|
Ingen vet hvor haren hopper?
Blir alle parter i en rettssak sjekket for
habilitet? Normalt skal slike spørsmål være avklart før saken
starter.
Oslo – sfm.no. Publisert 27.2.2008.
Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)
Rettssikkerheten skal ikke være uforutsigbar for noen Men selv om
saksøker, den saksøkte eller tiltalte i forkant, og med hjelp fra
dyktige advokater eller rettshjelpere ser det som helt opplagt og
innlysende at han eller hun så absolutt bør vinne sin sak, også
hensett til lover og rettspraksis knyttet til aktuelt saksforhold,
så vet likevel ingen hvor haren hopper. For selv om loven er
soleklar må man uansett ta forbehold. Forekommer det nært vennskap
mellom advokater på begge sider i en sak, mellom en av partenes
advokat og dommer, meddommere, (sakkyndig/psykolog), som kan sette
den ene partens rettsikkerhet i alvorlig fare?
Blir alle parter i en rettssak sjekket
for habilitet? Normalt skal slike spørsmål være avklart før saken
starter. Ofte oppdages habilitetsproblemer underveis etter at en sak
er kommet vell i gang. Noen ganger oppdages ikke habilitetsproblemer
i det hele tatt. Eller: Habilitetsproblemer kan være kjent for noen
parter fra før av men dekkes over. Det er nødvendig å sette økt
søkelys på habilitetsspørsmål også i rettslige sammenheng. Eksemplet
jeg her bruker er et tenkt tilfelle. Ett konstruert sådant. Likevel
kan det gi en forklaring på hvorfor et domsresultat, kan bli
helt motsatt enn det resultatet man utfra folks generelle
rettsoppfatning, burde ha forventet seg at det ble, og til fordel
for saksøker i dette konstruerte og tenkte tilfelle.
Kort om saken Lise og Per Stomperud
(Fiktiv sak og fiktive navn)
Saksøker i dette tilfelle, Per Stomperud, var en velutdannet mann
som ble skilt fra sin kone Lise. Paret hadde et felles barn, Andreas
på 5 år. Etter skilsmissen krevde mor alene foreldreansvar. Mor
ville heller ikke at far skulle ha omgang med barnet. Ei heller
besøksrett. Mor var av den klare ”oppfatning” at far også hadde en
spaltet personlighet. For å krisemaksimere situasjonen, slengte hun
også på en påstand om at far skulle ha mishandlet sitt barn ved
flere anledninger. Mor mente derfor at normalt samvær ikke måtte
finne sted på noen måte. På bakgrunn av ren samværsnekt tok far
derfor ut søksmål mot mor.
Mor hadde satt seg som mål å få fullt
gjennomslag både for sitt krav og sine "antakelser". Hun kontaktet
først et krisesenter for kvinner, (Lilla Villa Hysterika).
De anbefalte henne å ta kontakt med advokatfirmaet Fuskholmen & Co.
Der jobbet også den kvinnelige advokaten Mona Feig. Advokatfirmaet
hadde nære forbindelser med psykologer og sakkyndiger som lot seg
kjøpe for rett pris. Advokat Feig fikk seg tildelt oppdraget. Hun
hadde i tillegg et godt forhold til dommeren som senere ble satt til
å dømme i den første rettsrunden. Overfor ham personlig, foreslo hun
at retten måtte bli satt med to sakkyndige meddommere.
Før selve hovedforhandlingen fant sted, gjorde far et siste forsøk
på å få i stand en normal samværsavtale gjeldende fellesbarnet. Det
oppsto en diskusjon og en situasjon som endte med at mor, slo far i
hodet med en spiss sko. På oppfordring fra advokat Feig, ringte mor
EFAK & VAB (Etat For Avkomme Kontroll & Vern av Barn). Der
fikk mor omgående tildelt en saksbehandler ved navn Lillemor
Mannshater. Hun tilbød seg senere å vitne i saken som far hadde
reist mot mor. Lillemor Mannshater skrev også senere en rapport som
ble sendt retten og fars advokat. Rapporten tegnet et svært negativt
bilde av en far som hun derimot aldri hadde sett eller møtt.
Partene hadde tidligere gjennomgått
tvungen mekling. Mor ville likevel ikke være lydhør eller
samarbeidsvillig på noen som helst måte. Hun hatet egentlig sin
eksmann som egentlig hadde forlatt henne som følge av at hun selv,
hadde hoppet til sengs med en av deres mannlige fellesvenner en
kveld da mannen var på jobb.
Det var Langfjorden Tingrett som først fikk saken til behandling.
Frank Tørrjussen ble utsett som dommer. Mors advokat, Mona Feig,
kjente også psykologene Kurt Rønneberg og Flettfrid Lykkum.
Advokat Feig foreslo også begge som sakkyndige meddommere overfor
fars advokat som het Hans Rettvis. Han var helt uenig med valget av
sakkyndiger og klaget til dommer Tørrjussen. Han fikk en slags
medhold og fikk i stedet foreslå psykolog Jonas Uredd som erstatning
for Flettfrid Lykkum. Inn kom i stedet psykolog Uredd. Dommer
Tørrjussen likte ikke valget av denne psykologen men måtte akseptere
det. Den egentlige årsaken var at psykolog Uredd og advokat Rettvis
i sammen, en gang i tiden hadde satt dommer Tørrjussen på plass i en
annen sak. Dommeren glemte aldri denne hendelsen.
Hevnen kan være søt i mange kretser.
Tingrettens dom falt omsider og far tapte på alle områder. Retten
hadde med to mot en stemme kommet fram til at far, var slik mor,
advokat Mona Feig og Line Mannshater hadde hevdet. Likeledes antok
retten at far hadde mishandlet barnet. Og selv om det ikke forelå
noen som helst konkrete beviser. Retten kunne heller ikke på noen
måte se at far var en god omsorgsperson. (Og selv om det i rettens
umiddelbare nærhet, også lå en optikerkjede som solgte rimelige
lesebriller). Retten vektla også meddommer Kurt Rønnebergs
konklusjon at meddommer og psykolog Jonas Uredd hadde tatt feil i
sin positive konklusjon av far.
Utfallet av dommen ga advokat Rettvis et mer enn holdbart grunnlag
for å anke til Fjellrøna Lagmannsrett. Advokat Rettvis påpekte også
åpenbare saksbehandlingsfeil begått av dommer Tørjussen. I Fjellrøna
lagmannsrett satt en venn av dommer Tørrjussen, lagdommer Birger
Lillehatten. Han ble uheldigvis også utsett som hoveddommer i
ankesaken. Han varslet ikke partene om at han egentlig var innhabil.
Partenes advokater kjente heller ikke til habilitetsproblem i
forhold til lagdommeren. Far tapte også ankesaken i Fjellrøna
Lagmannsrett.
Advokat Hans Rettvis var frustrert. Han
anket dommen til Overretten. Men først måtte Overrettens interne
leseutvalg gjennomgå saken. De skulle bestemme om den fikk prøves
for Overretten eller ikke. I dette utvalget satt det også to
bekjente og venner av både dommer Tørrjussen og lagdommer
Lillehatten. Sammen besluttet utvalget at saken ikke fikk prøves for
Overretten. Far ble sittende igjen med tap av barn og en kjempestor
advokatregning. Mor hadde vunnet alt grunnet inhabilitet og rent
kameraderi på flere ledd, pluss en dommers åpenbare hevnlyst.
Skjer slikt i virkeligheten, eksempelvis i norske
domstoler? |
