Kritisk blikk på
Follo-modellen
Psykologene lærer alltid av erfaring, derfor trenger
de ikke stille spørsmål ved hvordan påstått erfaring er nettopp
erfaring og ikke kun spredte tilfeldige opplevelser som ikke er
forsøkt systematisert.
Oslo.
Publisert 9.10.2008
Av Ole Texmo
Lærer man av
erfaring? Selvsagt gjør man det, vil noen svare. Andre vil ta
forbehold. En yrkesgruppe som ikke later til å ta særlig høyde for
mulige vrangforestillinger og feilforutsetninger er psykologene.
Psykologene lærer alltid av erfaring, derfor trenger de ikke stille
spørsmål ved hvordan påstått erfaring er nettopp erfaring og ikke
kun spredte tilfeldige opplevelser som ikke er forsøkt
systematisert. Kunnskapskrav til psykologer som arbeider med
mennesker er lite utviklet.
En psykolog som har hatt mulighet til å
systematisere sine erfaringer på et bestemt område, er Knut Rønbeck.
Han har lang fartstid i sakkyndigbransjen, har en stor file med
klagesaker hos Helsetilsynet, er i klientkretser kjent for sin
systemvennlighet og nedlatende holdning til biologiske foreldre,
nyter helt sikkert stor anerkjennelse i rett og fagmiljøer, men når
han nå skal disputere for en doktorgrad, må det være lov å trekke
frem en del tvilsomheter ved hans virksomhet.
Jeg tar delvis
utgangspunkt i publisert materiale som danner grunnlag for hans
akademiske status. Rønbeck har utviklet Follo-modellen som brukes i
barnefordelingssaker, med hovedvekt på mekling som skal ende opp i
forlik mellom partene. Det er selve meklingsprosessen som er tema
for doktorgradsprosjektet. Partene må realitetsorienteres for å
skjønne sitt eget beste etter Rønbecks oppfatninger, særlig den
parten som må strekke våpen for å tekkes retten, ofte med dårlig
skjulte trusler om mindre samvær og idømte saksomkostninger. Slike
erfaringer er underslått i Rønbecks forskning, men jeg tar de med
her som et annet relevant utgangspunkt for kritisk blikk på
Follo-modellen
Avhandlingen er ikke tilgjengelig, derfor
er det lite fakta forbundet med tallmaterialet og det empiriske
grunnlaget for hans ”evalueringsundersøkelse”. Det er oppgitt
at undersøkelsen omfatter 109 saker, men det sies ikke noe om hvilke
saker dette er, hvor stort det totale antall saker er, og for øvrig
lite eller ingenting om trekk ved saker som blir behandlet etter
Follo-modellen og hvilke som behandles etter ordinær rettergang med
hovedforhandling og dom. Hensikten med forlik er angivelig å spare
både foreldre og system for belastninger.
Men det kan
neppe være tvilsomt at et annet virksomt motiv er å dekke over en
betydelig kompetansesvikt hos de sakkyndige, nemlig i utrederrollen.
Kartlegging av saksforhold, motivering av skiller mellom relevante
og mindre relevante egenskaper og forhold ved partene, og ikke minst
barnas omsorgshistorie, er noe de sakkyndige ikke behersker. Derfor
vil man kamuflere både kunnskapssvikt om metodisk tilnærming til
sakkyndigrollen, samt ikke minst hvordan de sakkyndige faktisk
opptrer i møte med foreldre og barn i krise.
I en artikkel i Tidsskrift for norsk Psykologforening
2006 ss338-346 om ”Forhandlingsbasert sakkyndigarbeid etter
barneloven” hevder Rønbeck at det er utredningen som er
konfliktskapende og setter foreldrene opp mot hverandre i en
destruktiv konkurranse. I den nye fleksible sakkyndigrollen ”forventes
ingen skriftlig rapportering”. Hvis utredning er
konfliktskapende kan det like gjerne tenkes at det er de sakkyndiges
manglende grep om hvordan seriøs utredning foregår, som er
problemet. I forventningen om forliksinngåelse ligger også kravet om
at den ene parten må gi seg for den andre.
Dette momentet
underslås konsekvent i alle Rønbecks fremstillinger i fagartikler
som er blitt publisert siden den nye Follo-modellen ble offisiell
praksis med referanse til barnelovens nye bestemmelser om
saksbehandling, Bl § 61 hvor hovedregelen ikke sier at sakkyndig
skal benyttes, men hvor bruk av saksforberedende møter pointeres.
