Publisert 31.5.2008.
Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)
Det er med både sinne, fortvilelse og ren
forargelse jeg leste oppslaget i Dagbladet/Magasinet som omhandler
skandalen? på et tidligere britisk barnehjem. Et oppslag som dette
er selvsagt viktig for at flere sider ved en sak og reelle fakta
kommer fram i lyset.
Link:
http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/05/29/536682.html.
Det samme oppslaget er samtidig med på å underminere reelle
fakta om faktiske hendelser som virkelig skjedde på flere norske
barnehjem. Fakta som en rekke norske medier aldri har våget eller
brydd seg om å ta opp i sin fulle bredde. Ikke engang Dagbladet. Og
dermed er media fortsatt med på å kaste mistanker på enhver som
overlevde mange års helvete på norske barnevernsinstitusjoner, og
hvor flere av disse institusjonene, ikke engang var lovlig drevet.
Den gamle nazistleiren Bergens Guttehjem utenfor Bergen var et av
dem.
Hit ble mange barn,
(også undertegnede), sendt under påskudd av dårlige forhold i
hjemmet. Sannheten er at barnevernet masseproduserte løgnrapporter
som blant annet sfm.no har ført utvetydige beviser for. Men sannelig
om særlig mange norske medier har grepet fatt i saken grundig nok,
ei heller opplyst folk om hva som virkelig skjedde. Sannheten er
åpenbar for tøff for flere ”ansvarlige” redaktører, men sikkert ikke
helt uten grunn. For her må det være snakk om å tyste ned mest
mulig, slik at også private pengeinteresser slipper billigere unna.
Sporene etter nærmere 5 år med kontinuerlig mishandling, horrible og
avskyelige overgrep begått både av eldre elever og ansatte, sitter
brent fast i sjelen. Arrene og sporene kan ikke engang slettes med
laser. Og navnene på enhver involvert, deres ondskapsfulle utseender
og handlinger sitter klistret i minne. Men hvem har egentlig brydd
seg i ettertid? Ekspertisen i det norske samfunnet skriker stadig
opp om traumer meg hit og traumer meg dit. Men de har aldri giddet å
snakke med reelle ofre. Å synse, anta og tro uten å vite, er de
fortsatt gode til i dag.
Å utsette noen for falske anklager
om overgrep eller omsorgssvikt som aldri har funnet sted, sårer et
reelt offer dypt inn i sjelen. Dette er handlinger man helt enkelt
ikke foretar seg overfor noen. Ikke engang overfor sine fiender. Men
det sårer et reelt offer enda mer når en ikke får prøvd egen sak på
en forsvarlig måte, eksempelvis ved å bli nektet å føre vitner for
nettopp å sannsynliggjøre reelle fakta om overgrep. Undertegnede har
bittert fått erfare dette i forbindelse med erstatningsoppgjøret fra
Bergen Kommune, en sak som fortsatt ikke er over.
De personer som bærer hovedansvaret for at rettferd så langt ikke
har skjedd, er nåværende byrådsleder i Bergen, Monica Mæland, (H),
forhenværende byråd for helse og sosial, Trude Drevland, (H),
nåværende byråd for helse og sosial, Liv Røssland, (Frp), og
lagdommer ved Gulating Lagmannsrett, Bjørn Lillebergen. De navngitte
personene kjenner saken. Åpenbart er de redd for et eller annet
siden de ikke engang våger å møte meg ansikt til ansikt. Jeg har
intet å skjule, men kommunen har det ettersom også mine legepapirer
”forsvant” fra arkivene.
Noe for Dagbladet og flere andre?
|
