Oslo. Publisert 6.11.2011

Av Jan Hansen, frilandsjournalist (NJ).  (Arkivfoto: Åge Hagevik)

Ifølge landets lovgivende forsamling, Stortinget, skal det ikke herske noen form for ulikheter eller forskjell for lov og rett i Norge. Det hadde vært en drøm dersom så og var tilfelle i virkeligheten. Dessverre er det motsatt. Ofte viser det seg fortsatt å være milievis mellom liv og lære, mellom likhet for lov og rett i rettsstaten Norge. Det akter sfm.no å igjen bevise.

Det hersker ikke lenger noen tvil om at barn under barnevernet på 1950 – 1980 tallet, blir grovt diskriminert og utsatt for lovstridig forskjellsbehandling også i moderne tid. Byråkrater i to departementer, har bevsilig benyttet rene usannheter for å unnslippe ansvar. Nå avslører sfm.no de billige løgnene deres, også tydeligvis godtatt av to SV-statsråder.

Loven om foreldelse er utvetydig

Sfm.no har i mange år engasjert seg dypt i en av landets desidert styggeste skandalesaker, ”skole- og barnehjemskandalen”, og som vi gikk i bresjen for å få avslørt for fullt på høsten 2001, og da i et nært og meget godt samarbeide med NRK Hordaland.

I kjølvannet kan det nå fastslås at landets domstoler, bevislig har tråkket på tidligere barne- og skolehjemsbarn, landets lover, og landets nasjonalforsamling, og ved totalt å ignorere Stortingets klare forutsetninger og instrukser.

I en erstatningssak mot Bergen Kommune, anlagt i 2002 av 14 tidligere elever ved Bergens Guttehjem ved Bergen, påberopte kommunen seg foreldelse da de 14 og da godt voksne personene, krevde erstatning for blant annet personskader og total mangel på lovfestet rett til undervisning.

Og dette sa loven om foreldelse i år 2002 da saken var for retten, (jfr. lov om foreldelse av 18. mai 1979).

-

§ 9. (Krav på skadeserstatning.)

1. Krav på skadeserstatning eller oppreising foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.

2. Kravet foreldes likevel seinest 20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. Dette gjelder ikke ved personskade, dersom

a) skaden er voldt i ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet, eller er voldt mens skadelidte er under 18 år, og

b) den ansvarlige, eller noen denne hefter for, før opphøret av det skadegjørende forhold kjente eller burde kjenne til at dette kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade.

3. Paragrafen gjelder ikke krav som springer ut av kontrakt, bortsett fra krav på erstatning for personskade.

-

Forrådt av og sveket av både advokat og domstoler

Bergen kommune krevde at daværende Bergen Byrett, bare skulle ta hensyn til ordlyden i foreldelselovens § 9, 1ste punkt, noe retten også gjorde uten å blunke, og samtidig som den totalt ignorerte hva som for øvrig framkom i 2dre punkt, hhv bokstavene a og b.

Det må her tillegges at ingen av de tidligere skole- og barnehjemsbarna fra guttehjemmet på Garnes ved Bergen, var helt klar over alvoret i saken, og langt mindre de ansvarlige skadevolderne, før den første granskingsrapporten, avgitt av Fylkesmannen i Hordaland 23.6.2003, forelå. Et slikt essensielt punkt som det sfm.no her påpeker, har så langt ingen norsk domstol villet ta noe som som helst hensyn til. Vi spør derfor om årsaken til hvorfor, likeledes om på hvems oppdrag eller ordre?

Daværende Bergen Byrett, glemte også noe veldig vesentlig i bevissammenheng, og noe som landets øverste lovgivende forsamling, allerede hadde kommet med i 1996. Bergen Byrett la seg langflat for Bergen kommune, og ved å gi kommunen fullt medhold i at kravene til de 14 tidligere elevene, var foreldet etter foreldelsesloven § 9. Det var jo ikke kravene etter samme lov. Det brydde ikke daværende byrettsdommer Vigdis Bygstad seg om.

Ofrene ble også bare en uke før saken kom for retten, uten advokat, således også uten juridisk rådgiver under selve hovedforhandlingen. Artikkelforfatter var tilstede. ”Advokaten” til de 14 som da var blitt til 3 saksøkere, Asgeir Thomassen, og da ansatt i advokatfirmaet Drevland i Bergen, trakk seg fra saken av følgende årsak: Hans egne ord var, sitat: ”Æ like ikke å tape på foreldelse”, sitat slutt.

Sfm.no spør igjen om hvem som beordret eller forhåndsbestilte den aktuelle dommen, og som klart gikk imot barnehjemsofrene, til tross for at en slik dom også stred klart mot loven. Vi legger til at Gulating Lagmannsrett stadfestet dommen fra daværende Bergen Byrett i år 2006. En anke til Høyesterett ble også blankt avvist: Tross loven tatt i betraktning. La oss i nettopp denne forbindelse også se på noe annet og veldig vesentlig.

Stortinget bekreftet at barnehjemsbarna hadde rett

I en innstiling, O.nr. 18 (1995-96), og fra selveste justiskomiteen på Stortinget, heter det blant annet følgende:

Sitat:

”Komiteen viser til at staten har anledning til å frafalle en foreldelsesinnsigelse, og at dette også nesten uten unntak gjøres i praksis der skadelidte ellers ville lide uforskyldt tap. Komiteen vil understreke viktigheten av at denne praksis konsekvent følges opp, ikke minst i saker der det reises krav mot det offentlige for feil eller forsømmelser mot barn og unge.

Komiteen mener det ville være klart urimelig om skadelidte ble møtt med en påstand om foreldelse i slike tilfeller, og ber departementet påse at reglene om frafallelse av foreldelse praktiseres i henhold til forutsetningene.”

Sitat slutt.

Vi har også letet i våre arkiver og sett på en del eldre korrespondanser. I akkurat den forbindelse, gjengir vi i dag - helt ordrett, noe som Krf’s daværende politiske rådgiver, Anders Tyvand, kom med i to forskjellige e-poster, hhv av 20. juni 2005 og 28. juni.2005. Og som svar på e-poster fra artikkelforfatter.

Dette skrev Anders Tyvand den 20.6.2005. (Tyvand satt da i barne- og familiekomiteen på Stortinget for partiet Krf).

Sitat:

”Vi har mottatt din mail av 31. mai, og skal forsøke å gjøre ting litt klarere. Beklager at svaret har latt vente på seg.

Intet innhold på sfm.no får gjengis uten skriftlig tillatelse. (C) Samfunnsmagasinet - Lov om opphavsrett - Åndsverksloven