|
Det er mer
som går i arv
Den farligste arven gjennom generasjoner, må være
den ”hjelpeapparatet” selv har videreført når det gjelder barn og
unge som samfunnet ”måtte” ta hånd om.
Oslo – sfm.no. Publisert
14.5.2008.
Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)
Det synses fortsatt i øst og i vest om såkalt sosial arv og miljø.
”Meningene” er mange og delte. Og det er fortsatt ikke måte på hva
som kan røre seg oppi hjernen på enkelte ”fagfolk” når noe
”eksepsjonelt” kommer dem for øret. Og da er ofte fakta slik at
fantasien til de samme ”fagfolkene” kan løpe helt løpsk, og saker og
ting kan komme fullstendig ut av kontroll.
Jeg skal
ikke starte debatt akkurat her og nå om hvorvidt det
framførte faktamateriale knyttet til temaet arv og miljø, står seg
til troende eller ikke. Jeg skal komme tilbake til dette ved et
senere og langt mer passende tilfelle. Derimot vil jeg sette kraftig
fokus på en annen farlig samfunnsarv som det ofte ties fullstendig
om. Det er mer som går i arv.
Den farligste arven må være
den ”hjelpeapparatet” selv har videreført i generasjoner når det
gjelder barn og unge som samfunnet ”måtte” ta hånd om. Men det samme
samfunnet gjorde derimot tingene så mye verre for dem de ”hjalp”. I
dag ligger flere av dem begravd i både Norge og utlandet.
Mennesker som det norske samfunnet drepte ved hjelp av rent
maktmisbruk og psykisk terror.
Det handler om mennesker som omsider
ble så til de grader trakassert og ødelagt av dem som skulle hjelpe,
at de i stedet valgte å ta sine liv. Mange av dem hadde fortsatt
vært i livet om ikke ”hjelpeapparatet” hadde plaget livet av dem. Og
nettopp denne typen arv jeg her viser til, videreføres fortsatt i
Norge som i andre ”demokratiske” land og kongeriker.
Det var etter min og mange andres mening rett av det norske
samfunnet å eliminere og uskaliggjøre rene angivere både under og
etter krigen. I dag virker det som at samfunnet helt og fullt
aksepterer at hvem som helst og når som helst, kan ta en telefon å
spre løgn og falske anklager om akkurat hvem det måtte passe. Og
uten etterfølgende konsekvenser og straffeforfølgelse.
Har vi fått en ny og langt farligere angiverkultur
i Norge, en kultur som bare fortsetter å eskalere? Og hvem kan i så
fall bebreides for en slik utvikling, våre nye landsmenn og nye
borgere? Skal vi ikke i stedet rette baker for smed og heller legge
skylden på våre egne etniske norske borgere, hvor mange kan ha
videreført en kultur man trodde var eliminert da den 2. verdenskrig
var proklamert endelig opphørt?
|
