|
Del 2 av 12.
Barnevernets midlertidige "hjelp"
På oppfordring fra
sin yngre bror, kontaktet mor barnevernet
i Bergen Kommune og ba om assistanse inntil hun selv var frisk nok
til å klare å ta seg av både barn og hjem. Fire måneder ble til et
nærmere 5 års sammenhengende helvete og mareritt.
Oslo. Publisert
21.11.2008. Oppdatert.
Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)
En dag tok mor min yngste bror og meg med til barnevernet
i Bergen og la fram sine akutte problemer.
Men verken hun eller vi barn,
ante hvilke skjebnesvangre konsekvenser denne kontakten skulle få i
ettertid for oss alle. Barnevernet
foreslo et opphold for oss to minste hos noen ”snille” mennesker på
landet den kommende sommeren. Gjett om jeg husker den rosenrøde
erklæringen fra løgnernes side. Min to år eldre bror fikk bo hjemme
hos min mors yngre bror over en tid.
Barnevernet mente at et opphold
på landet ville gjøre oss to minste meget godt.
Mor aksepterte derfor barnevernets forslag. Hun hadde også fra daværende
Bergen Byrett, fått et midlertidig hovedansvar for alle barna.
Fakta om hva barnevernet egentlig hadde planlagt bak
hennes rygg, skulle først komme for dagen flere tiår senere, og
lenge etter at mine foreldre var døde. Barnevernet hadde
allerede kontaktet en bondefamilie uten barn på en øy nord for
Bergen som het Radøy. Dette skulle også være et såkalt godkjent hjem
for fosterbarn. Og hit ble vi brakt både min yngste bror og jeg, og
like etter at skoleferien for sommeren 1957 var påbegynt. Etter
ferien skulle alt være bra med mor - ifølge forsikringene fra barnevernets
side.
Vi skulle få komme hjem igjen
ganske snart. Men slik gikk det derimot ikke. Etter 14 dager med
både juling, tungt gårdsarbeid og kontinuerlig utskjelling om
å være pakk ifra byen fra en ganske så hissig bondetamp, stjal jeg en
dag 10 kroner fra hans lommebok, satte meg på bussen, siden på en
båt og reiste alene tilbake til Bergen. En reise på ca 6 mil som den
gang tok bortimot 4 timer. Båten het forresten MS Melandrott fra
selskapet BNT. Den gikk i rute mellom Alverstraumen og Bergen.
I Bergen hadde vi som tidligere nevnt mange gode naboer men også et
riktig svin til nabo - dessverre. Hun var forresten
gift med en mann ikke kan ha vært helt god oppe i toppen. Denne
kvinnen skal også ha stått i maskepi med min far ble det hevdet. Flere gamle naboer
har i ettertid hevdet at min far og denne kvinnen var hemmelige
elskere, og at de blant annet hadde fått en sønn sammen. Denne
spesielle naboen hevdet også overfor min mor at vi to minste brødre,
egentlig var tvangsplasserte av barnevernet i fosterhjemmet
på Radøy. Hvordan kunne dette kvinnemenneske som het Borghild til
fornavn, vite noe sånt mon tro?
Grunnlaget som barnevernet hadde benyttet
var helt ukjent for min mor.
For barnevernet hadde løyet både for henne og for oss andre fra
aller første stund. Og løgneren som sto i spissen for det hele het
Sigrid Bø. Hun var ansatt som sekretær. Hva som senere
skulle dukke opp av skriftlige bevis knyttet til hennes aktiviteter, skulle ikke bare sende sjokkbølger inn i
hele familien i ettertid, men også medføre personlige problemer
for meg over ganske mange år.
Det som ble gjort den gangen kan derfor aldri
noen sinne glemmes eller på noen måte tilgis.
Mor skjønte ikke hvorfor jeg kom
tilbake alene etter bare noen få uker på landet.
Da jeg fortalte henne om all kjeften og julingen jeg allerede hadde
fått av bondetampen, ble hun rasende. Hun tok meg med til barnevernet og
ville ha en forklaring ganske så omgående. Barnevernet mente at
dette ikke kunne være sant. Barnevernssekretær Sigrid Bø hevdet overfor min
mor, og i mitt eget påhør, at jeg bare løy. Jeg husker at jeg ble veldig sint. Og enda sintere ble jeg da barnevernsekretæren i tillegg sa at man ikke
måtte tro på alt som barn fortalte, for det meste av det barna sa var jo bare
løgn. Paradokset gjelder fortsatt. Når barnevernet krever at man
skal tro på det barna sier, ja da er alt ok. FANDENS DOBBELMORAL!
Fakta i dag viser at barnevernssekretær Sigrid Bø,
må ha vært en av de verste lystløgnerne som noen gang har
jobbet for barnevernet. Knut Gjermoe Lygren sammen med
Sigrid Bø, klarte å manipulere min mor. Hun ble tatt med inn på
hans kontor mens jeg ble beordret til å bli sittende igjen på en
benk utenfor selve skranken. Å ta meg med inn ville medføre risiko
for at jeg fikk rede på ting jeg senere kunne bruke mot dem.
Manipuleringen fra barnevernet i Bergen resulterte i at mor omsider
trodde mer på dem enn på meg. Dette er noe som har plaget meg
gjennom hele livet. Barnevernssekretær Sigrid Bø, ba min mor komme
tilbake med meg etter at skolen hadde startet opp og jeg hadde begynt i
tredje klasse.
Mors operasjon nærmet seg med stormskritt. Og bare noen uker før hun
skulle inn på sykehuset, fikk vi et muntlig ”tilbud” fra
barnevernet.
