Del 1 av 12. Bakgrunnshistorie.

Selve starten på tragedien som våren 1957 skulle ramme meg som 9 åring, skriver seg tilbake fra tiden før 2. verdenskrig brøt ut for alvor. Krigen var naturlig nok en grusom tragedie for alle som ble rammet.


Oslo. Publisert 21.11.2008.

Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)

Det aller første offeret i vår familie som fikk betale prisen for Adolf Hitlers galskap, var en yngre bror av min far som var smører. Han het Sigurd Severin Hansen og seilte på et skip tilhørende J. Ludvig Mowinckels rederi i Bergen. Dette skipet var for øvrig det første norske skipet som ble rammet av krigshandlinger.
Skipet på 8.425 dwt, (dødvekttonn), var på vei fra Antwerpen i Belgia til Kristiansand S. da det ble minesprengt utenfor kysten av Nederland onsdag den 13. september 1939.

Mens hans venner valgte å mønstre av i Belgia, så valgte Sigurd å seile med båten hjem til sitt fedreland.
Det skulle bli hans grusomme og brå død. Mine foreldre bodde i et bolighus rett nord for trikkesløyfen for linje 1 i Sandviken da krigen brøt ut i Norge 9. april 1940. Min eldste bror var da bare 8 måneder gammel. I løpet av de fem årene krigen i Norge skulle vare, så skulle den ramme min egen familie ytterligere, og hardt og brutalt på flere måter.

I ettertid er jeg blitt fortalt av flere av mine slektninger hvordan dødsfallet til Sigurd Severin Hansen, også påvirket min egen far og mor. (Jeg var fortsatt ikke født). Det skulle ikke bare bli denne ene tragedien utenfor Nederland som skulle ramme vår familie. Det skulle komme flere på løpende bånd. De to neste som ble krigsofre var en av fars søstrer, Ingeborg Haldis Hansen og hennes lille nevø, (min fetter), Jan Bjørn Pedersen, sønn av en annen søster av min far. Begge omkom i Sandbrugaten i Bergen da det Hollandske lasteskipet ”Woorbode” fullastet med sprengstoff, gikk i lufta inne på Bergen havn på ”Der Führer” Adolf Hitlers geburtsdag 20. april 1944.

Min mors yngste søster jobbet den gang på kontoret til Bergenske Dampskips Selskap (BDS) like ved eksplosjonsstedet. Som et under slapp hun unna større skader og med livet i behold. Igjen fikk både mor og far og øvrig familie føle på kroppen hva krig kunne medføre av grusomheter. Men det skulle ikke stoppe med disse tre dødsfallene. Det fjerde livet som gikk tapt? var min egen søster, Bjørg Karin, og som var bare 22 måneder gammel.

Det vil innledningsvis være uriktig av meg å påstå at krigen var hovedårsaken til akkurat hennes død. Men hendelser som utspant seg i ettertid, og dokumentasjoner knyttet til det aktuelle dødsfallet, gir grunnlag for mistanker om en helt annen dødsårsak enn den Haukeland Sykehus i Bergen var villig til å komme med den gangen. Og for den del kan hun muligens fortsatt være i live. Og hvorfor?

Et mindre uhell i hjemmet forårsaket en brannskade nederst på hennes høyre fot. At denne brannskaden skulle få en dødelig utgang er ganske ufattelig. For selv med datidens vitenskap gjeldende behandling av brannskader på barn, så hersker det tvil om at en kjele med en liten skvett kaffe i, kunne medføre døden.
På Haukeland Sykehus skal det på samme tid ha arbeidet en kvinnelig lege som var svært tyskervennlig.
Det har ikke lykkes meg å finne ut hvem dette var. Det er også blitt meg fortalt at mors eldste søster som var en en meget høyt elsket tante av meg - og sykepleier, på samme tid jobbet på Haukeland sykehus.

Sykehusets forklaring gikk ut på at Bjørg Karin døde som følge av at hun hadde ramlet ut av sykesengen opptil flere ganger. Men sykehusets barnesenger hadde høye stengsler den gang. Sykehuset påsto også hårdnakket at hun hadde fått flere hjernerystelser på rad. Samlet skulle disse "hendelsene" omsider ha medført døden for den 22 måneder gamle jenta.

