Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ). (Pressefoto: Rune Kongsro)

Bare få av barna som ble tvangsplasserte av barnevernet på 1950 – 1970 tallet, fikk en reell mulighet til å ta videreutdanning, dvs. skolegang utover den obligatoriske folkeskolen på 7 år som ble innført i Norge 1959. Og selv om Norge også innførte prøveordning med 9 årlig skole fra høsten 1960, likeledes obligatorisk 9 årlig skole fra høsten 1969, så ble det tatt liten eller ingen hensyn til de fleste institusjonerte barn og unge.
 
Institusjonsbarn nedprioritert

Av rent økonomiske og politiske årsaker, nedprioriterte mange norske kommuner skoleundervisningshjelpen til barn som var under barnevernets ”omsorg” på 1950 – 1970 tallet. Det oppsto derfor rene klasseskiller mellom barn på institusjoner men som gikk på vanlig skole, og barn som bodde hjemme hos sine foreldre/foresatte. Institusjonsbarna ble hensynsløst mobbet av andre medelever, av skolenes lærere og rektorer. Institusjonsbarna fikk heller ikke lov til å ha sosial kontakt med de andre barna etter skoletidens slutt. Vi vet hva sånt kan føre til.

På institusjoner som hadde "skole" inne på sitt eget område var undervisningen selv på folkeskolenivå, skremmende mangelfull de aller fleste steder. Årsakene var flere. Det ble ansatt lærere og lærervikarer uten formell utdanning. Bare de kunne ”passe på” ungene som var under barnevernets "omsorg", så var det ikke så nøye med om de ellers klarte å undervise dem. Elever i alderen fra 7 til 14 år ble også staplet inn i en og samme klasse og med bare en ”lærer”. Undervisningen og leksehjelpen måtte derfor bli deretter. 

Stor mangel på oppdatert læremateriell, i tillegg til mangel på elementær samfunnskunnskap hos mange av dem som var satt til å undervise institusjonsbarna, ga svært lite eller intet håp til majoriteten av slike elever om videre skolegang eller en senere plass i arbeidslivet. Ved oppnådd 21 års alder, havnet svært mange tidligere institusjonsbarn på fattigkassen, (sosialkontoret), og ganske mange ble siden uføretrygdet eller døde i ung alder av ulike årsaker som eksempelvis alkohol- og narkotikamisbruk.

Nye toner og tanker fra SV?

Er situasjonen for barn under barnevernets "omsorg" så mye bedre i dag. Dessverre så er den ikke det. Kanskje har den i stedet blitt verre. Samfunnet har fortsatt ikke lært av fortiden. Kan vi uansett ane et aldri så lite håp til det bedre? Vår nye kunnskapsminister, Kristin Halvorsen (SV), kom forbausende nok med følgende uttalelse til Dagsavisen 22.1.2010. Jeg siterer: ”Vi lever i et mer klassedelt samfunn enn mange liker å tro. Problemene rundt sykefravær og uføretrygding ligger mye i hva slags utdanning man har hatt mulighet til å ta”, sitat slutt.

Dette må da være helt nye toner og tanker fra en av toppene i SV, partiet som fortatt er veldig opptatt av å få enda flere barn under offentlig ”omsorg”. Statistikken viser fortsatt at knapt 25 % av barna under barnevernet, klarer seg senere i livet. Resterende 75 % havner enten opp som sosialklienter eller som unge uføre med svært lav livskvalitet og selvtillit. Det tar lang tid å bygge opp et menneske. Men du verden hvor kort tid det kan ta for å rive det ned. Er det ikke også på tide for SV å innse at her ligger en meget stor årsak til økningen av unge uføre som i realiteten er fullt arbeidsfør?

Nedbygging og omdisponeringer nødvendig

Om vanskeligstilte barn og deres foreldre får hjelp og støtte i sine egne hjem, og på et tidlig stadium, så vil samfunnet spare mange milliarder på årsbasis. Om barn med ekstra hjelpebehov i skolen også får den hjelpen de trenger, så vil også slike tiltak gi meget positive utslag på lang sikt - også rent samfunnsøkonomisk. Klasseskillet vil også minske, barna vil føle seg mer likeverdig, selvtilliten og livskvaliteten deres vil bli langt bedre. Sluttresultatet både for samfunn og næringsliv vil bli flere nye stabile og aktive arbeidstakere og lang færre eller ingen uføre. 

Det er fortsatt en kjensgjerning at barnevernets aller største utgifter er av ren administrativ art. Deretter kommer gigantiske utgifter til drift av private barnevernsinstitusjoner, tvangsplasseringer i fosterhjem m.m. Barna som etaten er lovforpliktet til å hjelpe, og all den stund de er tatt under offentlig ”omsorg”, kommer fortsatt i siste rekke også rent økonomisk. Altså snakker vi nå om et akutt behov for å påbegynne en kraftig nedbygging av det administrative barnevernet i stedet for en oppbygging, likeledes behovet for omdisponeringer av midler som etaten årlig får seg tilført over statsbudsjettet. Ikke fortsett løgnen om at barna får all hjelp når en stor del av bv-midlene havner i private hender.