Pressens rett til å krenke?

Enhver redaktør har rett til å publisere det de vil, rett til å la være å publisere det andre måtte ønske eller kreve å få publisert, likeledes rett til å unnskylde eller la være å unnskylde noe som helst som allerede er blitt publisert.

Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)

Muhammed-debatten er i gang igjen for ørtende gang. Nå er det den danske storavisen Politiken som må tåle krass kritikk fra politikere og pressefolk i Norden og Europa, og for å ha inngått et rettslig forlik med muslimer i Danmark i forbindelse med avisens tidligere publisering av Muhammed-karikaturene.

Enhver redaktør har rett til å publisere det de vil, rett til å la være å publisere det andre måtte ønske eller kreve å få publisert, likeledes rett til å unnskylde eller la være å unnskylde noe som helst som allerede er blitt publisert. Denne suverene retten som enhver redaktør innehar, blir oppfattet av mange som både underlig og faktisk også på kant med loven.

Det kan saktens diskuteres om pressen generelt sett har en uomtvistelig rett til å krenke enhver som det måtte passe seg. Det florerer mange og delte meninger på akkurat dette området. Ser vi nærmere på gjeldende norsk straffelov og omfattende ærekrenkelser, så sier følgende paragrafer i kapittel 21 dette:

Utdrag fra Alminnelig borgerlig Straffelov (Kapittel 23)
 
§ 246. Den som rettsstridig ved ord eller handling krenker en annens æresfølelse eller som medvirker dertil, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
Endret ved lov 10 mars 1939 nr. 1.

§ 247. Den som i ord eller handling optrer på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit, eller som medvirker dertil, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år. Er ærekrenkelsen forøvet i trykt skrift eller i kringkastingssending eller ellers under særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 2 år anvendes.
Endret ved lover 10 mars 1939 nr. 1, 12 des 1958 nr. 1, 23 mars 1973 nr. 17, 13 juni 1980 nr. 36.

§ 248. Har den efter § 247 skyldige handlet mod bedre Vidende, straffes han med Fængsel indtil 3 Aar.
Under særdeles formildende Omstændigheder kan Bøder anvendes.

§ 254. Ansvaret for ærekrenkelse forøvd i blad eller tidsskrift som er trykt i riket, omfatter ikke den som bare har deltatt ved teknisk framstilling eller distribusjon av skriftet. Tilsvarende gjelder for kringkastingssending.
Opphevet ved lov 12 des 1958 nr. 1, tilføyd ved lov 23 mars 1973 nr. 17, endret ved lov 13 juni 1980 nr. 36.

Ansvarlig redaktør i DagenMagazinet, Vebjørn Selbekk, er også i vinden - igjen. Han kaller det danske Muhammed-forliket for et knefall og et dolkestikk. Med slike uttrykk angriper han faktisk en uavhengig redaktør, og anser ham faktisk for å være illojal i ordets rette forstand. Vebjørn Selbekk har nylig uttalt at han i dag angrer på at han selv unnskyldte publikasjonene av Muhammed karikaturene overfor norske muslimer som hadde følt seg såret og krenket. Selbekk har med sitt nye utsagn stadfestet at han åpenbart har skiftet mening eller?

Det er selvsagt lov også for en redaktør å skifte mening, likeledes angre en tidligere fattet avgjørelse. Imidlertid synes jeg at redaktør Selbekk opptrer vinglete i akkurat denne saken. Det er grunn til å spørre om redaktør Selbekk snakker i den retning som vinden måtte blåse i en aktuell sak? Følte han av rene lojalitetshensyn seg presset til å publisere Muhammed-tegningene i sin tid? Følte han seg nå presset av samme hensyn til å angre sin tidligere unnskyldning for publiseringen, men først etter at avgjørelsen til Politikens ansvarlige redaktør forelå.
 
Det ville også vært interessant og fått vite om Selbekk hadde sagt seg villig til å publisere karikaturer av norske kristne i det de forsynte seg av "forbuden frukt" i mange av barnevernets ”Edens hager” landet rundt rundt i mer enn 40 år. Ville Selbekk som også hevder å være kristen, følt seg støtt og dypt krenket dersom slike karikaturer eksempelvis ble presentert i sfm.no eller i andre medier. Hva da med andre kristne og religiøse i Norge som derimot ikke deltok i slik avskyelig virksomhet som jeg her nevner, grove seksuelle overgrep og voldtekt av forsvarsløse barn i alderen fra 3 til 15 år.

Helt uavhengig av trostilhørighet bør ingen etter min personlige mening krenke medmennesker som har en annen tro eller et annet livssyn. Klare meninger og oppfatninger om både religion og annet må selvsagt enhver få lov til å ha og likeledes få gi uttrykk for. Derimot er det ikke nødvendig selv for pressen å trå langt over streken. Personlig synes heller ikke jeg at det er så særlig morsomt eller spennende å harselere med andres religioner. Ei heller finner jeg det rettferdig å gre enhver kristen over en og samme kam fordi at mange kristne dessverre forbrøt seg mot barn og unge som de var satt til å vokte å passe på.

Mange nordmenn hevder i dag at pressen generelt sett må ta en del av skylden for at ulike konflikter rundt omkring i verden stadig eskalerer, også for at konflikter oppstår i vårt eget land mellom ulike innvandrergrupper, forskjellige trostilhengere og etniske nordmenn. Norske pressefolk blir stadig påminnet av sine redaktører om ”Vær-varsom plakaten”, ikke minst om at ord og bilder er mektige våpen som ikke må misbrukes. Kan vi med hånden på hjertet helt frikjenne norsk presse for ikke å ha misbrukt sin frie stilling, sin posisjon og sin unike makt i de aller fleste henseender?

Hva mener dere der ute?