Av Ole Texmo

Oslo - sfm.no. Publisert 18.11.2007. (Med enerett Samfunnsmagasinet)
 
Barnevernsaker kalles i media ofte de vanskeligste sakene å dekke. Hvorfor, er ikke alltid like klart. Kanskje handler det om mangel på kunnskap om barnevernets virksomhet. Men viktigst handler det om et system som beskytter sin virksomhet ved å skyve angivelig hensyn til barna og taushetsplikten foran seg for å dekke over egne feilvurderinger. Derfor kan det være vanskelig å nå inn til kjernen av hva en del saker handler om, hva jeg kaller forholdet mellom makt og omsorg. Et barnevern basert på grunnleggende omsorg og respekt for den biologiske kjernefamilien som samfunnets viktigste byggestein er noe annet og mer akseptabelt enn det vi har nå: et barnevern hvor makt, myndighet og prestisje går foran reelle omsorgshensyn.

I denne serien skal vi i tur og orden innom en rekke temaer med ulike vinklinger. Vi rekker ikke å dekke alle sider av barnevernets virksomhet, fremstillingen kan derfor ikke gi seg ut for å være fyllestgjørende. For å forstå hvordan og på hvilket grunnlag barneverninngrep blir legitimert forvaltningsmessig og rettslig må vi nødvendigvis innom lov og rett for å se hvor det svikter, både med hensyn til hjemler og sviktende legalitet. Bruken av sakkyndige er et gjennomgangstema i mange saker – både på enkelsaksnivå og på samfunnsnivå. Manglende kvalitetssikring og kompetansekrav har vært påpekt i årevis, men intet skjer fra myndighetshold for å bedre forholdene. Tvert i mot åpnes det nå for en utvidet og fleksibel bruk av sakkyndige som reduserer rettssikkerheten.

Vi kommer til å nevne enkeltsaker og deres innhold, vesentlig for å illustrere strukturtrekk, men også ressursbruk. Presentasjon av enkelsakskomplekser kan også bidra til å lette oversikten over de ulike nivåene, både system- og aktørnivåer. I en del saker kommer ulike lovsystemer i kontakt med hverandre. Ikke alltid oppfattes det som ”konfliktfylt” fra systemhold slik at ryddig grenseoppgang og avklaring mellom f.eks barnevernlov og barnelov blir foretatt. Vi har sett nok av eksempler på at barnevernet regisserer hvordan foreldre blir spilt ut mot hverandre – med barna som innsatsfaktor. Denne strategi er neppe tilfeldig valgt. Systemets intenderte disharmoni innbyr til ansvarsforskyvning og utvanning av beviskrav.

Barnevernet ser ut til å ha store ressurser til rådighet, økonomisk og personellmessig. Store summer brukes på enkeltsaker og tiltak, til å bygge opp fosterhjem, med avlastning, terapier og kurser. Barnevernet representerer en vekstnæring hvor man også bruker titalls millioner til markedsføring og samfunnskontakt, tilrettelegging for medier og rene propagandakampanjer for hvitmaling av barnevernets virksomheter. Denne ressursbruken står i grell kontrast til de lidelser barnevernet påfører foreldre og barn. Mye av disse påførte lidelsene genererer arbeid til psykonomene, barnevernets herjinger er derfor ikke helt bevisstløse og formålsløse. Slike intensjoner og strukturtrekk kan påvises, også hvordan media lar seg bruke.

Kari Killen som er en av barnevernbransjens store guruer har uttalt at hvert fjerde norske barn lider av omsorgssvikt. En slik uttalelse faller strengt tatt på sin egen urimelighet i et lite og oversiktlig land som Norge, men er ikke blitt imøtegått eller nyansert fra offisielt hold. Vi skal se nærmere på enkelte fagfolks forståelsesformer, på hvilket faglig-metodisk grunnlag barnevern som ”fag” bygger på, og hvordan mangel på etterprøving og kvalitetssikring fungerer i praksis. Uttrykk som ”legitimitetskrise” kan nok virke vel akademisk for noen lesere, men vi skal vise hvordan og hvorfor påvisning av systemfeilene også reflekterer avsløring av et grunnleggende uakseptabelt og udemokratisk kunnskaps- og menneskesyn.

Utover i serien vil vi derfor nøste noen tråder slik at den samlede fremstillingen også kan gi hint om hvordan man kan se sammenhenger mellom behovet for kunnskap og styrking av forbukermakt og motkultur. Kunnskap og forståelse av sammenhenger har også en viss mentalhygienisk betydning. Når yrkesgrupper som psykologer, barnevernpedagoger og jurister får holde på uten å måtte gjøre rede for sine faglige forutsetninger, er dette delvis en effekt av at de har klart å bløffe sitt eget system og foreldrepartene til å tro at deres vurderinger representerer fag, noe vi har som ambisjon for denne serien å punktere ettertrykkelig. Hvorfor har f.eks barnevernforskerne aldri produsert noe som kan etterprøves?

Angiverkulturen som oppfordrer til anmeldelser og bekymringsmeldinger er et resultat av at faggrupper innen politi, barnevern, PPT, BUP og resten av psykonomsamveldet dyrker en kultur hvor det er viktigere å sysselsette hverandre med saker enn å utrede og løse problemer. Hysteriet rundt familievold omfatter de alltid store mørketallene om påstått voldsomfang i nære relasjoner, i kombinasjon med barnevernvennlige uttalelser om mye rus og omsorgssvikt blant folk flest. Slike uttalelser blir oftest stående uimotsagt. Fokus på medias rolle er viktig, også hvordan stemningen hausses opp og kan lede til selvoppfyllende profetier og mer hysteri som baller på seg flere systemovergrep. Ettersom Internet gir oss muligheter til å være våre egne medier, er vi ikke lenger avhengige av å benytte de etablerte avisene og kringkasterne.

Norges forhold til den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) og andre konvensjoner, er temaer vi vil belyse. Hvordan fungerer dette systemet egentlig? Og hvilken betydning har utviklingen av vårt eget nasjonale lovsystem for rettssikkerheten og mulige brudd på EMKs artikler om rett til familieliv (art 8), samt retten til rettferdig og effektiv rettergang? Er Fylkesnemnda et egnet organ? Hvordan er rettsmidler, saksadgang og prøvelsesrett regulert? Vi må nødvendigvis se på om advokatene gjør en god nok jobb og se på hvordan klientenes interesser blir ivaretatt. Kunnskap om lovsystemene er viktig for å se hvordan ansvar for feil som oppstår kan forskyves. Systemets egne aktører har hittil ikke vist evne og vilje til å lage innretninger som raskt avdekker hvor feil kan forekomme, jf også motstanden mot å ville definere prinsippene for kvalitetssikring.

Motstanden mot barnevernet og deres virksomheter er i hovedsak berettiget, men ikke alltid like godt underbygget. Å miste kontakten med sine kjære barn er det verste foreldre kan oppleve. Mange blir delvis ødelagte menneskelig og sosialt. Men med redelige midler, begrunnede krav til saksopplysninger og relevant fagkompetanse, kan foreldre som ufrivillig blir gjenstand for barnevernets oppmerksomhet stable på beina en motmakt som systemet må ta høyde for eller også gi etter for. Barnevernets forvaltningskultur har mange etter hvert fått inngående kjennskap til. Systematisering av denne forbrukerkompetansen må opp på et høyere refleksjonsnivå. Med denne serien vi nå går i gang med håper vi å bidra til kunnskap om hvordan og hvorfor barnevernets virksomhet er samfunnsskadelig. Men også hvordan denne kreftsvulsten på samfunnslegemet kan fjernes med opplysning som remedie.