Del 3 av 12. I helvetes forgård

Hele verden hadde rast sammen på et lite øyeblikk. Ikke engang de voksne tok hensyn til hvordan jeg hadde det inni meg selv akkurat der og da. Jeg ble så full av sorg og savn etter at mor hadde dratt. Jeg reagerte ikke på noe som helst. 

Oslo. Publisert 24.11.2008.

Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)

Jeg minnes tydelig en del større gutter som kom forbi sørgesteinen der jeg satt. De lo og pekte på meg, og omtrent som om de ville si at; nå kan du se hvor dum du har vært som har havnet i helvete. Jeg stoppet opp å gråte da bestyreren omsider kom og geleidet meg fysisk tilbake til kontoret sitt som lå i den største bygningen. Jeg var gjennombløt helt inn til skinnet, frøs og hakket tenner. Han ringte da etter en lærer som dukket opp kort etter for å hente meg og kofferten.

Jeg skulle innkvarteres på et firesengs rom i den minste bygningen. Samme kveld ble jeg også snauklippet.

- Her skal du bo sammen med tre andre gutter, sa han.

Lærer E.S pekte på den ene sengen som jeg skulle ligge i. Han virket streng og sint denne store mannen med de runde brillene. Og det skulle jeg allerede samme kveld få merke. Han bodde for øvrig i en leilighet i første etasje. Han ba meg om å sette meg på sengen så lenge, så skulle han gå og hente tørre klær til meg. Han forlot rommet og kom tilbake etter en stund med en bylt med ulike plagg, bestående av et sett ull undertøy, en pyjamas, et par ullstrømper, en skjorte, genser og en utslitt bukse. Kofferten med mine private eiendeler ble satt inn i et kott som ble låst. Fra nå av skulle jeg gå kledd som det høvet en barnehjemsunge som var tatt hånd om av de såkalte ansvarlige myndighetene.

- Du må først dusje og skifte undertøy før du legger deg, sa han plutselig. Innerst inne ble jeg redd. Jeg klamret meg fast til sengen og ville ikke slippe taket. Da tok lærer E.S. skikkelig tak i meg, løftet meg opp og bar meg ned i kjelleren og inn på et bad som hadde flere dusjer. Der kommanderte han meg til å ta av meg alle klærne. Tanken på at jeg måtte gjøre dette foran et helt fremmed menneske, gjorde meg enda mer redd.
Læreren gikk ut en liten stund. Da da han kom tilbake satt jeg på benken og gråt med alle klærne på. Han tok da et skikkelig tak i meg, rev meg opp fra benken, røsket av meg alle klærne, skjøv meg inn under en dusj og skrudde på kaldt vann.

Skrekkslagen ble jeg stående under dusjen. Jeg skalv over hele kroppen. Jeg tror at læreren omsider forsto at dette var fryktelig dumt gjort av ham, for rett som det var skrudde han av vannet. Han rakk  meg et håndkle så jeg fikk tørket av meg. Jeg fikk på meg en pyjamas med striper, og like etter tuslet vi opp trappene og inn der jeg skulle bo og sove. I de andre sengene på rommet lå det nå tre andre gutter i ti til tretten års alderen. De leste i hver sin bok da vi kom inn.

- Dette er Jan og han skal bo sammen med dere, sa han til dem. Ingen svarte ham og guttene fortsatte å lese i sine bøker.

- Om ti minutter slukker vi lyset, brummet læreren plutselig.

De ti minuttene gikk veldig fort og jeg gruet meg til mørket. Jeg hadde påbegynt den første natten i en vilt fremmed seng blant totalt ukjente og fremmende barn. Da lyset ble slukket og døren låst, brast jeg igjen ut i krampegråt. Nå kom lengselen etter mor for fullt. Den største av guttene ba meg om å holde kjeft og gjemme meg langt under dynen. Hvis ikke så skulle han stappe noe ned i halsen på meg. Gråtende, livredd og skjelvende trakk jeg dynen langt over hodet og hikstet meg i søvn. Det var et brutalt førstemøte jeg fikk med dette fine og flotte "barnehjemmet". 

En nøkkel ble satt i dørlåsen tidlig på morgenen dagen etter ankomsten til barnehjemmet, og døren til rommet ble åpnet og lyset slått på. Alle rommene ble på den tiden holdt låst på natten og vi måtte derfor bruke en bøtte til å tisse i. Å være innelåst å ikke få komme ut når en hadde behov for det, gjorde jo sitt til at jeg følte at jeg var satt i fengsel. Noe sånt hadde man bare så vidt hørt om.

Det sto en ny fremmed og ganske ung mann i døråpningen. Han ønsket oss god morgen og beordret oss ut av sengene og ut på vaskerommet. Noe rart hadde også skjedd med meg under natten. Jeg løftet på dynen og kikket nedover pyjamasen. Både den og lakenet på sengen var vått. Jeg hadde tisset i sengen for første gang siden jeg var ganske liten. Nå var jeg riktig ille ute og hva skulle jeg gjøre nå?

