Misbruker pressen ytringsfriheten?
"Ord og bilder er mektige våpen, misbruk dem ikke!" Denne linjen står aller sist på pressens egen ”vær varsom-plakat”. Linjen som for øvrig står med uthevet skrift, forteller at presse og media bør tenke nøye over hva de skriver, hva de publiserer, og bruken av billed- og filmmateriale i samme forbindelser.

Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)

Oslo. Publisert 16.1.2010

Jeg har i et par tidligere artikler påpekt at medier som har latt være å trykke de omstridte karikaturtegningene av profeten Muhammed, etter min mening verken er feige eller redde av den grunn. Mange nordmenn har åpenlyst gitt til kjenne at norsk presse som lar være å trykke dem, både er feige og redde. Det mener jeg er det reneste sludder.

Majoriteten av dem som har reist slik kritikk på flere debattsider, har faktisk gjort det under full anonymitet. Kan ikke sånt også oppfattes som feigt, og når man selv ikke våger å gi til kjenne hvem man er eller hva man står for? Pressen kritiseres også for å misbruke ytringsfriheten. Blir ytringsfriheten misbrukt av norske medier generelt, eller er det bare en norsk massepåstand uten særlig hold i?
 
Ytringsfrihet skal ikke misbrukes

"Ord og bilder er mektige våpen, misbruk dem ikke!" Denne linjen står aller sist på pressens egen ”vær varsom-plakat”. Linjen som for øvrig står med uthevet skrift, forteller at presse og media bør være varsom med hva de skriver, hva de publiserer, og bruken av billed- og filmmateriale i samme forbindelser.

I kjølvannet av flere publiseringer av Muhammed karikaturene, har også norske skattebetalere fått betale sin andel av skadene. Det er ikke gøy å se det norske flagget bli brent og skjendet. Det er ikke gøy å se våre ambassader, konsulater eller private eiendommer bli rasert. Det er slettens ikke morsomt å lese om uskyldige voksne og barn som mister sine liv på grunn av hensynsløse og feige ”religiøse” fanatikere.

Relevans til aktuelt tema

Jeg er fullt ening med at mange muslimer er overfølsom når det gjelder profeten Muhammed og mediestoff knyttet til emnet. I henhold til islamsk religion er det ikke engang lov å avbilde profeten. Med hånden på hjertet sier også jeg rett ut at dette forbudet framstår både som latterlig og tåpelig, og spesielt når pressen ikke engang skal få lov av muslimene til å gjengi en uskyldig tegning av profeten.

Men! Så var det bruk av håndgranater på toppen av profetens turban, et våpen som heller ikke var oppfunnet på hans levetid ifølge historien. Det er akkurat på dette punktet den danske karikaturtegneren gikk for langt etter min og mange andres mening. Det er mer relevant å plassere en slik eksplosiv gjenstand i turbanen på en fyr som Osama bin Laden, og som i ordets rette forstand, kan forbindes både med terror og drap, også kaldblodige mord på uskyldige muslimer med et moderat syn på islamsk religion. 

Kan ikke rettferdiggjøres

Selv om kristne mennesker utsatte både artikkelforfatter og tusener av andre norske barn for grove, hensynsløse og perverse overgrep, fysisk og psykisk tortur over lang tid, så har ikke jeg av den grunn rett til å gre alle religiøse over en og samme kam. Det kan heller ikke rettferdiggjøres på noen måte.

Det kan heller ikke rettferdiggjøres at alle muslimer må lide for grufulle handlinger som begås av et mindre antall fanatiske islamister. Ei heller kan det forsvares, langt mindre rettferdiggjøres at ethvert menneske som fødes på jorden, automatisk arver lidelser på grunn av ”synden” som ble begått i Edens Hage. 

Krever man full respekt for egne meninger og egne verdier, så må man også gi rom og aksept for andres, likeledes vise det i ord og handling overfor ens medmennesker. Å i det hele tatt la uskyldige få lide for uakseptable handlinger som andre begår, kan på ingen måte aksepteres eller rettferdiggjøres. Ei heller kan det aksepteres eller rettferdiggjøres at noen beskyldes for handlinger som de ikke engang har begått.
I slike situasjoner må enhver ha full rett til å få si klart ifra også til media.

Paradoksene er flere

Når vi er inne på temaet presse- og ytringsfrihet, hva som kan defineres som  ”feighet”, likeledes hva som kan defineres som ”redsel”, og som flere i norsk presse har påpekt overfor kolleger i tilbakeholdende medier gjeldene Muhammed karikaturene, så forundrer det meg samtidig hvorfor flere av de kritiske røstene, faktisk har vært helt stille og fraværende om alle overgrepene som både kristne og norske myndigheter har begått mot mange barn og unge i Norge. Og gjennom mer enn 50 år. Hvorfor er det mindre viktig for pressen å publisere slike saker?

Hvorfor tier også norske "toneangivende"? medier andre frie medier i hjel, spesielt sfm.no som våger å skrive åpent om offentlige overgrep og lovbrudd. Hvor er da den genuine presse- og ytringsfriheten, ikke minst viktigheten av den? Sfm.no har ført mange uomtvistelige beviser for bevisste begåtte offentlige overgrep i flere kritiske oppslag. Vi i sfm.no mener at slike saker er vell så viktig å publisere som karikaturtegninger av Muhammed, og da hensett til ytringsfriheten som også vi bruker for alt hva den er verd.

Vi kan ikke se at vi noen gang eller på noen måte har misbrukt presse- og ytringsfriheten. Ei heller har vi opptrådt useriøst som flere i norsk presse og enkelte representanter for diverse norske myndigheter har våget å påstå, og som faller på sin egen urimelighet. Sannheten er vell snarere den at ved å referere til oppslag i sfm.no, så får allmennheten rede på ting som det offentlige ikke ønsker skal vederfares noen.
Av nevnte årsak følger systemtro medier oppfordringer fra det offentlige om å tie medier som sfm.no i hjel. Feighet, redsel og råttent? 

Samtidig synes jeg det er viktig å ta med følgende: Det forundrer også meg at enkelte mennesker som kjemper for en og samme sak, lett havner i konflikt med hverandre, og på grunn av litt andre meninger og oppfatninger om ting og tang. Det må vell være bedre og mer reelt å ta en åpen diskusjon om eventuelle uoverensstemmelser - ansikt til ansikt. Paradoksene i denne forbindelse er flere, eksempelvis som å kreve hjelp og samarbeide fra alle andre når man selv, ikke engang vil samarbeide med andre og langt mindre hjelpe. (Så også i norsk politikk).