Publisert 16.5.2008.

Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)

Jeg blir temmelig opprørt, forbannet og kraftig provosert over enkelte synsere og forståsegpåeres tåpelige utsagn, og mer eller mindre sanseløse ideer og tanker omkring barneoppdragelse. De foreldre som aktivt har deltatt i sine egne barns oppdragelse, tror jeg skjønner meget godt hvorfor jeg reagerer slik jeg gjør.
Foreldrene har ansvaret for barnas oppdragelse. Men pokker ta deg om du tar et slikt ansvar, og pokker ta deg dersom du ikke gjør det i dagens Norge. Spørsmålet som melder seg er hvordan synserne og forståsegpåere egentlig vil ha det i samfunnet?

Fra bla. a politihold i Bergen og i Oslo, har det kommet kraftutsagn om at nå må foreldre ta mer ansvar for barna sine. Det var i forbindelse med problemer omkring ungdommers fyllebråk på helger og på helligdager. Mange foreldre får ikke ta ansvar. Ansvaret har staten tatt fra dem. I dag kan foreldre risikere straff om de fysisk markerer overfor et barn hvor grensen går. Å markere fysisk, er ikke ensbetydende med at man bruker fysisk vold. Men at man eksempelvis fysisk markerer en uakseptabel handling med for eksempel innestraff.

Tillater offentlig vold mot barn

For enkelte forståsegpåere er også innestraff gal framgangsmåte. Og for de mest ekstreme forståsegpåerne og synserne, er omtrent alt som foreldrene gjør for å hindre at barna deres ikke havner i feile miljøer, helt galt. Hvem er det egentlig mest galt med, foreldrene eller synserne? Paradokset er at bla. a barnevernet tillates å bruke fysisk makt og handlinger som kan betraktes som ren vold mot barn og unge i spesielle hente og bringe situasjoner. Vold mot barn er vold mot barn. Og samme pokker hvem det er som utfører handlingene.

Etter norsk lov er det straffbart å bruke vold mot barn. Det skulle ellers bare mangle. Den samme loven gjelder også for dem som utfører offentlig tjeneste. Det er ikke rart at mange foresatte går av skaftet når de møter forståsegpåere og synsere som ikke engang skjønner at loven også gjelder for dem og alle andre. Landets sittende justisminister synes fullt ut å akseptere at vold mot barn begås, bare den begås i regi av det offentlige. En slik holdning står derimot i grell kontrast til hans moralske og etiske ansvar som advokat i det sivile. Vil han endre syn når hans politiske karriere er over?