Publisert 02.08.2008.
Manglende grenseoppgang mellom juridisk og
psykologisk kunnskap i barnefordelingssaker representerer et
rettssikkerhetsproblem. Faglig svikt hos profesjonelle aktører
skaper usikkerhet som også rammer tillit til rett og system.
Påstander
Derfor kan det
tilsynelatende virke prisverdig at man fra myndighetshold forsøker å
rydde opp i uklarhetene. En interdepartemental arbeidsgruppe (2004)
bestående av jurister skulle se på om det var behov for egne
bevisregler i barnefordelingssaker med påstander og vold og
overgrep, men besvarte ikke mandatet. Nå har tre psykologer med
tilknytning til Alternativ til Vold (ATV) på oppdrag fra Barne- og
likestillingsdepartementet (BLD) skrevet et informasjonshefte
(Q-1144B) om saker ”der det er påstander om vold”, beregnet
på dommere, advokater og sakkyndiger. Lekfolk som mer og mindre
frivillig kan havne opp barnefordelingssaker bør være på vakt.
Tilfang og
omfang
Uttrykksmåten ”påstander”
eksisterer kun i tittelen. Informasjonsheftet er ellers preget av
manglende nyanser for at påstander kan være falske eller ugrunnede.
Uttrykk som offer og voldsutsatt benyttes, uten forbehold for at
spørsmål om påstander er sanne eller falske kan være uavklarte på
ulike stadier i prosessen. ATV-psykologenes kliniske
erfaringstilfang er arbeide med menn med erkjent voldsproblem, eller
med antatt voldsutsatte kvinner og barn. Undersøkelser basert på
selvrapportering og tvilsomme metodiske forutsetninger uten krav til
standardisering og verifisering, brukes i tillegg som belegg for å
hevde at vold er et stort samfunnsproblem.
Representativitet
Relevansen for
barnefordeling blir heller ikke kvalifisert. ATV-psykologene
belegger ikke hvordan erfaringstilfang og påberopte kilder fra
usikre omfangsestimater kan overføres til barnefordelingssaker.
Henvisningen til Kristin Skjørten (2005) er misvisende. Utvalget for
hennes studie av lagmannsrettssaker er ikke representativt, tall
mangler for endringssaker og midlertidige avgjørelser, samt utmåling
og vilkår for tvistegjenstanden samvær - den formodentlig mest
relevante for konsekvenser av påstander om vold. Påstander om vold
var ikke gjenstand for Skjørtens studie. Påstander om vold er
relativt hyppig forekommende i sivile tvister om barnefordeling, men
blir i sjelden grad realitetsbehandlet.
Dynamikk
Når retten ikke forholder
seg til slike påstander er det ikke sjelden av hensyn til å unngå å
diskreditere mødre som fremmer vidløftige beskyldninger for å
posisjonere seg overfor kompetente fedre. I tilfeller hvor det reelt
er fare for overgrep og beviselig har forekommet vold mot kan hende
både mor og barn, blir anførsler tillagt vekt og hensynet til mor og
barns sikkerhet går foran alt annet, også samværsretten. I tilfeller
hvor påstandene er opplagt falske eller påfallende udokumenterbare,
blir anførsler både for og imot glatt underslått i rettens
bemerkninger. Retten unngår bevisst det konfliktskapende moment som
oppstår når tvilsomme beskyldninger om vold og overgrep fremsettes.
Utredningskompetanse
Informasjonsheftet (Q-1144B)
dokumentere ikke at vi trenger flere psykologer som aktører i
barnefordelingssaker, langt mindre at vold mot kvinner og barn er et
utbredt problem i barnefordelingssaker. Grunnleggende stilles det
ingen kompetansekrav til sakkyndiges utredninger, hvor kartlegging
av påstanders oppkomst, betingelser og utviklingshistorie, er det
sentrale. ATV-psykologene vil inn på markedet, men kan ikke
dokumentere sin berettigelse. Deres påstått faglige bidrag svikter
på vesentlige punkter. Benektelsen av falske påstander er den mest
alvorlige. Foreldrefiendtliggjøring og samværsabotasje
bortforklares.
