Finnes det noe hold i denne mer eller mindre religiøse troen? Undertegnede og de fleste Barnevernsmotstandere, inkludert personer som er gjensidige fiender av undertegnede, er av den oppfatning at ingen mengde penger overført til Barnevernet vil noen gang forbedre situasjonen, men bare skape mer krav om større overføringer. Problemet er ikke penger. Problemet er at det er noe fundamentalt galt med systemet, ikke bare Barnevernet, men hele den offentlige omsorgssektoren sliter med den samme fundamentale feilen.

Barnefengsler - barnevernets ønske

Mens man andre steder for lengst har skjønt at man ikke kan forbedre barn ved å banke fornuft inn i baken på dem tror Barnevernet fremdeles at dette er mulig. Selv Jehovas Vitner, som for en del år tilbake fikk mye pepper for å fremdeles akseptere vold mot barn, har forlatt troen på at fysisk avstraffelse gjør barn til bedre mennesker. Men ikke Barnevernet. Der tror man fremdeles at bruk av isolasjon, tortur etter Amnesty Internasjonals statutter, kan gjøre barn til bedre mennesker.

Hva verre er, Barnevernet ønsker å bygge flere barnefengsler etter modell av Ila og andre sikringsanstalter, steder hvor barn låses inne i sine egne problemer. Steder barn lærer at tankeflukt og selvmord er eneste veien ut av torturhelvete. Steder hvor Barnevernet, ved å gjøre vondt verre, tror de skal skape bedre barn og funksjonerende voksne. Steder hvor barn ødelegges og går til grunne kvalt av sine egne problemer og den hjelp systemet tilbyr.

Kveles av egne problemer

Men Barnevernet er ikke de eneste som tror at det å gjøre vondt verre skal gjøre vondt bedre. Hele NAV-systemet bygger på samme prinsipp. Unge arbeidsløse skal plages og tortureres ut i lønnet arbeid, som om noen bedrifter med hodet på rett plass vil ta inn folk som er plaget
livet av. Man ansetter ikke problemer når man kan sanke av dem som allerede har suksess. Det er simpelt hen ikke lønnsomt. Og når ingen tilbud eksisterer går unge voksne til grunne mens systemet gjør vondt enda verre. Utgangen på det hele er uføretrygd etterfulgt av en tidlig død. Mengder av unge voksne som lærer at tankeflukt og selvmord er eneste vei ut av problemene. Unge voksne som går til grunne kvalt av sine egne problemer og den hjelp systemet tilbyr.

Over mange år har barn blitt satt til verden for foreldrenes glede, som kjeledegger som kan kastes når de ikke lengre er til foreldrenes glede. Barn med en fremtid som ikke eksistere i et land som allerede er sterkt overbefolket i en verden som knapt kan bære tyngden av de menneskene som allerede befinner seg på den. Noe må gjøres er alle enige om, men ingen ser ut til å se hva problemet faktisk er: grådighet.

Grådighet

«The Earth has enough for everyone's need, but not for everyone's greed», var den en vis mann som en gang sa. Men ingen har så langt hørt på hva han sa. I snart 9 år har 3dje verdenskrig pågått, en krig der de grådige kjemper for å fôre sin grådighet, mens de fattige
kjemper for å beholde det lille de har.

Hvordan skal dette ende?

Koppa Dasao

Redaktørens merknad: Bildet som er benyttet i headingen, er et bilde fra en film som ble tatt opp av en lærer sent på 1950 tallet og tidlig på 1960 tallet på Bergens Guttehjem, Garnes ved Bergen. Det såkalte barnehjemmet var et av Norges desidert verste når det gjaldt bruk av fysisk, psykisk og mental mishandling i kristen regi og av 100 vis av barn fra 7 års alder og oppover. "Vi visste ikke noe", løy barnevernet om. Les hele serien "Når sannheten blir for tøff". Da får dere også se hva myndighetene egentlig visste den gang. Serien ble for sterk selv for flere norske større medier og bokforlag. Man kan i akkurat de tilfellene egentlig spørre seg om hvorfor. Våre lesere kan forvente mer om akkurat Bergens Guttehjem på Garnes og konsekvenser som både kom og fortsatt kommer over 50 år senere. Red.