Publisert 13.01.2008.

Av frilansjournalist Jan Hansen (NJ)

Ja – hva er egentlig det beste for barnet? I utgangspunktet er det beste, i alle fall det første og aller viktigste at mor og far selv, gjør så godt de kan for å holde sammen i tynt og tykt. Og i overensstemmelse med de løfter de ga til hverandre da ekteskapet (samboerskapet) ble inngått. Dette bør også gjelde selv om et samlivsbrudd har funnet sted. I alle fall så lenge man har umyndige barn og begge foreldre er i live, samt i helsemessig stand til å dele reelt på omsorgen for felles barn. Og nettopp til beste for barna. Da hadde også mange barn vært spart for å havne i barnevernets livsvarige klør.

En ren ønsketenkning i dag vil kanskje noen mene. Muligens, men neimen ikke helt umulig å etterleve for de fleste likevel. Ikke om man virkelig har barnets beste i sine tanker å ikke bare er opptatt egen makt og prestisje. Slike meninger tilsier ikke at man er erkekonservativ. Ei heller å tilhøre en dinosaurisk rase som den profilerte homsekjendisen, Arve Juritzen, en gang i fjor ga uttrykk for. Det må for heterofile også være fullt tillatt å ha meninger om at barna aller helst bør ha en kvinnelig mor og en mannlig far. Uten derimot å risikere å bli hengt som avkomme etter en forlengst utdødd dyrerase. Hvor stammer da de med andre legninger i så fall fra?

Forstår ikke alltid betydningen

”De je meine e bæst for barnet, de meine je e det bæste for barnet”. Denne uttalelsen skal visst nok engang i tiden ha kommet fra munnen til en profilert politiker fra landsbygden. Om vedkommende sa dette på spøk eller på ramme alvor, eller ikke helt hadde full kontroll over sitt politiske eller personlige vokabular akkurat der og da, kan jeg verken bekrefte eller avkrefte. Men uansett kan en slik uttalelse tolkes som nok et signal på at enkelte politiske representanter, ofte ikke helt forstår hva de selv snakker om når det gjelder hva som er best for barnet. I alle fall ikke når lover og regler som de selv vedtar verken etterleves eller praktiseres iht lovteksten.

Fakta i dag tilsier at det slettens ikke er barnets beste man tar hensyn til. Våre domstoler er også ganske fraværende på dette området. Er det av hensynet til ”barnets beste” at domstolene derfor svært ofte, overser alt som har med barnas egne og lovfestede rettigheter å gjøre? Det beste for alle ”vanskeligstilte” barn, er å bli plassert hos vilt fremmede mennesker eller i en institusjon, og gjerne ved bruk av makt fra øvrighetens side. Det mener barnevernet og svært mange av våre politikere på den sosialistiske venstresiden. Men også på den borgerlige siden finner vi politikere med like meninger og holdninger. Hva da med deres egne barn i så henseende?

Litt om arbeidsmetoder

Barnevernet ber gjerne om hjelp fra politiet for å få knust en dør, et vindu, eller å true et 80 år gammelt menneske, eller tvinge andre umyndige barn til å bruke brannstige, slik at de i dette aktuelle tilfelle, kunne nå fram til de mindreårige ”råvarene” som allerede var fortidsplanlagt, fjernet fra foreldrene med tanke på videreforedling etter den offentlige og ”velfungerende” oppskriften. Og selv om også hundevalper av en svært så kostbar rase, døde dagen etter på grunn av redsel og all stress. Denne episoden inntraff i Hilleren ved Bergen høsten 2007, og på oppdrag fra barnevernet i Sveio som bærer hovedansvaret for hele innsedenten.

I slike tilfeller som omtalt, spiller omsynet til barnet null rolle. Det spiller heller ingen rolle om hendelser som beskrevet, og som faktisk har funnet sted i virkeligheten i flere andre tilfeller landet rundt, i tillegg gir barna store psykiske skader og indre lidelser i ettertid. Ei heller at umyndige og små barn er direkte øyevitner til slik horribel atferd og slaskete oppførsel fra voksne såkalte myndighetsrepresentanter. Risken for senskader innkalkuleres heller aldri i ”ekspertisens” regnestykke i det selve handlingene utføres. De behøver heller aldri å ta slike hensyn. Årsaken er at de alltid vil kunne løpe fra sitt ansvar - vell beskyttet av det indre systemet, og sjelden eller aldri bli straffeforfulgt.

Hva med genuine data?

Som regel kommer det alltid et oppgjør eller en regning i ettertid som det offentlige likevel må dekke ved hjelp av borgernes skattemidler. Også tross slike beviste fakta, så lever fortsatt påstanden i beste velgående om at minst 100 000 barn i Norge, lider på grunn av at foredrene ikke er i stand til å ta vare på dem. (Også lest om tidligere på nettstedet Forum for Menn og Omsorg). Denne kollektive beskyldningen fra barnevernet og deres medhjelpere, har fått svært mange til å se illrødt. (Nå våkner tydeligvis også toneangivende medier - takk og lov). Hvor mye sannhet ligger det egentlig bak en slik påstand? Fra hvor kommer egentlig tallet 100 000?

Hvor store er de egentlige og reelle tallene om barn som ikke blir tatt vare på av sine foreldre? Har vi genuine data og sikre undersøkelser å vise til i så tilfelle?
Ingen har nektet for at barnas beste er svært viktig å ivareta. Like viktig som det er for det offentlige å ikke lyve for barna om deres beste, når barna i stedet opplever å bli tvangsplassert på steder som kan bli det verste de får oppleve i sine liv. Derfor tilbake til mitt utgangspunkt. Til beste for hvem - nok engang? I alle fall ikke til barnets fra myndighetenes side. Det har de allerede klart å bevise helt siden starten på 1950 tallet. Og bedre har det i alle fall ikke blitt. Snarere tvert om!!!