Når det ikke produseres rapporter, har man heller intet å etterprøve
prosess og resultat mot. Dette grep er formodentlig bevisst:
rapportskrivingen har vært og er fortsatt på et lavmål, og ikke
minst er de mange usaklighetene og uredelighetene fra de sakkyndige
kilde til ytterligere konflikt mellom foreldrene.
I en artikkel i Lov og Rett 2006 ss170-180
om ”Advokatrollen i barnefordelingssaker” skriver Rønbeck: ”Verken
forarbeidene eller selve lovteksten gir anvisning på hvordan denne
forhandlingsbaserte modellen skal praktiseres (…). Selv om
forhandlingsbaserte løsninger nå er en hovedregel, er
rammebetingelsene for disse forhandlingene ikke gitt. Erfaringene
fra saker etter de nye saksbehandlingsreglene er at disse
organiseres svært ulikt både fra domstol til domstol og fra dommer
til dommer.”
Her er det
flere feilforutsetninger å ta fatt i. For det første kan ikke en
bestemt løsning være hovedregel i et lovverk, kun et ønske formulert
i f. eks lovforarbeider om normdannelse. Men som Rønbeck selv
skriver er det ingen formkrav og det er vel heller intet om innhold
i lovorarbeidene. Det er dessuten feil å hevde at Follo-modellen er
hovedregel, det er bruk av saksforberedende møter som fremheves, i
lovteksten med ”skal”, sakkyndige ”kan” benyttes.
Rønbeck viser til ”erfaringer fra saker”, men disse belegges
ikke. Det fins ingen systematisert og empirisk etterprøvbar
fremstilling over verken saker eller løsningsforsøk og resultat.
Bortsett da
fra Rønbecks eget Follo-prosjekt, som i beste fall gir kun
anekdotisk evidens. Fordi det ikke gjøres studier ved andre
domstoler får man ikke frem verken hvordan et lovtomt område
fungerer i praksis, om mekling eller såkalt forhandlingsbasert
løsninger benyttes i særlig grad, eller om oppnådde forlik
etterleves og respekteres. Det siste gjelder for så vidt også for
selve Follo-prosjektet som pga psykolog Knut Rønbecks egen
forskuttering av suksess, nødvendigvis må vise seg vellykket, skal
Rønbecks og bransjens prestisje opprettholdes.
Mangel på formkrav er herved dokumentert.
Av Rønbeck selv. Formkrav gjelder heller ikke for høring av barn. I
Follo-modellen er foreldrene i realiteten umyndiggjort ved at det er
de profesjonelle aktørene som i enda sterkere grad fører ordet. I
den tradisjonelle ordningen med utredning og rapport blir barna i
det minste gjenstand for oppmerksomhet, om enn på til dels tvilsomt
metodegrunnlag. Foreldrene skal angivelig settes i sentrum, men de
redigeres vekk sammen med barna. Follo-modellen kan mistenkes for å
være en ”cover-up” for å kamuflere systemsvikt når
barnefordelingssaker har vist seg vanskelig å håndtere uten at
fagfolkene innser egen kompetansesvikt, både hva form og innhold
betreffer.
Veileder for
Rønbeck er psykologprofessor Hanne Haavind som i sin tid (1992)
veiledet Odd Arne Tjersland i hans doktorgradsprosjekt om
familiemekling for å forebygge rettssak om barnefordeling. I
lovforarbeidene til lov om obligatorisk mekling som trådte i kraft
1993 står det temmelig klart at mekling er ment å forebygge
belastninger ved rettssak – både kvantitativt og kvalitativt.
Hvordan har det gått? Hvilke målbarhetskriterier har fagmiljøene
evnet å produsere de siste 15 årene? Etter innføringen av
Follo-modellen i 2004 har antall saker økt dramatisk, flerdobling
ved enkelte tingretter. Hvordan henger dette sammen?
