|
Iskalde fakta og gufs fra fortiden
Og like brennaktuelt
i dag etter som overgrep i offentlig regi, fortsatt tillates mot familier
som for 60 år siden.
Oslo – sfm.no. Publisert 20.01.2008. Saken er oppdatert.
Av frilansjournalist Jan Hansen (NJ). Foto: Jan Hansen.
Barn som i hu og hast
blir flyttet på, (tvangsplassert av barnevern), og helt uavhengig av om
flyttingen eller plasseringen er av permanent, kortvarig eller langvarig
karakter, opplever i de fleste tilfeller slike hendelser som både
skremmende og traumatiske.
Den største og mest alvorligste feilen barnevernet fortsatt begår på
akkurat dette området, er at barna som dette gjelder, aldri får det
minste fnugg av muligheter eller sjanser til å forberede seg eller å
omstille seg til en helt ny tilværelse og hverdag.
Ikke engang
slike viktige momenter vektlegges i dag av ”ekspertisen”.
Det ubegripelige og paradoksale er også at når barnevernet selv kommer med
slike utsagn for å forsvare en tvangsflytting eller en omplassering, ja da
er ekspertisen helt enige med dem og backer opp hele etaten. Men hva er
den egentlige forskjellen da?
Selv om de nye
omgivelsene i forkant kan være eller er godt eller delvis kjent for de
foresatte og for barnet, starter likevel en indre prosess hos de fleste
barn i det selve flyttingen skjer rent fysisk. En indre prosess som det
samme ”ekspertveldet” fortsatt nekter å ville innse og vedgå. Ut fra egne
erfaringer kan jeg meget godt uttale meg.
Og det er akkurat det jeg i denne ganske så lange artikkelen har til
hensikt å gjøre.
Og måtte det jeg nå skriver, også vekke opp de som fortsatt sover.
Myndigheter, politikere og barnevern må tåle
at kalde fakta og iskalde gufs fra fortiden kommer ut så lenge ikke
radikale bedringer har funnet sted i nåtid.
Den indre prosessen i eget tilfelle, startet med delvis spennig og litt
nysgjerrighet som hos alle andre barn, men også ispedd en god porsjon
usikkerhet da det ble kjent at jeg skulle flyttes på midlertidig. Når
flyttingen derimot var en realitet, gikk prosessen over til å bli en
prosess fylt av angst, ren redsel og lengsel, og spesielt etter at den
visuelle og fysiske kontakten med de aller nærmeste foresatte var brutt.
Da gjorde også en uvisshet seg sterkt gjeldende. Og selv om jeg i forkant
var blitt delvis forberedt på den kortvarige og midlertidige flyttingen
til det "trygge", ”gode” og ”hyggelige” stedet for barn. Det trygge
ankerfestet var likevel ikke lenger tilstede.
Behovet for
”hjelp” fra barnevernet, skulle
som jeg tidligere har skrevet om flere ganger være av svært kortvarig
karakter. Problemet i mitt tilfelle var at reelle fakta om hva som
egentlig ventet meg på det ”hyggelige” stedet, var helt ukjent også for
mine foresatte. De som jeg måtte derfor feste lit til hva som var blitt
oss fortalt i forkant, og hva jeg selv var blitt forespeilet av
barnevernet i akkurat den forbindelsen.
Dersom de faktiske forholdene på forhånd hadde vært kjent, så hadde
naturligvis heller aldri hendelsene jeg selv fikk utstå funnet sted. Det
fantes alternative løsninger til hjelp fra den nærmeste familie, venner og
gode naboer. Og selv om det kunne ha medført litt lokal flytting til
tider. Men mor valgte å stole helt og fullt på barnevernets løfter.
Det er også på et slikt grunnlag at jeg igjen trekker fram hendelser og
opplevelser fra fortiden som mange i barnevernet i dag, fortsatt ikke vil
lære av, eller kanskje aldri noen gang kommer til å lære noe som helst av.
Mot bedre vitende løy altså flere barnevernsrepresentanter både for meg
som da var ett 9 år gammelt barn, og for mine foresatte. Rett opp i
ansiktet, og med verdens ”ærligste” ansikter, lure blikk og falske smil,
fortalte barnevernsrepresentanter en solskinnshistorie som senere skulle
vise seg å være ren og skjær løgn fra ende til annen.
Tidligere
fylkesbarnevernssekretær Martha Johnsen i Hordaland, visste allerede den gang godt om hvilket sted Bergens
Guttehjem egentlig var. Hele barnevernsetaten i Bergen kommune visste også
godt om overgrepene, misbruket og mishandlingene av mange barn som
samtidig foregikk flere andre steder i Bergen.
Ikke bare på Bergens Guttehjem. Og lenge før 1957 da det samme rammet meg.