Frk. Sigrid Bø & Co overtalte henne aller først til å la min yngste
bror få bli værende ute på landet . Nå hadde han fått det så fint og trivdes så veldig bra
- lød påstanden. Min bror var fire år yngre enn meg og var derfor
lettere å mishandle og føre kontroll med. Han gikk det senere
fryktelig ille med. Han endte opp som vanekriminell. For egen
del ble det så ille tilslutt grunnet samme mellomnavn som ham, at jeg
ble tvunget til å skifte tilbake til mitt opprinnelige
etternavn samt fjerne mellomnavnet.
Men tilbake
til året 1957.
På et nytt møte hos barnevernet som fant sted i september 1957, ble mor og jeg høytidelig lovet at jeg skulle få komme til et flott
barnehjem med masse hyggelige barn. Jeg skulle få være der til
operasjonen hennes var over og hun var frisk. Frk Sigrid Bø bløffet og løy
også om at hun i forkant av møte med oss, hadde fått garantier fra
selveste barnehjemssjefen, Knut Berge, om at alt skulle bli best mulig lagt til
rette for gutten hennes. Under enhver omstendighet skulle jeg være
hjemme igjen til julen i 1957.
Jeg var også blitt øyeoperert et par år tidligere.
Denne operasjonen skulle følges opp. Ansvaret hvilte
her etter på det kommunale barnevernet som allerede visste om de
særdeles grusomme og elendige forholdene som rådet på Bergen
Guttehjem, og på flere andre barne- og skolehjem i Bergensområdet. (Dette
kom senere fram da jeg reiste rettssak mot Bergen Kommune så sent
som i år 2002).
Under krigen ble forresten barnehjemmet styrt
av en nazist. Vedkommende kom fra Kvinnherad.
Etter den 2 verdenskrig tok paradoksalt nok en annen bestyrer med
samme for- og etternavn og fra samme sted, over som bestyrer for
Bergens Guttehjem. Barnehjemmet med egen "skole", var drevet av en kristen stiftelse med samme
navn. Disse opplysningene har folk på Garnes også bekreftet overfor flere
andre.
En regnfull
onsdag ettermiddag den 23. oktober 1957, dro vi sammen den tunge
veien til byens jernbanestasjon. Vi skulle ta toget til et sted som
het Garnes. Der skulle jeg tilbringe månedene fram til julen 1957.
Mor bar kofferten min i den ene hånden og holdt meg godt fast i den
andre. Jeg var jo bare ni år gammel og litt liten av vekst. Jeg husker at jeg var fryktelig redd, men samtidig noe
spent.
På "barnehjemmet" skulle jeg få mange nye venner. Ombord på
toget satt vi og småpratet hele tiden under reisen som tok ca. 45
minutter. Jeg spurte mor
om både det ene og det andre, og hun forsøkte å svare meg så godt
som hun kunne.
På veien fra stasjonen og ned til barnehjemmet fikk jeg et kraftig sug i magen. Jeg kjente virkelig at redselen
begynte å få fullt overtak. Bare tanken på å at jeg igjen skulle
overlates til helt fremmede mennesker, gjorde at jeg akkurat da
kjente klumpen i halsen, en klump som heldigvis hadde vært borte en
lang stund. Det tok bare et kvarter å gå fra stasjonen til
barnehjemmet. Inngangen gikk nemlig gjennom en jernbaneundergang
som senere ble omtalt som ”Porten til Helvete” av flere av
barnehjemsbarna.
Like etter ankomsten ble jeg møtt av en rekke nysgjerrige blikk fra
en flokk gutter i flere aldersgrupper. Snart fant jeg ut at jeg
måtte være blant de minste og kanskje den aller yngste. Barnehjemmet hadde
to store internatbygninger som barna bodde i, et mindre gårdsbruk og
en liten skole med 2 klasserom og en gymsal. I kjelleren på skolen
var det et skomakerverksted og en sløydsal. Utenfor den største
bygningen var det en større gårdsplass.
Midt
på plassen sto bestyreren og tok imot oss da vi kom. Jeg holdt mor krampaktig
fast i ene hånden. Damen som hadde fulgt oss var forresten sydamen Margit Romslo, også kalt engelen.
Og det var hun også. Hun ble bedt om å
vise oss rundt på barnehjemmet. Omvisningen tok ca. en halv times
tid. Bestyreren, (leirkommandant Knut Berge), hadde bedt oss til middag allerede klokken fem,
og slik
at mor kunne få et par timer sammen med meg før toget gikk tilbake til byen
ved halv syvtiden på kvelden. Akkurat noe matlyst kan jeg ikke påstå
at jeg hadde.
Avskjedens time nærmet seg. Mor reiser
seg for å ta farvel. Nå var det også begynt å bli skikkelig
mørkt. Det regnet ned i et sett og himmelen var full av tunge og
mørke skyer. Avskjedstimen ble desto mye tyngre. Jeg fikk lov til å
slå følge med henne hånd i hånd, men ikke lenger enn til porten,
hvor mor plutselig snudde seg rundt, bøyde seg ned og ga meg en
klem. Tårene mine
begynte å trille nedover ansiktet i strie strømmer.
Hun vred seg
løs fra meg, reiste seg brått opp og formelig
styrtet av sted ut porten og forsvant i mørket. Like bak ryggen min
dukket plutselig bestyreren opp rett som det var. Han hadde fulgt
etter oss på en kort og sikker avstand. Jeg husker at han tok meg
litt hardt på skulderen og sa: - Ka e det du grine for gut? Slutt å
grina for da e du for gammal til.
Et ni år gammelt barn var altså i dette svinets øyner for gammel til
å gråte. Faktisk så var det hans "kristne" oppfatning at sorg
og savn var totalt forbudt for barn å
vise.
LINK TIL DEL 3
|