Min mor fortalte meg mange år senere at min eldste bror, og bare kort tid før ulykken i hjemmet inntraff, hadde kastet et stort trebrett i frontruten på en Gestapobil i Helleveien i Bergen. Da var han 4 ½ år gammel.
Mor som for øvrig var født i USA, ble innkalt til politiet og samtidig spurt om hun var fanatisk til alt som het tyskere. Da mor fortalte meg om politiavhøret,  kom det også fram at hun hadde nektet å besvare spørsmålet som ble stilt av en norsk politietterforsker som ledet avhøret av henne og min eldste bror.
 
Og om vedkommende var norsk nazist eller ikke, hadde hun derimot ingen aning eller formening om. Hun ble i alle fall slått over ansiktet av den tyske representanten som var til stede, samtidig som hun ble kalt ”Amerikanische Schwein”. Denne hendelsen utspant seg på politistasjonen på Stølen som den gang lå i Ladegårdsgaten i Bergen (Sandviken).

Senere undersøkelser viser flere underlige og mistenkelige forhold knyttet til det antatte dødsfallet som skjedde på Haukeland Sykehus 19. april 1945, bare tre uker før freden ble proklamert. Den 29. januar 1949 endret min familie etternavn til et gårdsnavn fra Lindås i Hordaland hvor min farfar kom fra. Han het det samme som sønnen som døde på sjøen. Det var i forbindelse med en utvidet slektsgransking at det skulle dukke opp enkelte opplysninger som jeg mente var nødvendig å undersøke nærmere, og forhold som også skulle gi grunnlag for å stille enda flere spørsmål.

På en kopi av et registerkort fra Bergen Folkeregister, står min søster også oppført med nytt etternavn. Navneendringen skjedde først i 1949 da jeg selv var blitt ett år gammel. Riktignok står det død i merknadene. Men hvorfor endre etternavnet på en allerede død person?

Flere senere henvendelser til den bevilgende myndighet, Justisdepartementet, og med bønn om å få utlevert kopi på selve navnebevilgningen, er hver gang blitt møtt med nektelse. Hvorfor? Og i et brev fra Sandvikskirken i Bergen datert den 4. juni 1991, bekreftes min egen navneendring på samme tidspunkt.
Men det sto noe mer i det aktuelle brevet. Det sto at kirken ikke kunne finne henne i protokollen over døpte barn. Døpt var hun derimot ifølge min mor, og i den samme kirken.

Faksimile fra brev fra Sandvikskirken datert 4.6.1991

Den 7. september så sent som i år 1999, utsteder likevel Sandvikskirken en dåpsattest i Bjørg Karins navn. Kan det være tillatt å utstede slike papirer dersom ikke et barn er offisielt døpt i en norsk krike? På hennes dødsattest utstedt samme dag, står det at hun døde den 19. april 1945 og ble begravd den 25. april 1945 på Møhlendal kapell i Bergen. Derimot står det ikke oppgitt dato om en jordfestelse har funnet sted.

Forsvant hun sporløst fra Haukeland sykehus, ble hun i det hele tatt begravd, var det et barnelik i den aktuelle kisten som flere i familien hevder ble senket, levde hun etter 1945, og i så tilfelle hvor kan hun ha blitt av? Bjørg Karin var forresten blåøyd og hadde lyst hår.

Ved et langt senere tilfelle spurte jeg også min mors yngste bror, (en tidligere bystyrerepresentant for Kristelig Folkeparti i Bergen), om akkurat forholdet omkring dødsfallet til min egen søster. Jeg fikk følgende svar: ”Hvorfor graver du i fortiden”. Svaret forsterket mine mistanker om at noe ikke måtte komme fram som ikke tålte dagens lys.

Hendelsene som så langt er oppgitt, og de umenneskelige påkjenningene som naturlig nok har fulgt i ettertid for begge mine foreldre, har nok vært selve opptakten til tragedien som skulle ramme meg personlig, og 12 år etter at krigen i Norge var over. Jeg ble født i nordre del av Bergen en sommerdag i 1948. På tidspunktet da de første problemene begynte, var vi en lykkelig familie på seks personer, mor, far og 4 gutter i alderen 4, 8, 11 og 17 år. Den eldste hadde allerede flyttet hjemmefra og var reist til sjøs.