- Du må stå opp, kommanderte den fremmede mannen med en brysk stemme i det han løftet bort dynen min. Han ser på meg med et rart blikk og så vender han seg om og roper høyt til de andre guttene.

- Nybusten har pisset på seg i natt - stakkar. Så flirte han rått.

- Ut av sengen din gris og få av deg pyjamasen, skrek han omsider.

Jeg torde ikke å si imot ham og vred den av meg så fort jeg kunne. Han tar meg i armen og slenger meg ut til vaskebenken ute på gangen. De større guttene står og peker på meg der jeg står helt naken fra topp til tå, og til stor spott og skamme for alle de andre. Det var også ganske kjølig denne morgenen og jeg begynte så smått å hakke tenner. Min første dag på "barnehjemmet" var begynt.

Den ganske så unge lærervikaren pekte igjen på meg og ropte, fy for en gris. Dermed hadde også jeg fått mitt kallenavn “grisen”. Det ble jeg også hetende her etter. Ingen kunne være venn med en som tisset i sengen. Jeg ble samtidig beordret til å ta lakenet av sengen å henge det til tørk ute på en liten balkong. Dette ble gjort med alle sengevætere på Bergens Guttehjem. De skulle nedverdiges og psykisk knekkes. Slik var regelverket i dette grusomme helvete og "kristne" hierarkiet drevet med offentlige barnevernsmidler. 

Disse to første møtene med "barnehjemmet" var bare den spede begynnelse til et så godt som 5 års sammenhengende helvete. Nedenfor viser jeg noen bilder og gjør merknader om diverse overgrep som jeg personlig ble utsatt for på Garnes. Det blir dog - og nok engang, for vanskelig å beskrive alle hendelsene i minste detalj.

Jeg håper at de som sto bak ugjerningene, gjennom disse få bildene får en del minner gjenoppfrisket. Dvs. dersom de fortsatt skulle være i live. Jeg håper samtidig at de også husker de mest aktuelle stedene hvor de fritt utøvde vold og andre former for perverse overgrep mot forsvarsløse barn. La meg spesielt nevne steder som "Blekkhaugen", "Forbuden Haug", "Brakedungen", "Hesteryggen", "Kalvebunkeren" og bak "Goliatten".

01. På dette stedet var det vanlig å misbruke og mishandle de yngste blant barna på Garnes.
02. Ikke engang i en sandhaug (lekeplass?) lot pøblene sine mindre ofre få være i fred.
03. Yndet sted for større elever å få utløp for frustrasjon ved å skamslå dem som var mindre.
04. Sørgesteinen ved "skolen" på barnehjemmet.
05. Stedet der jeg selv ble bundet fast til et tre og skutt på med piler.
06. Selv i skibakken lot ikke pøblene de minste være i fred. Fikk selv en skistav rett inn i magen.
07. Spisesalen der også mishandling ble utført. Lærere var med på mishandling av barn de ikke likte.
08. Kjellerbod der elever ble stengt inne for lydighetsbrudd.
09. Rommet der jeg selv ble hengt i tau etter halsen og mage oppetter en soveromsdør.
10. "Forlystelsesrom" for voksne mennesker som ikke lot noen barn eller unge være i fred.

11. Forbuden Haug Bak denne haugen som ble kalt "Forbuden Haug" ble mange elever over tid, (inkludert meg selv), tvunget til å møte for å "forklare" seg for halvvoksne elever. Flere mindre elever ble beskyldt for å ha sagt usanne ting om større elever til andre, til lærere eller til bestyreren. Dette ble gjort på pure fandenskap for å skape bråk, krangel og regulære slosskamper guttene i mellom. Straffen for dem som ble beskyldt, besto som regel av grov fysisk vold. Men andre grovere straffemetoder ble også benyttet. Foto: Jan Hansen 2002.
12. Bunkerne på neset   I ruinene etter nazistenes herjinger på Garnes, fikk også undertegnede erfare hva de ville si å protestere mot halvvoksne overgripere som hadde behov for å få tilfredstillet sine perverse lyster og behov. Også i denne bunkeren som vist på bildet, ble mange barn voldtatt av blant annet en pervers lærer fra Sotra ved Bergen. Han ble senere tatt på fersk gjerning og pisket blodig av noen eldre elever en sen kveld, noe som førte til at han forsvant for godt samme natt og kom aldri mer tilbake. Foto: Jan Hansen 2002.
13. Stiklingedammen Like ved dette stedet lå en liten dam som ble kalt Stiklingedammen. Den lå til venstre i bildet, og på veien ned mot Sørfjorden som går mellom Garnestangen og Osterøy.. Her fant også flere overgrep sted som heller ikke jeg kan glemme. Forrøverne som var flere år eldre, tok ikke hensyn til at det skjedde i åpent terreng og under åpen himmel. Ingen skulle likevel ha gjøre forsøk på å stoppe dem selv om noen hadde kommet forbi og sett det hele. Foto: Jan Hansen 2002.