Allerede i 1956 måtte Martha Johnsen foreta en ille tvungen rapportering
om blant annet sterkt manglende tilsyn og kontroll med flere institusjoner
til Sosialdepartementet. Slike fakta ble for aller første gang kjent for
både meg og andre barnevernsofre fra Bergens Guttehjem våren 2002. Og da i
forbindelse med flere rettssaker som startet mot Bergen Kommune.
Selv om jeg i forkant av mitt eget lange og ufrivillige opphold var
utstyrt med ganske god fysisk, mental og psykisk helse, så var jeg
sannelig ikke det samme barnet da jeg 5 år senere, omsider klarte å få
tvunget det gjennområtne systemet til å gi opp og slipp på meg som 14
åring, og slik at jeg fikk vende tilbake til både familie og mine vante
daglige omgivelser som jeg forlot høsten 1957.
Skadene var så
pass store og merkbare den gang
at mange stilte spørsmål lenge i ettertid om jeg noen gang, ville klare å
justere meg om til et normalt liv på utsiden av barnefangeleiren, og
tilbake til den jeg egentlig var før jeg havnet innenfor PORTEN TIL
HELVETE på Bergens Guttehjem. Det ble derimot aldri stilt spørsmål fra
verken barnevernet eller andre myndigheters side om hvorfor og hvordan
skader som også ble politianmeldt hadde oppstått. Anmeldelsen forsvant
også sporløst.
Det gjorde også alle mine helsepapirer fra Bergen kommunes arkiver ifølge
skriftlig meddelelse. Det ble heller ikke i 1962 stilt spørsmål fra
barnevernets eller daværende skoles side om hvorfor kunnskapsnivået mitt
på daværende tidspunkt, lå på fjerde og femteklasses nivå. Skadevolderen,
barnevernet i Bergen, ville absolutt ikke vite om noe som helst fra
Garnes. Det jeg sa var løgn påsto de. Og det var meg det var noe galt med
- ikke barnehjemmet eller barnevernet iflg. den daværende og sterkt
forhatte barnevernsinspektøren Knut Gjermoe Lygren.
Først mange år senere lyktes det å få rettet opp store deler av skadene
rent kunnskapsmessig. De rent fysiske skadene derimot, vil nok for alltid
være der så lenge livet varer. Det ble for øvrig en kostbar affære på
mange måter og områder også for den norske stat og Bergen kommune. Den
siste saken med Bergen Kommune er fortsatt ikke oppgjort etter at de
faktiske hendelsene startet for første gang i 1957.
Det pågår fortsatt en kamp
for full oppreisning med mer.
Mye avhenger
selvsagt av hva et barn i realiteten
og i virkeligheten får oppleve under opphold hos fremmede eller i
institusjoner i ukjente omgivelser. Og varigheten av oppholdet har en
vesentlig betydning for de fleste barn mener mange.
Mine egne erfaringer tilsier helt klart også at desto lengre et opphold
varer i et miljø av svært fremmed og negativ art, desto større blir også
risikoen for at skadevirkningene tar mye lengre tid å reparere. Eller:
Ikke lar seg reparere i det hele tatt.
Mitt fokus er derfor igjen på barn som havner i totalt uansvarlige
”faglige” hender og miljøer. Og uavhengig av hva jeg selv ble utsatt for
på barnehjemmet av brutal fysisk og psykisk mishandling, blind vold, ren
psykisk og fysisk terror, drapsforsøk ved henging i tau, fastbundet til
træ og skutt på med pil og bue osv.
Videre opplevelser om flere andre perverse former for mishandling og
overgrep som jeg den dag i dag, fortsatt har store vanskeligheter med å
beskrive i detaljer. I samme forbindelse er det svært viktig å få fram
fakta om hvordan det hele føltes både på kropp og skjel, ikke minst
innvendig under tiden på det forhatte barnehjemmet.
Etter som jeg
var så pass gammel, så husker
jeg derfor særdeles mange detaljer. Utvendig følte jeg meg skitten fra
topp til tå. (I realiteten gikk vi også slik mesteparten av tiden). Min
hudallergi gjorde ikke situasjonen bedre. Jeg fløt dessverre heller
ikke inn i et allerede eksisterende hierarki, og et gjennom kynisk og
steintøft miljø fra aller første stund.
Jeg visste heller aldri om når og hvor de neste slagene eller sparkene mot
kroppen min ville komme, eller hvor de for øvrig ville treffe. Ei heller
om hvem som skulle stå for de neste ”behandlingene”. Angsten og frykten
for fysiske angrep var nesten konstant dag som natt. Slik var også
situasjonen for flere andre på Garnes som og fikk lide de samme helvetes
kvaler.
