Er krigskorset en legitimasjon på at Norge er i krig? – eller er i en krigssituasjon?

Et aksept på at dette, ut fra et edelt og fredsbevarende oppdrag, var verdt å gi sitt liv til. ”Fredens sak i  Afganista, De kjempet og falt for norges sak. Sa en høy offiser på Gardermoen under mottagelsesseremonien.

I dagsnytt atten på onsdag, ble det gjort et fortvilet forsøk, fra så vel forsvarsminister Grethe Faremo, tidligere sjef for hæren, Sverre Diesen, og en feltprest. (Som jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på). Han hadde fått den tunge oppgaven å underrette alle pårørende om tragedien som hadde rammet dem.   Han innrømte åpent og ærlig, at det var vanskelig å finne de rette ord på et slikt oppdrag. Å møte de etterlatte, øye for øye. Finne noe som kan lindre sjokket og smerten som følges av et så tragisk budskap.

Det ble videre vist et innslag fra en medaljeoverrekkelse, hvor det ble utdelt et krigskors til en soldat. Denne medaljen skulle også en av de omkomne soldatene bli tildelt, men avgjørelsen hadde blitt utsatt i lengre tid, nå må han muligens få den ”post mortem”. Med begrunnelse i at det er muligens ikke riktig å dele ut et hederstegn som er relatert til direkte krigshandlinger. Krigskorset.

Det har vært hevdet, fra så vel militært som politisk hold, at Norge er ikke i en krigssituasjon i Afgahnistan. Det er et humanitært oppdrag å regne. Soldatene skal bistå lokalbefolkningen med så vel beskyttelse som å gjøre deres land levelige for fremtiden. Trygge, og legge til rette for barn og samfunn med skole, sosial og økonomisk trygghet. Dette høres så uendelig riktig ut. En bedre intensjon for et slikt oppdrag, kan man ikke forlange. Men hva er det som har gått så forferdelig galt i Afgahnistan? Dødslistene fra alle de deltagende land blir lengre og lengre. Norges offer i så måte, må vel sies å være heller små, i motsetning til de store lands engasjement. USA, s liste over unge falne sønner er betydelig lengre. Men det gir på ingen måte et forsvar for det ene liv mot de mange. En hvit kiste, drapert med det norske flagg som ankommer Gardermoen, er en for meget. Jeg sitter ikke inne med det eksakte døds tall fra Afgahninstan, men det nærmer seg vel nå et punkt, der det må komme en debatt om dette engasjementet skal fortsette, eller om det bør nedlegges en periode, for å se om det nærvær som nå har pågått i svært lang tid, har hatt noen positiv innvirkning på dette landets utvikling.

Dersom det ikke, etter så lang tid, kan påvises en viss forbedring i sivilbefolkningen livssituasjon, at de har en mulighet til å videreføre det grunnlag, som forhåpentlig er lagt til et bedre samfunn. Er det ikke det, bør nok en avslutning av oppdraget komme sterkt inn i bildet i den debatten som nå må komme, i etterkant av denne siste tragedien.

Når vi åpner Dagblader for 30. juni, tror vi ikke det vi leser. Sitat: Norske styrker i Afgahnistan mangler utstyr for å beskytte seg mot vei - bomber. Samtidig ferdes de stadig mer på farlige vier.  Sitat slutt.

Det nytter ikke bare å montere ”Jammere” (utstyr som monteres foran kjøretøyet som kan oppdage og desarmere eksplosiver. Men det rapporteres fra transportpersonell at de mangler slikt utstyr, og at de, som naturlig er, føler seg utrygge.

Man blir ikke så lite skremt, når nestleder i Befalets Fellesorganisasjon Johan B. Jahren uttaler flg. til avisen Nordlys: Sitat: Vi kan ikke bare ferdes i tanks. Da får ikke folk gjort oppgavene sine, og kunne like gjerne sittet i leiren. Sitat slutt. Nestlederen forsøker å skylde på dårlige veier. Han erkjenner at kamphandlingene har økt, og at bruken av såkalte IED, (hjemmelagede bomber) også viser en økning. I tillegg kommer vanlige bilbomber, bomber i veikanten, og selvfølgelig selvmordsbombere. Men nestlederen B.F.O. nøyer seg ikke med det. Han kommer med en nesten uhyrlig opplysning. Sitat: Det nytter ikke bare montere jammere, de må også  få opplæring. Dette krever ressurser, sier Jahren. Sitat slutt.

Dette kan da umulig være riktig? Har vi virkelig mistet 9 unge friske soldater, fordi det ikke er anvendt materiell som kunne reddet deres liv. Og på toppen av det hele, så har man ikke ressurser til opplæring av slikt livsnødvendig utstyr. Er det da slik å forstå at dersom dette utstyret var blitt montert og befalet hadde gitt den nødvendige opplæring, så kunne mange av de drepte soldatene vært i live. Er dette sannheten om forholdene i det norske forsvar i Afgahninstan. Hvem skal, og må, stilles til ansvar for denne tragedien. Hvem har det reelle ansvaret for at dette materielle ikke er montert og blitt tatt i bruk?

Jeg forventer at så vel forskere, politikere, media og ikke minst forsvaret, nå må ta dette humanitære oppdraget opp til en bred og konstruktiv debatt om virkningen og ansvaret for det som har skjedd i Afgahnistan. Jeg håper at vi i fremtiden for slipper å lyse fred over flere soldaters minne. 

Per Henning Midtgaard.