Vi kan alle lære noe av hverandre

Vi kan alle lære noe av hverandre
Alle kan heller ikke være spesialister og eksperter på ethvert område. Det er praktisk talt ikke mulig. Ikke engang i høyere sosiale eller akademiske lag og kretser.

Publisert 2.3.2008.

Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)

De fleste som har medvirket til og fortsatt medvirker til å bekjempe urett, og enten en kamp nå måtte være av nyere dato eller har pågått i fem år, ti år, tjue år, (femti år i eget tilfelle), har ganske sikkert fått oppleve eller vil få oppleve å komme i kontakt med andre mennesker som kan kjempe for samme eller liknende saker, men derimot ha litt andre meninger om eksempelvis framgangsmåter, metoder, strategier, veivalg osv.

Det står uansett respekt av enhver som kjemper mot urett så lenge vedkommende selv, har ærlige og oppriktige hensikter med sitt eget engasjement.
Å dessuten kunne vise empati og omtanke for medmennesker er gode egenskaper å ha. Vi har mange enkeltmennesker i Norge i dag som gjør en virkelig god innsats for andre i kampen mot mange ulike former for urett. Og alle er like gode hver på sin måte.

Vi finner sosialt engasjerte mennesker i omtrent alle samfunnslag. Status eller yrke kan ha en viss betydning i enkelte tilfeller, men er ikke alltid en dyd av nødvendighet. Det kan også være en fordel å ha en dyktig lederskikkelse som fører an i en kamp viss hensikt derimot, ikke primært må være å fremme personlige interesser, egen ufeilbarlighet og fremme egen fortreffelighet. I motsatt fall bør man tenke seg om.

Det er heller ikke så dumt å lytte litt til andres meninger og erfaringer. Det er også klokt å lytte mens andre taler. Å derimot tie for å underslå fakta om urett bør ingen gjøre. Urett skal heller ikke aksepteres. Urett skal bekjempes! Samtidig bør man passe på at man selv ikke bekjemper eller nedkjemper andre på grunn av at egne meninger synes å passe så mye bedre. Og spesielt dersom målet kan være ett og samme.

Ei heller bør noen være fremmed for å innse egne feil. Det er som kjent helt menneskelig å feile. Dette gjelder selvsagt alle. Utdannelse, stilling, profesjon eller sosial status spiller ingen rolle, og er dessuten av helt underordnet betydning. Det er også en forutsetning at en medhjelper respekterer dem man selv gir åpent uttrykk for utad å ville hjelpe. Ellers bør man helst la være.

Alle kan heller ikke være spesialist eller ekspert på ethvert område. Det er praktisk talt ikke mulig. Ikke engang i teorien. Jeg selv er spesielt interessert i allmenn journalistikk. Likevel må jeg fra tid til annen innhente kunnskap på områder jeg selv ikke innehar. Det skader altså ikke å være litt ydmyk i forhold til egen fortreffelighet. Man er derimot ikke dum av den grunn. Ingen er heller for gammel til å lære noe nytt. Dessuten er det god hjernetrim å søke etter ny viten for å tilegne seg mer, bedre og bredere kunnskap om interessen for slik er tilstede.

Hverdagen forandrer seg. Livet også. Historien forandrer seg og er blitt omskrevet fra tid til annen. Bibelen også. Det samme har skjedd i forskningen. Selv om man i ganske mange tilfeller kan vise til forskning for å finne eller bevise eventuelle bakgrunnsårsaker relatert til et aktuelt emne eller tema, så kan man likevel ikke ta helt forgitt at den aktuelle forskning man der og da viser til, er akkurat den som er mest faglig forsvarlig å vise til. Meninger er som kjent mange. Også innen forskning.

En meget god venn av meg som har arbeidet i politiet i mange år, lærte meg engang i tiden et ordtak som har følgende ordlyd: ”Ti, lytt og lær”. Jeg mener å huske at det var han selv som sammensatte ordtaket i forbindelse med en trafikkontroll for mange år siden. Det handlet om en ganske så rabiat, arrogant og snobbete herremann som ble tatt for ren villmannskjøring med en Børstraktor på beste vestkant av Oslo.

Mannen i det aktuelle tilfelle skal ha opptrådt meget ”belærende”, ”diplomatisk” og ”kunnskapsrik”. Det ga ham en ekstra bot på to tusen kroner grunnet ren forargelsesvekkende oppførsel og beteende overfor politimennene. Hadde han derimot lyttet til rådene han fikk, så hadde han sluppet billigere unna. Det kan altså koste å lekse opp andre hvor man i stedet burde ha tiet, lyttet og lært.

Jeg har skrevet det før og jeg skriver det nok engang. Mennesker som engasjerer seg på forskjellige områder, må selvsagt ta i betraktning at de før eller siden vil eller kan støte på andre som kan ha egne, andre og/eller ulike meninger om ting og tang. Men igjen. Det koster derimot ikke noe som helst å utvise gjensidig respekt overfor hverandre selv om man kan være eller er uenige.

Krenkelser av privatlivet er et nesten daglig tema som opptar svært mange. Og bra er det. Og når krenkelser går direkte på ens egen person, ens eget hjem og familie, (privatlivets fred), så er det både ille og svært alvorlig. Hjemmet er det aller helligste for de fleste. Og innenfor hjemmets fire vegger råder og styrer de som bor der. Dette bør være soleklart. I andres hjem utviser man selvsagt også full respekt.

Enhver bør også utvise omtanke, respekt og forståelse for mennesker som kjemper for rettferd grunnet grov urett som er og fortsatt blir begått mot mange.
At mennesker som utsettes for slikt tar til motmæle er slettens ikke merkelig eller unormalt men fullt forståelig. Likevel kan det være lurt å tenke på at man selv ikke gjør ting eller begår handlinger som kan være mye verre enn det man selv fikk oppleve.

For en som selv har opplevd grove personkrenkelser, makt- og myndighetsmisbruk, fysisk og psykisk mishandling, avskyelige former for overgrep og terror som barn og ung, og samtidig var totalt overlatt til seg selv uten foreldre eller øvrig familie i flere år på en såkalt ”barnevernsinstitusjon”, kan meget godt sette seg inn i hvordan andre har opplevd liknende. Mange kan gjøre det. Derfor kan vi altså alle lære noe av hverandre.