Forstå det den som vil
I Norge knives stadig flere eksperter og fagfolk om de mest tenkelige årsakene til at mange barn og unge blir både voldelige og kriminelle. Foreldrene er som regel dem som får hovedskylden.

Oslo. Publisert 16.2.2010

Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)

England er et av landene i Vest-Europa som har gjort seg særlig bemerket på området økt barne- og ungdomskriminalitet de siste 15 årene. Mange elever er blitt avstengt fra både skole og undervisning på bestemt eller ubestemt tid. Flere er blitt utvist for all framtid og har i stedet havnet i ungdomsfengsler drevet av det britiske barnevernet. Forklaringene har stort sett bestått av at elevene skal ha utøvd vold mot medelever og lærere. Vårt naboland Sverige sliter også med samme problemer som England, men hvordan står det til i Norge?

Frarøvet makt og myndighet

I Norge knives stadig flere eksperter og fagfolk om de mest tenkelige årsakene til at mange barn og unge blir voldelige og kriminelle. Foreldrene er som regel dem som får hovedskylden. Stadig flere foreldre hevder at all makt og myndighet over egne barn er blitt frarøvet dem av staten. Mange foreldre gir også politikerne den største skylden for den negative utviklingen, og som de mener skyldes flere tvilsomme lover som er blitt innført under dekke av å ”beskytte” barn mot misshandling og overgrep.

De fleste foreldre gjør så godt de kan, og de aller fleste bruker heller ikke ulovlige maktmidler overfor sitt avkomme. Ingen barn har derimot vondt av å lære seg vanlig folkeskikk, disiplin og respekt for lover og regler. Men! Når mange av våre folkevalgte som lager lover til ”beste” for barna, selv ikke viser respekt for det de vedtar, og ved å tillate offentlige overgrep og maktmisbruk, så sier det seg selv at slik særdeles uklok politisk atferd, selvsagt sender ut svært så dårlige signaler til vår oppvoksende generasjon.

Dysses ned av media

Barnevernet er definitivt den største offentlige maktmisbrukende etat på norsk jord. Overgrepene som denne etaten alene står for, blir stort sett dysset ned av mediene. I hvert fall av de medier som er avhengig av statlig støtte for å overleve. Med andre ord: Man kapper ikke av hånden til dem som kan gi daglig føde. Så får det heller ha mindre betydning at mange barn blir totalt ødelagt av barnevernet for resten av deres liv. I ettertid er det skattebetalerne som får betale regningen for barnevernsofrenes videre eksistens. (Om de da overlever).

Barne- og skolehjemskandalen i Norge på 1950 – 1980 tallet, har så langt kostet det norske samfunnet flere milliarder kroner, erstatninger som kunne ha vært unngått dersom de ansvarlige den gang, hadde tatt sitt ansvar. I stedet valgte de å la omhendetatte barn og unge seile sin egen sjø, både på institusjonene og i ettertid. Man hadde håpet på at samfunnet nå etter hvert hadde lært. Det må man dessverre bare konstatere at så ikke er tilfelle. Barnevernets overgrep forsetter med uforminsket styrke.

Stemples som samfunnsfiender

Fra flere hold hevdes det at situasjonen i dag faktisk er langt verre enn det den var på 1950 – 1980 tallet. Utgiftene til såkalt barnevern i Norge har nærmest eksplodert. Som et resultat har vi fått enda flere unge kriminelle og rusmisbrukere, barn og unge som faktisk har blitt slik etter at barnevernet slo kloa i dem. De kritiske røstene til barnevernets atferd blir igjen stemplet for samfunnsfiender. Og bare fordi at de har mot nok til å meddele omverden om barnevernets mange avskyelige handlinger.

Grov løgn, falske anklager og regelrett svært så farlige oppdiktede historier, er fortsatt hovedingrediensene i etatens ”grunnlagsmateriale”, og brukt for å få tatt enda flere barn. Uten tvangsomhendetatte barn i en ”vanskelig livssituasjon”, så blir en stor andel av disse menneskene arbeidsledige. Derfor er det åpenbart viktigere å holde liv i en etat, og selv om den også statistisk sett, har vist seg å ha være både destruktiv og til skade for mange barn og unge som har havnet under dens ”omsorg”.

Et offentlig paradoks

Denne kritiske artikkelen er også en støtte til dem i barnevernet som har gått ut med informasjon om en rekke ulumskheter i etaten, men som siden er bitt truet til taushet av sine overordnede, likeledes truet med tap av sitt arbeid om de fortsatte å åpne munnen til pressen. Sfm.no har aldri påstått at vi ikke har behov for en instans som gir hjelp til vanskeligstilte familier og barn. Men la det nok engang være tindrende klart hvor hjelpen aller først skal ytes. Det er i barnets eget hjem og dets omgivelser.

Er det egentlig så merkelig at det noen ganger klikker fullstendig for enkelte foreldre, og som på helt falske grunnlag, blir frarøvet retten over sine egne barn? Det er jo også et stort paradoks når det offentlige, (også gjennom Helsedepartementet), publiserer den ene artikkelen etter den andre om senskader som bevislig og svært ofte, blir resultatet for mange mennesker som i meget ung alder, ble utsatt for ulike traumer og nettopp på grunn av offentlig ”omsorg” av barnevernet.

Vårt verdifulle demokrati?

Sfm.no har gjennom mange år fått innsyn i svært mange ”rapporter” som barnevernet har utarbeidet i forbindelse med omsorgsovertakelser.
I de aller fleste tilfellene kan vi konstatere at grunnlagsmateriale, ikke har vært bygget på reelle fakta. Når løgn, falske anklager og rent oppspinn har fått gå foran andre bevislige fakta, og når både fylkesnemnder og domstoler har nektet mennesker å vitne om helt andre fakta, så må det være tillatte å spørre om hvor verdifullt vårt norske demokrati egentlig er.

Alle vi i sfm.no, og som på helt frivillig basis, skriver kritiske artikler om blant annet norsk barnevern, er fullstendig klar over at vi av mange byråkrater og folkevalgte blir uglesett, kanskje også ”diagnostiserte” som kverulanter og oppviglere, noe vi derimot tar med en gedigen klype salt. I henhold til ytringsfriheten er det fullt tillatt å reise kritikk mot uverdige forhold i vårt samfunn, og selv om våre styrende organer aller helst bare ønsker å se det de selv står som propagandister for. Alt annet vil de ha skjøvet under bordet.