Omkring en måned etter ankomsten til Garnes, skulle jeg virkelig få oppleve den aller første episoden av særdeles grov og fysisk mishandling. Barnehjemmet hadde et gårdsbruk som ble styrt av en agronom. Utenfor låven lå det en stor sandhaug. Denne ble min egen lille tumleplass. Her lekte jeg med treklosser som skulle forestille busser, tog og biler. Her laget jeg veier og tunneler og glemte for en stund savnet etter mine foresatte og søsken.

En mye større gutt kom den aktuelle ettermiddagen bort til sandhaugen der jeg satt og lekte. Plutselig sparket han med begge beina inn i haugen og ødela alt jeg hadde bygd. Den større eleven grep siden tak i meg og bar meg skrikende ned bak en fjellknaus like ved ballplassen på skolen. Her ventet to andre større gutter på et nytt offer som han hadde plukket ut. Denne store eleven ble brukt som en slag jeger som skulle finne ett nytt bytte til de aller verste sadistene, og slik at disse fikk utløp for sine perverse behov.

Før jeg visste ordet av det, ble jeg slått kraftig i ansiktet flere ganger til jeg var i halvsvime. Da jeg kom til meg selv igjen, hang jeg delvis fastbundet til et tre. Vettskremt så jeg rett inn i øynene på to andre store gutter. Der sto de med hver sin pil og bue klar til å skyte på meg som nå var en levende måltavle. En av guttene trakk også ned både bukse og underbukse på meg. Jeg kan ikke huske hvem av dem som gjorde akkurat det. Pilene begynte rett etter å suse rundt meg. Jeg ble truffet av flere stykker som gikk inn i knær og lår. Jeg skrek av smerte og redsel, og merket blodet som begynte å renne nedover begge bena mine.

- Hjelp ikke drep meg da, ropte jeg ut fortvilet.

Jeg var livredd for at jeg skulle dø foran øynene på dem, og skrek om og om igjen etter hjelp alt jeg orket. Men ingen hørte ropene mine. Den største eleven sørget rett etter for at skrikene mine ikke måtte bli hørt. Han ba en av de to andre guttene om å stoppe en fille inn i munnen på meg. Da sluknet jeg helt. Da jeg siden våknet til liv igjen, var tauet rundt kroppen borte og jeg lå på en benk oppe ved skolen. Noen hadde båret meg dit opp.

Det ble skikkelig bråk da lærer E.S. fikk se meg. Han krevde straks at jeg fortalte ham hvem som hadde gjort det. Etter at lærer E.S. hadde fått vasket av sårene og satt på gasbind, så fortalte jeg ham hvem det var som sto bak mishandlingen. Men det skulle jeg aldri ha gjort. Som følge av at jeg hadde “sladret”, fikk jeg fra nå av og daglig, gjennomgå ennå mer slag, perverse angrep og spark fra mange av de større og mellomstore guttene. Etter denne episoden fikk jeg flere sår på kroppen som etter hvert ble infiserte og gikk over til både byller og blemmer. Til tross for at lærer E.S. ba om at lege måtte bli kontaktet, så ga bestyrer Knut Berge fullstendig blaffen.
 
De fleste av lærerne og vikarene var kyniske og totalt iskalde mennesker som ikke hadde noe på et slikt sted å gjøre. Men for dem som fant glede og underholding i å både misbruke og mishandle barn, så var barnehjemmet på Garnes det reneste paradiset. En av de verste og mest perverse lærerne av dem alle het A.S. og kom fra Sotra vest for Bergen. På grunn av min allergi, så kalte han meg for både den spedalsk og for byllepesten. Svinet mente at grunnen til at jeg så slik ut var fordi at jeg var urenslig. 

Med bare mulighet til å skifte rene klær og dusje en gang i uken, og uten oppfølging fra lege eller annet kyndig personell, så kunne man ikke forvente et annet resultat. Lærer E.S. var datidens ”sanitetsmann”. På ordre fra bestyreren fikk han i oppdrag å behandle mine hudplager og sår. Noen medisinske kunnskaper hadde han ikke. Hans metode var å bruke sin egen høyfjellssol og en ganske fet vaselin som han smurte sårene mine med. Det gjorde situasjonen enda verre.

Flere ganger måtte jeg stå splitt naken foran denne høyfjellssolen i et forsøk på å få tørket ut sårene og utslettene mine. De satt både på magen og nedover begge bena både foran og bak. Det er å tillegge at jeg etter det første og brutale overfallet bak den store fjellknausen ved skolen, også begynte å tisse i sengen over en lengre periode. Dette gjorde slettens ikke hudplagene mine bedre.

Hvem av disse iskalde barnemishandlerne brydde seg egentlig om en barnehjemsunge som led helvetes kvaler. Var man et barnehjemsbarn, så var man av nevnte årsak ikke verd fem flate øre. Ikke engang i barnehjemmets nære omgivelser. Nærmeste nabo var bonde og het Nils Garnes. Han visste godt om hva som foregikk på nabogården men foretok seg aldri noe som helst. Men han var ikke alene om det. Jeg kan love dere for at det har vært en svært tøff oppgave å sette sammen denne serien. Men det måtte gjøres for å vekke opp de som fortsatt sover. Det kommer enda mer i de neste delene.

LINK TIL DEL 4