - din djevel", og så vendte han seg rundt og gikk.
Da toget til byen kjørte over "Porten til helvete", pustet
jeg lettet ut. Marerittet var langt fra over. Samtidig som
jeg følte frihet, så meldte usikkerheten for framtiden seg for fullt.
Hvordan ville jeg bli mottatt
på en ny skole?
Ville de være like voldelige der som på Garnes?
Ville jeg klare å
følge undervisningen? Mange tanker raste igjennom mitt hode samtidig
som toget sakte men sikkert nærmet seg Bergen stasjon. Da vi kjørte
inn i tunnelen ved Kronstad, like syd for Bergen sentrum, var jeg bare noen få
kilometer fra målet, mitt eget og kjære hjem.
Jeg har kortet svært mye ned på selve historien som omfatter årene
og oppholdet på Garnes.
Men. Et spesielt forhold må jeg likevel ta med. Da jeg senere spurte
mor om hvorfor hun ikke hadde agert tidligere, så fortalte hun meg
hva barnevernet hadde proppet henne full med. Hun ville hente meg
hjem på et langt tidligere tidspunkt. Men barnevernet hadde klart å
overtale henne. De hadde fortalt henne den samme løgnen som de
gjorde gjeldende den yngste som forble i fosterhjemmet på Radøy. Og løgnen repeterer
jeg her: Jeg hadde det så godt på Garnes. Det ville være svært
uheldig om hun ikke lot meg få bli der oppe i noen år til.
I de neste delene kommer ytterligere kalde og
horrible fakta om hva som ble oppdaget og avslørt i ettertid, ikke
minst hva nåtidens myndigheter, domstoler og politikere gjorde
i årene etter at
skandalen ble avslørt for fullt den 26. juni 2003.
Myndighetene (Barnevernet) nektet i mange år
for å ha grovt forsømt tilsynet med barnehjem, fosterhjem og
skolehjem i Bergen og Hordaland. De beskyldte også barnevernsofrene for å lyve. Man måtte
i alle fall ikke tro på det
barnehjemsbarna fortalte om, for alt de sa var løgn fra ende til
annen. Jeg blir igjen så fryktelig forbannet og opprørt når jeg selv
leste bevisene svart på hvitt om hvem løgnerne egentlig var.
Det var ikke barna som ble utsatt for all djevelskapen i
barnevernets "varetekt", men derimot etaten selv.
For se bare her hva som dukket opp da kommuneadvokaten i Bergen,
Karstein Rye, skulle skremme oss med et tilsvar til Bergen Byrett i 2002,
et tilsvar på
nærmere 230 sider. Han "hjalp" oss faktisk med å skaffe
fram bevis mot
dem vi saksøkte, nemlig Bergen kommune.
LINK TIL DEL 6
|
