Del 4 av 12. Dagliglivet i en barnefangeleir.

Alt gikk etter faste regler og til et fastsatt tidsskjema på Bergens Guttehjem. Vi levde jo delvis i ruinene og sporene etter nazistene som herjet på det samme området fra 1940 til 1945. Straffen for å ikke følge timeplanen, kunne også bli den at du ble låst inne på rommet på ubestemt tid. Da var det heller ikke så viktig verken med mat eller "skolegang".

Publisert  24.11.2008

Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)

Når jeg tenker tilbake på den rå kynismen, egoismen og den brutale hensynsløsheten som ble utvist fra mange større elever og de såkalte offisielle og ”trygge” barnepasserne, så har jeg både som voksen og som far, nå også som morfar til tre barn, mange ganger lurt på hva som egentlig rørte seg oppe i hodet på slike mennesker.
 
Samtidig skal man være varsom å ikke generalisere eller stigmatisere enhver slik systemet selv ofte gjør. For det er også mishandling og overgrep når det offentlige utøver makt og ren fysisk vold mot barna. Og det er vell for fanken like ille om ikke enda verre. Men tilbake til fortiden - foreløpig. 

Alt gikk etter faste regler og et fastsatt skjema på Bergens Guttehjem. Vi levde jo delvis i ruinene og sporene etter nazistene som herjet på det samme området fra 1940 til 1945. Straffen for å ikke følge timeplanen, kunne også bli den at du ble låst inne på et rom på ubestemt tid. Da var det heller ikke så viktig verken med mat eller "skolegang". Her er tidsskjemaet slik jeg husker det.

Den daglige frokosten på barnehjemmet besto som regel av melk som svært ofte kunne være både blå, sur og klumpete, brød med brunost, kaviar eller Sunda. En og annen sjelden gang fikk vi se det man kaller hvitost. Egg var derimot bare tilgjengelig for bestyrerparet og lærerne, og for elevene hver jul og påske. Det ble ofte full krig blant de største guttene fordi det som regel kun var to eller tre stykker brød med hvitost, og disse skulle deles mellom 30 - 35 større og mindre gutter.

Det oppsto mange fysiske konflikter i etterkant av måltider blant elevene på grunn av jakten på et stykke ferskt brød. Dersom noen av oss små prøvde seg på å ta en brødskive med hvitost på, eller for eksempel en skive ferskt brød som ble levert hver onsdag fra Aasgaard Bakeri i Ytre Arna, så var det garantert at du enten fikk en blåveis eller en annen form for straff fra de største pøblene. Lærerne derimot, kunne vrake og velge i blant leverpostei, egg, syltetøy, forskjellige sorters ost og kjøttpålegg. Ulike sorters brød og ferske rundstykker.

Barnehjemmet tjente gode penger også den gangen. Jeg er flere ganger blitt kritisert for å ha kommet med utsagn uten hold i, men det passer jeg meg særdeles godt for å ikke gjøre. Bare se hva barnevernet pøste inn av penger i mitt eget tilfelle. Den gangen var 900,- kroner pr. måned en ganske stor sum. Det handlet om penger for ett eneste barn pr. måned. Bergens Guttehjem gikk med solid overskudd. Noen som vil våge å påstå det motsatte etter å ha fått se dette?

Internt registerkort for barnevernet gjeldende meg og månedlige overføringer

Tabell over økonomiske tilskudd/refusjoner. Hvor gikk pengene? Tabellen ble utarbeidet i 2002 i forbindelse med den første rettssaken.

For egen del tålte jeg ikke synet av kaviar og brunost, ei heller Sunda i mange, mange år etter. Middagene var noe varierte. Men det var også den eneste kostvariasjonen jeg kan minnes fra denne djevelske tiden. Svinene frarøvet meg noen av de viktigste barneårene. Selv fikk jeg ikke så mye næring og vitaminer i meg på grunn av at jeg ikke spiste kokte grønsaker. Å be om å få rå grønnsaker til maten i stedet for var som å be om ekstra bråk. 

Det aller morsomste de største pøblene visste ved middagsbordet, var å se meg bli kvalm og kaste opp hver gang jeg ble tvunget til å spise kokt kål og kokte gulrøtter. Ved et tilfelle lot jeg som om jeg hadde spist opp gulrøttene som var servert sammen med fisk. Lærer A.M. var matvakt og tvang meg til å sitte igjen ved bordet til gulrøttene var spist opp. Da han gikk ut et øyeblikk stappet jeg dem inn i en vedovn i spisesalen. Han spionerte på meg fra utsiden. Plutselig kom han rusene inn, rev opp ovnsdøren, tok ut gulrøttene og la dem på min tallerken. Det var da aske og sot på begge to.

"Et dei opp", brølte tyrannen som kom fra et sentralt sted Sunnhordland. Jeg ble sint og sa noe stygt til ham. Da reiv han meg opp fra stolen, slengte meg rett inn i veggen på den andre siden av spisesalen. Kokken, Anna Stang, hørte smellen helt ut på kjøkkenet. Hun kom løpende inn i det læreren hadde fått roet seg litt ned. Gulrøttene lå fortsatt på tallerkenen. En av to brødre som var der oppe, forbarmet seg til slutt over meg ved å stappe gulrøttene i sin egen lomme. Han var ryddegutt den aktuelle dagen. Svinet, lærer A.M, kom tilbake for å sjekke. Og da han så gulrøttene var borte lot han meg gå. Håper at eleven BT som hjalp meg, (bror til TT), fortsatt lever og kan huske denne spesielle episoden.      

