Når politiske partier slår sprekker...
Det som nå skjer i Krf. er ikke enestående i norsk politikk. Uten å nevne noen spesielt, så har de fleste partier fått smertelig erfare at indre opprivende og kontroversielle saker, for det meste er relatert til personlige utspill. Ofte med en smak av egen markering.

Åndalsnes. Publisert 25.2.2010

Av Per Henning Midtgaard

Det har til alle tider vært politikkens innerste vesen å lære seg ”karing mot toppen - kunsten” Posisjonering kalles det vist på et fint språk. Denne tilsynelatende ”ungmøen” Inger Lise Hansen, har vel egentlig satt foten ned for alt det som har desimert Krf. over lang tid. Dersom man går litt innom vesten på dette partiet, så kan det ikke være noen tvil om at det er på en håpløs kollisjonskurs med store deler av folket. Ikke for det, at de har holdt en utrolig stram linje når det gjeller enkelte saker, men heller latt være å se, elle lytte til folkets klare røst. Ikke bare på gressrotplan, men også blant politiske med - spillere som mot - spillere Krf,s ledelse med Høybråten i spissen, har vegret seg nå så lenge for å ta et oppgjør med partiets synkende tilslutning, De har så klart sett skriften på veggen, men har ikke mot til å ta belastningen et nytt veg valg vil volde. Vi husker med gru tilbake til den saken som på mange måter var betydelig viktigere for Krf, nemlig abortsaken. Hva denne betente saken gjorde med partiets grunnfjell, kan vi klart skimte konturene av i dag. Homofili og Israel sakene vil ikke på samme måte gi så store reaksjoner som abortsaken gjorde. Men hver for seg er de ikke uvesentlige for Krf.

Det som Svarstad Haugland poengterte i kveld, på dagsrevyen, var faktisk en klar erkjennelse av at man kan ikke forlange en ubetinget religiøs underkastelse, som betingelse for et medlemskap i Krf. Mye tyder på at denne betingelsen har lagt i bunnen siden partiet ble dannet i Hordaland den 4. sept. 1933. Først etter krigen 1945 kom partiet inn på Stortinget. Den som sto i spissen, da var forfatteren Ronald Fangen, men som forulykket i en flyulykke i 1946. Krf,s første stortingsrepresentant var Høyesterettsadvokat Erling Vikborg, som satt på tinget frem til 1965. Siden den gang har partiet vokst og vært et ikke ubetydelig parti i den norske partifaunaen.

Men tilbake til dagens opprivende situasjon. Det kan være starten på en omfattende og grunnleggende modernisering av dette partiet. På høy tid vil noen hevde, andre igjen, de konservative, ser med bekymring på at partiet kan gå på en diger smell. Alle som følger med litt i norsk politikk, har ikke unngått å fange opp Krf. synspunkter, på noen helt kontroversielle saker, nemlig Israels massakrering av et utall palestinske barn i bombingen av Gasa. Det må avstedkomme sterke reaksjoner når Krf. forsvarer disse overgrep på uskyldige barn. Guds utvalgte folk!!, La de små barn komme…. Forstå det den som kan. Jeg for min del har store vansker med å se hva dette utvalgte folket kan hevde at de har en rett til å drepe barn uten å ta konsekvensen av det. De blir ikke dratt til ansvar for sine gjerninger. Tvert i mot de viser til sin bibel, og på en eller annen måte finner de dekning i skriften for denne grusomme handling.

Det mest oppsiktsvekkende som ble meddelt for noen dager siden, var at Israel faktisk har innrømmet sin krigsforbrytelse mot Palestinerne. Dette viser bare at selv guds utvalgte folk kan ikke ustraffet herje fritt med sine medmennesker. Det interessante vil bli å se hvor lenge vil det gå før Israel – tilhengerne, sammen med Siv Jensen, vil åpent fordømme disse forbrytelsene. Jeg spår at det vil nok ta både vinter og vår. Dette blir en smertelig prosess som, dersom den ikke blir reell, vil ytterlig påføre partiet stor skade.

Homofili – saken har, langt på veg, ikke samme krutt i seg, Tvert i mot så kan det være den saken som vil redde partiet. Husk at det sitter tusener på tusener i Norge i dag, som aldri vil akseptere homofili som ekteskapsform. Den har vært, og er, totalt naturstridig. Klokelig nok har det norske folk funnet at det er like greit å tie, men det betyr ikke at man samtykker, Tvert i mot

Skulle så ”gali” skje at dette partiet, som har bygget sin politiske plattform på et åndelig og humant livssyn, kan forsvinne fra norsk politikk, så vet jeg ikke om det er så stor en tragedie. Dersom de unge og fremadstormende broylerne, ønsker å sikre sin politiske fremtid, blir de vel nødt til å finne nye stier å rydde. ”På gjengrodde stier” er det vel ikke så enkelt å skape entusiasme og tilslutning.

Et sentralt spørsmål vil sikkert trenge seg på, i tiden fremover til kommunevalget, er utvilsomt navnet ”Kristelig folkeparti” Nettopp dette begrepet ”kristelig” vil, for mange, være uforenlig med deres livsanskuelse og legning. Kan for øvrig vise til et annet parti som sliter med dette som har med navnet og gjøre. Her er det ordet ”pensjonist” som klart hindrer en større tilslutning. Men som noen ser, og har sett, dette problemet bare blir større og større for hvert valg,. Grunnstammen i Pensjonistpartiet vil heller ikke løfte på blikket og ta problemet på alvor, men bare fortsette å sementere en strategi som gir kun en klar tilbakegang. Av og til så kan det være formålstjenlig i å ta noen fornyende grep, uten å miste sin ”Sjel”. Vi får likevel ønske alt godt for Krf. i tiden som kommer. De treng det muligens for å overleve.