Bare kort tid etter ankomsten i
1957, og etter at de første mishandlingene av meg var et faktum, følte jeg
meg fullstendig fortapt, oppgitt, fortlatt, paralysert, fornedret,
fortvilet, frustrert, forbannet, redd, nervøs, rastløs, og med en konstant
indre uro fulgt av søvnløse netter over lange perioder som jeg derimot
ikke kan tallfeste i dag.
Her hadde både bestyrer og flere lærere
(vikarer) allerede fått herje fritt som de selv ville med ethvert barn
gjennom mange år. Og med både lensmannens, naboers og barnevernets fulle
viten og kjennskap. La meg kort også nevne full brevsensur, ingen
telefonisk eller fysisk kontakt med verken foresatte, øvrige søsken eller
øvrig familie over ganske lang tider og perioder. Høytidene var de aller
verste i så henseende. Så kommer den reelle frihetsberøvelsen i tillegg.
Selv i dag skjer det at jeg kan få mardrømmer på grunn av oppholdet den
gangen.
Og spesielt dersom medias fokus rettes kraftig på groteske saker som
omhandler reell barnemishandling av ymse slag. Da kommer også mitt eget
hat og egne opplevelser tilbake i sakte kino. Og det gjentar seg. Det
skjer at jeg noen ganger selv må bite meg hardt i tungen nå jeg skal
skrive om akkurat slike forhold som nå. Men det er samtidig helt nødvendig
for å få stanset alle former for barnemishandling - også det offentliges.
Merk dere også at ”diagnosen” som barnevernet hadde utarbeidet, eller
rettere sagt diktet opp om meg som 9 åring, og i forkant av oppholdet på
Garnes uten foresattes, min daværende skoles og helsetjenestens kjennskap,
senere er blitt funnet både meningsløs, direkte løgnaktig og helt
forkastelig takket være solid dokumentasjon fra andre offentlige kilder.
Jernbanelinjen lå tett inntil barnehjemmet.
I tillegg til alt annet som er beskrevet så langt, følte jeg meg også
totalt verdiløs som menneske fra tid til annen. Livsgleden og livslysten
ble også borte ved flere tilfeller. Å få en hurtig slutt på alt helvete og
livet for den del, ville derfor gå ganske så kjapt på grunn av toget som
gikk like i nærheten.
Sannsynligvis ville en slik hendelse også ha gått helt upåaktet hen fra
barnevernets side. Heldigvis så ble det bare med tankene. Men de kom
opptil flere ganger i løpet av mitt eget opphold på barnehjemmet!
Årsaken til rene selvmordstanker, kom som en direkte følge av særdeles
nedlatende ord og uttrykk om meg som menneske (barn), og som ofte rant ut
av munnen på både ansatte og større elever, samtidig som overgrep og
mishandlinger ble utført.
Dessverre var jeg også et barn den gang som heller ikke ønsket å delta i
voldsutøvelser mot andre. Langt mindre havne i konflikter med noen av de
øvrige på barnehjemmet.
Jeg våget heller aldri å slå tilbake før
etter nesten 5 år, og da på direkte kommando fra en lærer som tydeligvis
hadde fått se mer enn nok etter lang tid.
Blant annet skal en pervers lærer fra Sotra vest for Bergen, også ha gitt
flere store elever godkjenning til å utføre ulike mishandlinger mot meg
mens han selv sto å så på. En tidligere elev fra barnehjemmet som jeg ikke
har hatt kontakt med på lenge, fortalte meg om dette på telefon for bare
kort tid tilbake. Dette var noe jeg selv ikke engang har vært klar over
tidligere.
Hvor mange andre fikk lide den samme skjebne som meg på grunn av den samme
lærerens godkjenning? De øvrige ansvarlige brydde seg ikke om noe som
helst. De lot det hele bare skure og gå. De fikk jo sin gode mat, sin
lønn, sin ferie og fritid uansett.
Som barn på Garnes hadde ingen av oss godt nok kvalifiserte fagpersoner å
forholde oss til. Vi hadde heller ikke noen pålitelige voksne som vi kunne
betro oss til helt og holdent når stormene raste som aller verst. Men
hvem brydde seg om det?
Den
nåværende regjeringen må
være både blind og døv. Og derfor må
flere medier legge press på Regjeringen Stoltenberg, og samtidig støtte
vårt krav som om bare 1 ½ måneds tid, vil bli overlevert til behørig
instans på Stortinget.
Så langt har også sfm.no sin egen undersøkelse, avslørt forhold innen
barnevernet som kan få selv de mest iskalde menneskene til å heve høyt på
sine ellers så stive øyenbryn.
Jan Hansen
Tidligere barnevernsoffer.
|
