Kirkeasyl siste utvei for barnefamilie
En familie med to barn søkte i midten av juli beskyttelse i kirke/klosterasyl for å unngå at barnevernet skulle overta ansvaret for barna deres. Familien er grunnleggende uenig i begrunnelsen for vedtaket som ble fattet i Fylkesnemda, som fastslår at omsorgsovertakelse er nødvendig.

Trondheim. Publisert 1.9.2010

Kommentar fra Heidi Nergård, advokatfullmektig
Advokatfirmaet Krogstad ANS

Bakgrunnen for vedtaket om omsorgsovertakelse er at mor ikke er i stand til å ha omsorgen for barna alene. Hun har imidlertid fått hjelp fra egne foreldre slik at barnas faktiske omsorgssituasjon er blitt ivaretatt på en upåklagelig måte. Dette er faktum som bekreftes av så vel familie, venner, personer fra helsesektor, barnehage og andre fagkyndige med god kjennskap til familien.  Barnevernet har heller ikke påstått at barna på noe tidspunkt har vært i en akuttsituasjon.

Avgjørelsen om at barna skal i fosterhjem, er anket til tingretten fordi barnevernet ikke har iverksatt hjelpetiltak i hjemmet og at den faktiske omsorgssituasjonen har vært tilfredsstillende.

Etter at kirkeasylet ble etablert ble det innledet forhandlinger med barnevernet med sikte på å la familien flytte hjem under tilsyn fra barnevernet, inntil saken ble rettslig avgjort. Forhandlingene førte ikke frem og familien innstilte seg dermed på å bli værende i kirkeasyl frem til rettsforhandlingene starter. 

Barnefamilien som valgte å søke beskyttelse i klosterasyl i Trondheim gjorde det av kjærlighet til sine barn og med en sterk overbevisning om at det er til barnas beste at de får vokse opp sammen med sin biologiske familie. Med dette valget har de vist at de har satt sine egne behov til side av hensyn til barna og deres fremtid.

Barna ble gitt den omsorg og kjærlighet de hadde behov for når de satt i kirkeasyl. Dersom en ser bort fra begrensninger knyttet til uteaktivitet, hadde de det etter forholdene bra. Barnevernet ble løpende orientert om barnas omsorgssituasjon og helsetilstand og hadde for øvrig ingen holdepunkt som skulle tilsi at det var fare for liv og helse, eller at barna på annen måte befant seg i en akuttsituasjon.

Til tross for dette besluttet politiet å ta seg inn i klosteret for å hente ut barna med makt. Dette er naturligvis en dramatisk opplevelse for en barnefamilie og man kan stille spørsmål om det var en nødvendig handling, situasjonen tatt i betraktning.

Det er ingen juridiske hjemler som forbyr politiet å gå inn i et kirkerom. Politiet har dermed ikke brutt loven ved å aksjonere mot klosteret.

Ut fra et politisk og teologisk synspunkt er det allikevel oppsiktsvekkende at politiet tar seg inn i på vigslet område i et kloster. Klosteret sidestilles med en kirke.

Bispemøtet i Den norske kirke kom høsten 1993 med en prinsipiell uttalelse om kirkeasyl. Biskopene la vekt på at kirken er et hellig sted som gir mennesker som søker tilflukt der beskyttelse mot myndighetenes utøvelse av makt. Kirkeasyl som fenomen har hovedsakelig blitt benyttet av flyktninger og asylsøker de siste årene. Dette betyr imidlertid ikke at beskyttelsen mot myndighetenes maktutøvelse er forbeholdt denne gruppen mennesker.  Kirkeasyl gir beskyttelse til alle – uavhengig av etnisitet, religion og nasjonalitet. Årsaken til dette ligger i begrunnelsen for fenomenet kirkeasyl.

Kirkeasylet har som forutsetning en meget utbredt og grunnfestet oppfatning i folket om at kirken er et annerledes hus. Respekten for kirken står meget sterkt i det norske folk. Som politisk konsekvens av denne erkjennelsen ga justisdepartementet i 1993 en instruks til landets politimestre om å respektere kirkefreden. Instruksen omfatter mennesker som har søkt tilflukt i kirker eller kirkebygg tilhørende andre trossamfunn. Instruksen er senere avløst av nye retningslinjer, hovedsaklig med samme begrunnelse.  Med denne instruksen har myndighetene gitt et klart signal om hvordan politiet skal forholde seg til kirkeasyl. Man kan dermed anse kirkeasyl som en nødvendig sikkerhetsventil i et levende samfunn. I den forbindelse bør man ha for øye at kirkeasyl ikke er en ordning man kan kreve eller få innvilget. Det er opp til menigheten i den enkelte kirke å avgjøre hvorvidt de ønsker å vise barmhjertighet overfor mennesker som ber om hjelp.

Dersom politiet velger å handle i strid med en klar instruks som hittil er respektert, kreves det en særskilt begrunnelse i overensstemmelse med landets myndigheter.

Som illustrasjon kan det nevnes at dansk politi gikk til aksjon mot et kirkeasyl i Brorsons kirke i Nørrebro i august 2009. Beslutningen om å gå inn i kirken ble i dette tilfellet fattet av regjeringen. Avgjørelsen ble kritisert og førte til en langvarig og omfattende samfunnsdebatt.

Den såkalte ”Knut-saken” er et eksempel fra vårt eget land der det ble reist spørsmål om hvorvidt norske statsborgere hadde beskyttelse i kirkeasyl. Saken gjaldt pågripelse av en 8 år gammel gutt som satt i kirkeasyl. Saken førte til en debatt i Stortinget der daværende justisminister konkluderte med at politiet kunne gå inn i kirkeasyl kun dersom det var snakk om en nødssituasjon.

Kirkeasyl må betraktes som en samfunnsmessig unntakstilstand ut fra en erkjennelse om at den absolutte rettferdighet er umulig. Selv folk med den beste vilje kan ta feil. Beslutning om å gå i kirkeasyl vil i de fleste tilfelle anses som en siste utvei for mennesker i en fortvilt livssituasjon.

Politiet vil alltid stå overfor vanskelig dilemma med hensyn til de avgjørelser som må tas for å ivareta borgernes sikkerhet. Det er betryggende å vite at politiet griper inn dersom det er fare for liv og helse. Under forutsetning av at barnevernet har gitt korrekte opplysninger til politiet er det imidlertid vanskelig å se at forelå holdepunkter for at denne saken kunne betraktes som en nødssituasjon.

Denne saken aktualiserer spørsmål som bør drøftes på politisk nivå. Dersom myndighetene fastholder at kirkeasyl skal aksepteres som fenomen, bør det være et sted som gir beskyttelse til alle -  uten hensyn til religion, etnisitet eller nasjonalitet.

Redaktørens merknad: Denne kommentaren ble innsendt til sfm.no av bystyrepolitiker Svein Otto Nilsen (DEM) i Trondheim. Vi i sfm.no ser ikke juridiske eller moralske problemer med at fakta som dette når den norske befolkningen og alle våre lesere. Vi støtter også spesielt det siste avsnittet i advokatfullmektigens kommentar. Red.