En forklaring er at meklingstilbudet ved
familievernkontorene er bygget ned kraftig. Man kan spørre seg om
Odd Arne Tjersland har fulgt opp sin studie fra begynnelsen av
90-tallet. Var hans utvalg representativt og av en viss størrelse,
egnet for å fremstille gyldige funn? Har Tjersland eller andre
psykologer Hanne Haavind har veiledet (f. eks Svein Mossige) fulgt
opp? Det eksisterer ingen etterprøving. Når meklingen ikke ser ut
til å være særlig vellykket i førstelinjetjenesten, kan man spørre
seg: Er det logisk at mekling vil være særlig vellykket når sakene
har fått utvikle mer slik at en av partene må gå til sak mot den
andre forelderen?
Det er flere
selvmotsigelser innebygd i systemrasjonalene og i Knut Rønbecks
artikler som danner grunnlaget for hans avhandling. At foreldre og
barn kommer først motsis av både form og innhold i prosessene slik
Rønbeck selv beskriver dem. Det er fagfolkene som må ”realitetsorientere”,
men vi får ikke vite hvorfor og hvordan. Når mekling ikke ser ut til
å fungere før rettssak, hvorfor da satse på mekling i retten?
Rønbeck skriver også om at hans Follo-modell ”tydeliggjør
tvistepunktene” og muliggjør en form for bevisvurdering som ”vanskelig
lar seg gjennomføre under hovedforhandling”.
Hvor logisk er dette når det ikke skrives
rapporter eller dokumenteres hvordan man kommer frem til løsninger?
Sitatene er fra en artikkel i Tidsskrift for Familierett, arverett
og barnevern 2006 ss186-195 hvor det argumenteres for at
Follo-modellen kan brukes også i barnevernsaker. I presentasjonen av
doktorgraden fra Universitetet i Oslo sin side, fremheves det at
Follo-modellen passer til alle typer av saker og
familiekonstellasjoner. Det er ikke småtterier. Men da er det desto
viktigere at det empiriske grunnlaget er stort og omfattende og ikke
utelukkende lokalisert til et begrenset geografisk område (Follo og
enkelte tingretter i Østfold) hvor Rønbeck selv har opptrådt både
som sakkyndig og nå som evaluator.
Skal en slik
studie være seriøs må utvalget være representativt, det må være
kontrollgrupper for ulike konstellasjoner som bruker og ikke bruker
Follo-modellen. Alle foreldre har vært gjennom mekling. Derfor må
deres erfaringer med mislykket mekling være med som
sammenligningsgrunnlag. Kartlegging av konfliktfaktorer må også
omfatte rettens egne strategier og mulige fremmedgjøringseffekter.
Målbarhet er alltid et viktig krav. Hvordan måles vellykkethet for
de ca 80 % av sakene i studien Rønbeck har evaluert? Er det sider
ved disse sakene som indikerer at forsoning gjennom Rønbecks
realitetsorientering er løsningen?
Rønbeck skriver også at fleksibilitet er
positivt for åpne løsninger i forliks form. Men er det noe som
definitivt er konfliktskapende, er det uklarheter hvor den vinnende
part (som får daglig omsorg) kan omforene vilkår som oftest ikke er
eksplisitte i forliket. Dette er et problem som ofte fører sakene
tilbake til retten etter at forlik ikke etterleves, f. eks pga
samværssabotasje. Fleksibilitet står her i motsetning til struktur
og forutsigbarhet, verdier Rønbeck ellers later til å fremheve for å
gi retten og meklingsprosessen den nødvendige alvorstyngde. Eller er
det også kun staffasje for en profesjon som må leve av
selvforsikringer?
Selvmotsigelsene er mange i Rønbecks fremstillinger. Nå skal det bli
doktorgrad av denne galskapen. Kravene til vitenskap synes ikke
særlig viktige. Doktorgrad gir prestisje. Det er påfallende at
Rønbeck ikke hadde noen faglige publikasjoner (etter 25 år som
praktiserende psykolog) før den første artikkelen om Follo-modellen
kom i 2004, kun få dager etter at lovendringene trådte i kraft pr
01.04.04. Sammenhengen mellom sakkyndiges forutinntatthet på
enkelsaksnivå og i generelle spørsmål om sakkyndiges rolle og
fungering på den ene side, og på den andre: strategier for å
etterrasjonalisere og immunisere mot kritikk, burde vært eget
studium for en doktorgrad. Men Uten Hanne Haavind som veileder eller
Svein Mossige som opponent. Haavinds kandidater Tjersland, Mossige
og Rønbeck har gjort nok skade.
|
