Når bare ens egen røst skal høres!

Det finnes en del mennesker som ikke tåler å høre andres røst enn bare sin egen. Det er også kun deres mening som skal framheves, ingen andres. Og er man da ikke enig i alt som slike mennesker både sier, gjør, eller kan finne på å vrenge av seg, dersom de blir snakket imot av noen, så blir den som våger å si imot et slikt menneske et problem, og gjerne sett på som en "fiende". Mennesker med slike egoistiske holdninger er ofte manipulative og meget farlige.

Oslo. Publisert 6.6.2011

Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)

Både som journalist og redaktør, må man selvsagt regne med å få kritikk fra tid til annen. Kritikk i seg selv er sunt, gitt da at kritikken er konstruktiv, ikke meningsløs og/eller ondsinnet. Det er heller ikke særlig klokt å kritisere andre om man selv ikke tåler kritikk. Eller: Ikke klarer å holde orden i eget hus.

Det finnes en del mennesker som ikke tåler å høre andres røst enn bare sin egen. Det er også kun deres mening som skal framheves, ingen andres. Og er man da ikke enig i alt som slike mennesker både sier, gjør, eller kan finne på å vrenge av seg, dersom de blir snakket imot av noen, så blir den som våger å si imot et slikt menneske et problem, og gjerne sett på som en "fiende". Mennesker med slike egoistiske holdninger er ofte manipulative og meget farlige

De får ofte med seg ”hjelpere”, og som egentlig burde holde sine fingre borte fra alt som heter datamaskiner og Internett. Mye av det som kommer fra slike ”hjelpere”, er ofte både tullete og direkte barnslig. Men de har likevel valgt å være nyttige tullinger for intrigemakere, og ofte uten å tenke over eventuelle konsekvenser som også kan følge i kjølvannet.

Det finnes også ”debattanter” som man skulle tro, vandret rundt hele livet med hode i en plastpose. I Norge kan man også risikere å bli skjelt huden full og sjikanert på det aller groveste, og av villt fremmede mennesker som handler på oppdrag fra feige ynkrygger, og som selv ikke våger å framføre sin egen kritikk. Det er de nemlig altfor redd til å gjøre.

De som går med på å framføre andres ”kritikk” om andre mennesker, er ofte selv ikke klar over at de samtidig, kan reise eller reiser kritikk mot noen som de ikke engang aner hvem er, knapt nok har mødt eller ikke. Likevel fullfører de sitt skitne ”oppdrag”, og for ikke å miste ansikt i sine bekjentskapskretser. Det handler ofte om mennesker som ynder å bruke ord som ”nyttige idioter” om pressefolk.

Journalister og redaktører må også tåle å høre andre kollegers meninger, og uten å falle ned på et lavnivå som det å drive interne svertekampanjer. Slikt foregår også i den norske pressen, og enten nå mine kolleger liker å lese det eller ikke. Dersom man som journalist ikke har guts nok til å ta opp et ”problem” med en annen kollega, så bør man i stedet lukke kjeften sin.

Det er feigt å svartmale en kollega bak kulissene, kanskje fordi vedkommende ikke har samme politiske farge eller oppfatning. Det er også dobbeltmoral når journalister kritiserer kolleger i andre land, men dekker over hva de selv driver med hjemme. Tørr å stå fram med klare meninger, samtidig som man respekter andres. Det er mye mer voksent og realt!