SERIE I 10 DELER: BRUK OG MISBRUK AV DOMSTOLENE
Del 10: Åpen rett: hvem og hva skal beskyttes?

Oslo. Publisert 27.4.2009. Enerett (C) 2009: Samfunnsmagasinet.

Av Ole Texmo

Parter som får sine saker behandlet og bedømt i lukket rett har i realiteten ingen rettssikkerhet. Også i EMK- systemet har man bestemmelser som gjør det mulig å innfortolke ”hensyn til rikets sikkerhet” i ”barnets beste”. Slike rettslige standarder kamuflerer hva som egentlig ligger under og bak avgjørelsene. Et av de begrepene jeg benytter oftest for å beskrive hvordan og hvorfor saker og ting må være riktige, er ”begrunnelseskrav”. Med dette menes at alle synspunkter og påberopelser må belegges slik at de kan ettergåes i sømmene. Et rettssystem som undergraver kravene til å kvalifisere avgjørelser slik at man kan spore hvilke faktorer og hensyn som vektes, er overmodent for kritikk. Og for utskifting. Kritikken av juryordningen bygger på at lagretten ikke begrunner sitt ja eller nei til skyldspørsmålene.

Behov for mer åpenhet

Rettens troverdighet står og faller på om bevisvurderingen er gjennomsiktig. Dette gjelder i sivile som i straffesaker. Uten å vite hvordan de ulike bevisene er vurdert, er det vanskelig å ta rettsavgjørelser alvorlig. Når retten mister respekt, er det stundom tungt for de profesjonelle aktørene blant juristene å forstå at det er jussen som fag som havarerer, noe denne serien delvis har fokusert på. ”Åpen rett” refererer til mer enn åpne rettsmøter hvor publikum kan følge med på hva som skjer. ”Transparency” er et internasjonalt anerkjent uttrykk for ønske og behov for gjennomsiktighet. I forlengelsen av denne serien vil Samfunnsmagasinet og Sivorg lansere en kampanje som vil ta opp ulike sider av rett og forvaltning med sikte på mer åpenhet. Vi vil forsøke å grunnlegge en debatt om hvilke hensyn som skal telle mest.

Konkret vil vi fokusere på vilkår for bevisvurdering, dokumentasjon under rettens gang, hvordan saksdokumenter registreres og distribueres. Hvilken vekt skal eksplisitte systemhensyn ha vis a vis sivile parters behov for relevant saksopplysning? Krav til åpenhet må også inneholde gjennomsiktighet i alle sakens prosessuelle og materielle sider. Som utgangspunkt og hovedregel. Når vi etter hvert vil formulere konkret forslag om at familiesaker (barnevern og barnefordeling) skal behandles i åpen rett, vil nok mange steile og hevde at dette er inngripen i privatlivets fred. Men det går an å se nøkternt på slike forslag med tilhørende nyanser som tar høyde for lovtekniske nivåer som regel, unntak og vilkår. Straffesaker er i regelen åpne, men lukkes stundom av hensyn til sensitive sider av privatliv.

Stort spillerom for skitne spekulasjoner

Eller av hensyn til systemmaktenes behov for å skjule sine kilder? Spørsmålet om anonyme vitner er aktuelt i narko-saker hvor man bruker undercover-metoder, men kan bli misbrukt i ordinære saker. Det er en åpnere og mer nyansert debatt om vilkårene for åpen vs lukket rett vi ønsker å få i gang. I familiesaker er det i mange tilfeller trivialiteter som utgjør sakens materialitet. Terskelen for å vidløftiggjøre sakens opplysning er lav når retten er lukket. Profesjonelle aktører som advokater, sakkyndige og dommere må skjerpe seg og legge av seg drittsekkattitydene når og hvis publikum kan følge rettsmøtene. Med åpen rett forstår vi et system hvor hvemsomhelst kan følge med på hva som skjer – som rettssikkerhetsgaranti.