Selve dagene på skolen ble langt fra de samme som på den trygge barneskolen jeg kom fra.
Vi mindre elever fikk også store problemer med de større i begge klasser. Selv husker jeg spesielt at jeg også måtte regne i fjerde og femteklasses regnehefte da jeg egentlig skulle hatt regnehefte for 7. klasse. Det skjedde i skoleåret 1961 – 1962. I timene kjente jeg meg aldri trygg, og derfor ble også ”undervisningen” de tilbød den gangen der etter. Frykten for nye overfall og overgrep hang hele tiden over hodet på meg som en ond ånd og døgnet rundt.

De fleste av guttene på dette "barnehjemmet" var anbrakt der hovedsakelig på grunn av påstått omsorgssvikt fra barnevernet. Daværende skoleinspektør, Edvard Lysne i Bergen, skal ha stått medansvarlig for flere deportasjoner til barnefangeleiren på Garnes. Flere av mine egne kilder bekreftet senere at så var tilfelle. Men det satt også andre skyldige lærere rundt om i Bergen, blant annet på Kronstad skole, Krohnengen skole, Nygård skole, Sandviken skole og  Fridalen skole som medvirket til at barn ble deportert til flere barne- og skolehjem rundt om i landet.

Barnevernet i Bergen opptrådte på denne tiden som en ren formidlingssentral av billig arbeidskraft i form av barn som ble tvangsfjernet fra sine hjem og sine familier, ofte helt uten grunn, og for at kyniske mennesker skulle få tjene seg enda rikere. Egentlig burde slike mennesker og barnemishandlere fått livstidsstraff.
I stedet har noen av dem blitt hedret i ettertid av det norske samfunnet. At mange barnehjemsofre også tok sine liv i ettertid, har ikke det norske samfunnet brydd seg om i det hele tatt. Det viser også manglende mediedekning om slike fakta.

Noen av barna var der riktignok fordi at de faktisk ikke hadde foreldre. Dermed var det ikke sagt at det derfor var fritt fram å gjøre med disse som man ville. Det fantes dessverre noen få kriminelle blant de større guttene som allerede hadde vært i klørne på politiet grunnet vold, ran, bil- og butikktyverier. Sistnevnte gruppe fikk svært gode muligheter til å få tilfredsstilt andre lyster og behov på dette djevelske stedet, og ved daglig å få slå og forgripe seg på et stort antall mindreårige barn inkludert forfatter. Husker spesielt svinet SR, og som senere brant i hjel i en hytte på Østlandet. Da var han på tyveriraid Norge rundt.

Selv på helligdager unnslapp ingen mishandling. På slike dager var det primært bestyreren, de voldelige lærerne og vikarene som benyttet muligheten til å få sine horrible behov tilfredstillet. Hver søndag ble også alle elevene tvunget til å sitte musestille i en hel time inne på den såkalte bestestuen i bygning nr. 1., og for å lytte på søndagens radiogudstjeneste fra NRK Radio. "Gud selv" var som regel vakt.

Den som bare trakk på smilebåndet eller sa et eneste ord, kunne vente seg både lugging og slag over ansiktet fra ”Gud” selv, bestyrer Knut Berge. Han hadde en formidabel evne til å både slå og true enhver til både taushet og streng lydnad. Det som skremte meg i forbindelse med radioandaktene, var bestyrerens ordbruk dersom eventuelle forstyrrelser inntraff under selve sendingen. Ved et tilfelle kom jeg til å snu meg rundt mitt under en slik andakt. Det skjedde da en elev, (psykologen) ønsket å få i stand bråk. Han kaset en papirkule som traff meg på kinnet. Jeg ble litt sint og ba ham la være.

Å snakke under selveste andakten var en dødssynd og bestyreren ble rødglødende i ansiktet. ”Du barn av satan må ikke forstyrre når Guds ord forkynnes. Da blir du dømt til å brenne i helvete til evig tid”. Jeg ble vettskremt og fikk i ettertid flere ganger mareritt midt på natten. Jeg drømte om å bli brent levende av voksne mennesker. Det var jo ikke slik jeg tidligere hadde fått forkynt det kristne budskap. I hvert fall ikke da jeg gikk på søndagsskole i Bergen fra tidlig på 1950 tallet, den gang i Centralkirken og hadde Egil Meltzer som søndagsskolelærer. 
 

Alt jeg ble utsatt for på Garnes er svært vanskelig å beskrive i minste detalj. Et annet spesielt tilfelle er verdt å nevne. Jeg fikk knust to jeksler på venstre side i underkjeven, og forårsaket av flere kratige knyteneveslag fra en halvvoksen voldelig elev. Det var SR. som jeg har nevnt tidligere. Like etter at episoden hadde funnet sted, filmet avdøde lærer Arne Evensen oss på en tur på Arnafjellet syd for Garnes. Tannskadene jeg ble påført den gangen, ble først reparert sommeren 2001, og til den nette sluttsum av kroner 64.000.-. Fra min daværende arbeidsgivers sykekasse fikk jeg refundert ca. kr. 40.000,- (Bildet fra film av lærer Arne Evensen)

LINK TIL DEL 5