Når våre barn blir big business!

Det er ikke så ofte man kan ta Kristin Halvorsen i å ”lefle” med høyresiden i norsk politikk, men i Dagsnytt atten på torsdag 5.8.2010, fikk jeg et aldri så lite hakeslepp.

Åndalsnes. Publisert 8.8.2010

Av Per Henning Midtgaard. (Illus.foto: sfm.no)

Hun vedgikk at hadde det ikke vært for de private barnehagene, så vill hele hennes forsikringer om full barnehagedekning gått rett vest. På toppen av det hele så bekreftet hun at, Jo da, hun hadde selv tatt initiativet til å få satt i gang en privatdrevet barnehage. Det skulle man vel, i den politiske anstendighetens navn, ikke trodd om den fremste privatiserings dødaren vi har i landet.

Tenke seg til at noen faktisk ser en økonomisk profitt i en barnehage. Vi har til fulle både sett og hørt de bekymringer folk flest har hatt med å få endene til å møtes, hvor nettopp barnehageplassen ofte har vært smertensbarnet økonomisk. Når vi så får vite at det foreligger betydelige overskudd, som går rett i spekulantenes lommer, virker det litt surt.

Det må vel da kunne være riktig å anta at disse overskuddene, kun er mulig ved betydelige overføringer fra staten til barnehagene. Videre kunne det vært fristende å spørre Erna om dette er den politikk hun vil føre, om hun skulle få ”nøkkelen til statsministerens kontor” av Jens ved neste valg. Mer og mer privatisering av våre sosiale tjenester. Vel, la vi få vite det før valget, Erna Solberg.

Dette var barnehage – barna, hva med barnehjemsbarna. Hva skjer der? Vi har i disse dager, sett at en ung vakker barnehjemsjente har tatt sitt liv, ved vist nok en overdose. Vi har kun media å forholde oss til.

Vi hørte statsråd Lysbakken antyde at man måtte innføre en strengere kontroll med barnehjemsbarn. Tror Lysbakken at det kun er barna det er noe feil ved, og at tiltakene må rettes mot barnet, men hva med barnevernet? Kan det muligens være noe med den behandling barn blir utsatt for, nettopp av barnevernet. Det er dessverre ikke første gang vi opplever store tragedier, forårsaket av barnevernet.

Dette ”vernet”, som mer kan kalles u-vern, har lange tradisjoner i Norge. De som har stått i spissen for å granske forhistorien av de mange tusen misshandlede barn opp gjennom tidene, vet så inderlig godt hva det dreier seg om. De forstår denne jenta som ikke klarte mer, hun ga simpelt hen opp.

En av de som har stått på barrikaden for disse barna, er ingen ringer enn redaktøren av dette magasin, Jan Hansen. Han vet så inderlig godt hva han snakker om. Det har ikke manglet på kunnskaper og dokumentasjon over de umenneskelige prøvelser mange av disse barna har vert utsatt for.  Jan Hansen har kjempet for rettferdighet og oppreisning, og ikke minst en unnskyldning fra samfunnets side. Men til denne dag så har politiker og andre samfunnstopper, vendt det døve øret til. Noen erstatning for grusom tort og svie, og i mange tilfeller et ødelagt liv, ser det ut til at de kan skyte en lang pil etter.

Ved en henvendelse til SV kontoret fikk vi opplyst at det verserer en masse spekulasjoner i kjølvannet etter statsråd Lysbakkens antydning om en strengere kontroll med barnevernsbarn. Det var ingen antydning om en eller annen strengere kontroll med barnevernet. Nei det var kun barnet som skulle bli satt under et strengere regime, fikk vi inntrykk av.

Jeg har mange ganger forundret meg over dette merkelige fenomenet ”barnevern”. En skulle vel forvente at et slikt vern var en garanti for at barn skulle få en god og trygg tilværelse i alle sammenhenger, der foreldre svikter eller på annen måte ikke kan ta seg av sine barn. Men så er dessverre ikke tilfelle, det finnes tusenvis av barn som ikke har denne tryggheten de så sårt trenger. Hvorfor er dette så vanskelig å få det til å fungere. Hva er det som er den egentlige årsaken til at så mange ulykkelig barn blir utsatt for direkte kriminelle handlinger, ofte fra de som er satt til å verne om deres trygghet.

Unge vakre 15. år gamle Ragnhild, ble et nytt offer for et barnevern som øyensynlig har sviktet, når det mest trengtes. Selvfølgelig skal man være forsiktig med å plassere skyld, men det er på bakgrunn av tidligere utallige avsløringer opp gjennom tidene, at en dessverre blir skeptisk til barnevernet, når det kommer i fokus. La meg likevel ta med at hennes mor ser ut til at hun vil ikke kritisere barnevernet for det de har medvirket til. Det ser ut til at i dette tilfellet så har det nok vært andre både destruktive og nedbrytende krefter som har styrt Ragnhild hverdag.

Skilsmissebarn vet vi kan få slike traumer i etterkant. De mestrer ikke at den trygge og faste familietilværelsen blir rykket opp med roten. Men fra det, til å ta sitt liv, er det dog et betydelig skritt. Ser videre i media at nå skal barnevernet granskes. Men av erfaring så vet vi vel hvilke gransking det kan bli. Det å granske en menneskeskjebne i ettertid, har vel ingen direkte betydning, da uten om en eventuell erstatning.

Den unge jenta Ragnhild er gått bort. Hun ble et offer for nåtidens harde virkelighet. Hun fikk smake vår tids samfunnssvepe, og ikke minst vår tids samfunnsansvar - fraskrivelse. Hun fikk sannsynligvis ikke den oppfølging som kunne redde hennes liv. Her er det ikke bare barnevernet som har sviktet. Det hviler et større og alvorligere ansvar på hennes foreldre. Vi er blitt konfrontert med hennes mor, og den sorg og kvaler hun gjennomgår. Men det finnes vel en far også. Hvor er han mon tro? Dersom han lever, så er alltid faren et mer eller mindre sekundert problem. Han er på en måte ikke tilstede i mange tilfeller, en samfunnets pariakaste. Men du må selv være far, for at du skal forstå en far.

Vi lyser fred over Ragnhilds minne!!