I mars 2009 fulgte jeg en sak i Borgarting lagmannsrett som tilhører. Saken er omtalt i del 5 om ”nye justismordsaker: når menn ska dømmast”. Når man følger en sak på nært hold oppfatter man stemningen i rettssalen. Man kan registrere tonefall, frekvens og tendens på dommernes avbrytelser. Man kan merke seg om vitneforklaringer er sammenhengende, om juryen følger med eller sover, om de profesjonelle aktørene har innsikt i vitenskapelige parametre når sakkyndige eksperter redegjør for sine funn. Og man kan se i praksis hvordan beviskjedene tilrettelegges, sufflert av dommerens kommentarer til sakens administrering underveis. Hvorfor ble kun forsvareren avbrutt når tidsskjema måtte holdes, mens aktor fikk stort spillerom for flåsete kommentarer og skitne spekulasjoner om tiltaltes forhold?

Hvem er de egentlige kverulantene?

Hvorfor ble det ikke stilt spørsmål ved angivelige traumer og påkjenninger hos fornærmede? Krav om stenografiske referater og videoopptak av rettsmøter er ikke nytt. Men utviklingen går tregt. Hva er myndighetene redde for? At folk vil oppdage hvor arrogant kunnskapsløse norske dommere er? At mange saker er farser hvor rettssikkerheten er skjøvet langt i bakgrunnen? At mange saker aldri burde havnet i retten – både sivile og straffesaker. Av sistnevnte kategori er det ingen overraskelse av denne artikkelforfatter oppfatter at volds- og overgrepshysteriet har mistet fortfeste fullstendig og spist seg langt inn i politi og domstol. Med mange unødvendige saker som belaster partene og systemet som konsekvens. Dette misbruk blir sjelden eller aldri omtalt.

Profesjonelle aktører som uansett tjener på saken kan derimot sammen med lojale jurister geberde seg over kverulantene som fyller opp sakslistene i domstolene. Det greit å skylde på lekfolk som ødelegger for andre lekfolk. I Lov og Rett nr 3 2008 s 146-165 får vi denne holdningen demonstrert av artikkelforfatterne Ulf Stridbeck og Morten Holmboe som raljerer over alle kverulantene som går til sak gang på gang uten å ha noen sak. Slik fremstilles i alle fall tilfeller hvor saker kommer tilbake med de samme saksøkerne og tvistegjenstandene. Hva som ikke berøres i artikkelen er muligheten for at parter blir dårlig eller urettferdig behandlet av rett og forvaltning slik at sakene ikke blir opplyst på forsvarlig vis eller feilbehandlet. Med ny sak som konsekvens. Og en kritikk systemet og fagfolk mangler begreper for å forstå

Åpenhetskrav oppfattes som trusler

Stridbeck og Holmboe kan vanskelig tenke seg at systemets egne aktører gjør feil. De påberoper seg gamle avisartikler med synseuttalelser fra rettspsykiater Ulf Åsgård som belegg sammen med generelle og lite kontrollerbare utsagn fra Sivilombudet. En del mennesker gjør forgjeves forsøk på å få sin sak behandlet. Domstolene mangler oftest pedagogiske ressurser til å forklare lekfolket hvordan og hvorfor deres saker ”ikke kan føre frem”. Dels er det tale om at jussen som fag ikke er oppsiktsvekkende klar og etterrettelig i sine begrunnelser, gitt at slike gis overhodet. Dels handler det om systemovergrep hvor de profesjonelle aktørene støtter myndighetene som reflekshandling: ”daglig løgn gir daglig brød” som salig henfarne rettskritiker Jens Bjørneboe skrev i diktet ”Ti bud til en ung mann som vil frem i verden”.

Ønsker og behov for forskning om rettslige prosesser er ikke nye, men hvorfor vet vi fremdeles ikke hvordan retten fungerer på ulike områder? Svaret er enkelt: jussen mangler begreper om vitenskapelighet og kriterier for målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet, som kan si noe om rettsssystemenes virkemåte. Reformer og revisjoner skjer ikke på vitenskapelig grunnlag. Seriøse forslag om administrative rutiner for kvalitetssikring og dokumentinnsyn når ikke inn.  Økende antall saker dynger ned et håpløst akterutseilt apparat. Åpent tilgjengelige registre for saksdokumenter som grunnlag for bunden bevisbedømmelse vil imidlertid tvinge seg frem. Krav om åpenhet oppfattes i dag som trusler, hensyn til barn og svake grupper skyves foran for å lukke retten enda mer til. Den frie bevisbedømmelse kan raskt bli systemets tvangstrøye. Først faller Manhattan, deretter Berlin.