Oslo. Publisert 20.2.2010

Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ) (Arkivfoto: IMR)

Også våre folkevalgte på tvers av partigrenser, skylder ofte på hverandre når noe går galt i politikken. I stedet for å være redelig og innrømme politiske feil, så er det mye lettere å angripe politiske motstandere for å dekke over egne feil. Dette skjer dessverre så altfor ofte i Norge.
Det hersker for tiden en generell oppfatning blant nordmenn flest at integrering av innvandrere, asylsøkere og flyktninger, har vært totalt mislykket. Den 17.2.2010 uttalte også den profilerte advokaten og Venstre-politikeren Abid Raja følgende til DagenMagazinet.
 
Sitat: ”Nå får sosialistene smake sin egen medisin. Integreringen går nemlig ikke av seg selv. En innvandringspolitikk uten krav til de nye som kommer, fører til at de ekstreme vokser fram rett foran nesen på oss”, sitat slutt.

Uttalelser som dette bør Abid Raja aller helst holde for seg selv. Fakta er at flere, også politikere fra Venstre, Høyre, Krf. og Frp, må ta sin del av ansvaret for Norges mislykkede innvandrings- og integreringspolitikk. De nevnte partiene er alle stortingspartier. De tre førstnevnte partiene har også sittet sammen i regjering, (Bondevik-kartellet). La meg også nevne at Høyres Erna Solberg i sin tid, kunne ha sendt Mulla Krekar ut av landet. I stedet valgte hun å toe sine hender.

Den sittende regjeringen, (AP, SV og SP), bærer selvsagt det nåværende ansvaret for at den ekstreme muslimen Krekar fortsatt befinner seg på norsk jord. Og det regjeringen ikke kan være klar over med sin fortsatte handlingslammelse gjeldende nettopp ham med flere, er at den samtidig sender ut signaler til andre ekstreme og radikale muslimer om at her til lands, kan de både si og gjøre akkurat det som måtte passe dem. Eksempelvis å si at homofile fortjener å dø ved steining.

Reaksjonene i kjølvannet av publiseringen av en ny, og i de fleste muslimers øyne, en ondsinnet tegning av profeten Muhammed har skapt både debatter og demonstrasjoner. Nå først reageres det rent tverrpolitisk. Enkelte ekstreme og radikale muslimer i Norge har også fått gå temmelig langt i media og i beste sendetid hvor trusler om terror på norsk jord er blitt framsatt. Mange av våre nye landsmenn må også ta sin del av skylden for den mislykkete integreringen, likeledes for mangel på vilje til å la seg integrere i det norske samfunnet.

Radikale og ekstreme muslimer må også ha det tindrende klart for seg at ”øye for øye, tann for tann” - ideologien, ikke aksepteres i Norge. Videre må de samtidig ha det helt klart for seg at avgjørelsen om publisering av den omstridte Muhammed-tegningen, ble gjort av Dagbladets ansvarlige redaktør, ikke av hele det norske samfunnet og en samlet norsk presse. La det samtidig være fullstendig klart at Dagbladets ansvarlige redaktør, faktisk var i sin fulle rett til å publisere den omstridte tegningen i henhold til norsk presse- og ytringsfrihet. Om det derimot var særlig klokt av ham å gjøre det kan selvsagt diskuteres og debatteres.

Det er også verdt å notere seg at pressefolk generelt, normalt ikke blander seg i andre pressekollegers arbeid. Ulike meninger må alle få lov til å ha. Grove krenkelser og ren hets bør derimot ikke forekomme etter min mening. Det har derimot intet som helst å gjøre med hets, rasisme eller krenkelse av muslimer generelt når man sier rett ut at radikale og ekstreme muslimer, ikke har noen som helst plass i det norske samfunnet. Slike elementer vil vi ikke skal oppholde seg eller ha boende på norsk jord.

Flere muslimske innvandrere har også i mange år hatt sete i norsk innenrikspolitikk. Fakta tilsier også at mange muslimer har misbrukt sin religion til egen fordel og vinning. Det bekrefter moderate muslimer. Det ufattelige er at mange som hevder å være så forbasket rettroende og lever etter Koranens budskap, lukker munnen så snart det stilles spørsmål om hvorfor vi har måttet opprette muslimske bønnerom i norske fengsler. Vi kan med rette spørre om hvorfor vi har så mange muslimske kriminelle i våre fengsler, hvorfor så mange med muslimsk tro har voldtatt vestlige kvinner, hvorfor mange muslimske menn både mishandler og undertrykker sine ektefeller og nekter dem personlig frihet? Samtidig kan vi spørre om hvorfor tvangsekteskap aksepteres?

Det er fullt forståelig at mennesker som må forlate sine egne hjemland på grunn av krig, mangel på demokrati, mangel på respekt for menneskerettigheter eller politisk forfølgelse, søker seg til andre land hvor de kan slå seg ned og få startet et nytt liv for seg og sin familie.
I betraktning må dog enhver ta pliktene de har til å respektere det nye landets lover, regler og forordninger. Når det ikke gjøres, har slike kun seg selv å skylde for eventuelle ubehag.

I Norge har vi dessuten full religionsfrihet for alle og enhver. Her lever katolikker, protestanter, jøder, mormonere, baptister, adventister, Jehovas vitner, metodister m. fl. i fred og fordragelighet med hverandre. Stort sett utvises det også gjensidig respekt for ulik tro og religion. Vi dreper heller ikke mennesker fordi at de er homofile eller lesbiske. Vi dreper heller ikke mennesker som måtte ha et annet livssyn og en annen religiøs tro. Dersom man er av en slik oppfatning at slike ikke har livets rett, bør man slå seg ned i land hvor slike holdninger godtas. Ikke her.