Det var intet i veien med hjemmet vårt. Ei heller med våre foreldre rent yrkes- og fagmessig. Begge mine foreldre hadde formell utdannelse. Mor drev en del fagprofesjonell sømvirksomhet for damer og herrer fra vårt hjem. Far reiste rundt omkring på både private og offentlige oppdrag for en meget kjent malermester i Bergen ved navn Niels Paulsen. Far var dessuten kjent som en svært dyktig fagmann.

Foreldrene mine var heller ikke dårlig økonomisk stillet etter datidens forhold. For egen del begynte jeg på samme skole som Sissel Kyrkjebø også gikk i sin tid. Det var Hellen skole i nordre del av Bergen, og min første skolestart fant sted i august 1955. Hellen skole skulle senere vise seg å bli en svært nyttig hjelper i min jakt på bevis og sannheten. Og en av mine daværende klasekamerater, skulle senere bli advokat, til og med medlem av utvalget som i 2001 - 2003, gransket blant annet Bergens Guttehjem.Den aktuelle personen, advokat Harald Hove, er også politisk representant for partiet Venstre i Hordaland fylke.

Både på skolen og på fritiden gikk det veldig bra. Jeg var dessuten kjent for å være en glad, livlig og humørfylt guttunge som aldri var sur, tverr eller grinete. Jeg hadde derfor mange gode venner både i nabolaget og på skolen. Jeg var også godt likt av lærere og andre elever. En av mine gode lærere fra den tiden het for øvrig Birger Andersen. Enkelte naboer likte derimot ikke at jeg lekte med andre barn som hadde kommet til Norge på grunn av uroen i Ungarn i året 1956. De var såkalte sigøynerbarn som bodde i noen fæle gamle busser med skorstein, og inne på en campingplass like ved der vi bodde. For meg var disse også barn. Jeg så ingen forskjell annet enn på klærne som de gikk i. Og snille var de alle sammen.

Så fantes det også et finere borgerskap med egne privatboliger på den andre siden av området der mine foreldre og vi bodde, mennesker som dessverre ikke lot sine barn igjen ha kontakt med oss ”brakkesplinter”, dvs. oss barn som bodde i noen ganske enkle erstatningshus som ble bygget rett etter krigen. Men uansett et bra hjem, så kan ting skje selv i de beste familier. Mor havnet i separasjon sent på høsten i 1956 etter hele 18 års ekteskap. Far forlot hjemmet like før jul i 1956, og til fordel for en kvinne som var noen år yngre.

Påkjenningene både under og etter krigens mange grusomheter, en separasjon, viten om å ha fått livmorhalskreft som måtte opereres bort, videre å ha blitt alene med 3 av 4 barn hvorav 2 i skolepliktig alder, ble tøft for mor å takle over en periode. Hun trengte derfor midlertidig hjelp i hjemmet vårt, barnas eget hjem. Ikke andre steder. Og her begynner det egentlige helvete gjeldende meg, og som i hovedsak barnevernet i Bergen kan direkte lastes for. Årsaken var et kortvarig opphold i et fosterhjem og flere års ulovlig frihetsberøvelse på det såkalte kristne Bergens Guttehjem på Garnes, i Haus kommune i Hordaland.

Senere i denne serien følger beskrivelser av ulike hendelser som inntraff på barnehjemmet, likeledes hendelser i ettertid, og hendelser som intet normalt menneske skulle tro kunne finne sted i en moderne rettsstat som Norge, landet jeg selv er borger av. Med denne serien har jeg også til hensikt å få avlivet enhver tenkelig myte om usannheter, overdrivelser og underslåing av reelle fakta, den nakne sannheten, samt å få stoppet munnen for godt på enkelte sanseløse ryktespredere, og spesielt i min gamle hjemby - Bergen.

Jeg tar samtidig et endelig oppgjør med de ansvarlige, de skyldige, de medansvarlige og de medskyldige. Jeg mørklegger ei heller fakta av positiv art. Ei heller vil jeg glemme mange mennesker og instanser som rakk ut en hjelpende hånd. For disse spilte det ingen rolle at det handlet om hjelp til et barn og en ungdom, og som uheldigvis havnet mot sin vilje på et "kristent" barnehjem som også Gud må ha glemt den gangen.

LINK TIL DEL 2