Foreldrefiendtliggjøringssyndromet (PAS)
PAS avvises som ”myte og
stereotypi”, uten redegjørelse for fenomenbeskrivelse,
symptombilde og diagnostisk tilnærming ved hjelp av målbare
kriterier. Psykologene kan umulig ha satt seg inn i internasjonalt
kjent faglitteratur, f.eks ”Handbook on PAS” (2006) som
inneholder ulike rettslige, terapeutiske og begrepsmessige
perspektiver oppegående fagfolk burde forholde seg ydmykt overfor.
ATV-psykologenes motstand mot PAS skyldes formodentlig at man ikke
vil se at foreldre (oftest mødre) kan være i stand til å fremsette
falske beskyldninger og hjernevaske barna for å sette dem opp mot
den andre forelderen.
Ulike typer
av vold?
Samværsabotasje har hittil
vært et ikke-tema, men er nå oppdaget av Barnelovutvalget (NOU
2008:9). Undergraving av kontakt mellom barn og forelder kan
betegnes psykisk vold. Men ATV-psykologene er fremmed for en slik
problemstilling. Tvert imot går de langt i retning av å ville
nøytralisere forsøk på å hevde at manglende kontakt mellom barn og
samværsforelder er skadelig. Forekomsten av hjernevask av barn i
foreldrefiendtliggjøringssøyemed vil de kliniske psykologene ikke
vite av. Kvinners påstander om vold begått av menn mot kvinner og
barn betraktes som sanne. ATV-psykologene lever av slike
erkjennelser.
Beviskrav
Viktigheten av
grenseoppgangen mellom juss og psykologi gjelder særlig for krav til
fremstilling av bevismidler. Arbeidsgruppens mandat (2004) var klart
nok formulert, men svaret uteble, kanskje fordi man ikke ønsket
klare linjer. Dette dokumentet er symptomatisk nok ikke nevnt i BLDs
informasjonshefte, like greitt for så vidt som det ikke
representerer holdbart faglitterært tilfang. Dermed uteblir en
faglig diskusjon om beviskravene nok en gang. De kliniske
psykologene ønsker mer innflytelse på prosess og utfall av saker.
Ønsket om å redusere bevis- og dokumentasjonskravene åpner for
uvederheftig tolkning og synsing. Når påstander om vold ikke
underkastes prøving for mulige negative motiver, undergraves også
rettssikkerheten.
Klinisk
ensidighet
At PAS som
fenomenbeskrivelse har passert de nordamerikanske rettssystemenes
Frye- og Daubert-tester for anerkjent sakkyndig bevistema, blir
borte i ATV-psykologenes fremstilling. Likeledes hvilke metodekrav
som sikrer undersøkelse av utsagns pålitelighet. BLD later til å ha
gitt legitimitet til en ensidighet som ikke tar høyde for en
relevant kognitiv-psykologisk størrelse som påvirkning. De
ideologiske føringene er påfallende. ATV-psykologenes
forutinntatthet utelukker at påstander kan være falske og motivert
utfra ønske om å stenge den andre forelderen ute. Blir
Informasjonsheftet (Q-1144B) ukritisk annammet av dommere, advokater
og sakkyndiger, vil den psykiske volden mot en del utsatte barn og
foreldre i barnefordelingssaker øke.
Redaktørens merknad:
Hva kan være mer nedverdigende, mer krenkende og mer sårende for en
forelder enn å måtte sitte i retten og lytte til anklager om å ha
utsatt sin ektefelle og/eller barn for vold og/eller overgrep som
derimot ikke har funnet sted. Det blir ekstra alvorlig og tyngende
for anklagede når retten kun har sakkyndiges ”bevisgjøring” å
forholde seg til.
For rett pris kan du få en sakkyndig til å skrive akkurat det
beviset du ber om. Slike bestillingsverk er ikke ukjente i Norge.
Man kan virkelig spørre om de som utfører slike råtne oppgaver for
sine oppdragsgivere, i det hele tatt har intelligens nok til å
forstå hvilket langsiktig skadeomfang slik aktivitet medfører. Det
hele er til å bli kvalm av.
Ikke bare rammes forelderen som anklages, men også felles barn. Og
uansett hvordan en sak om barnefordeling måtte ende. Igjen retter
jeg en kraftig pekefinger mot enhver forelder som tross bedre
vitende, falskelig anklager den andre parten for vold og overgrep
som ikke har funnet sted. Det er å håpe at slike foreldre med tiden
og av sine egne barn, virkelig får den straffen de så vel fortjener.
Red. |
