Vi trenger et barneombud og en egen barneminister.
Derimot trenger vi ikke uredelige og udyktige fagfolk. Ei heller uærlige politikere som ikke engang er i stand til selv å følge verken norsk lov, EMK og FNs konvensjon for barns rettigheter.

Oslo – sfm.no. Publisert 15.2.2008.

Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)

Den nylig avgåtte barne- og familieministeren Manuela Ramin - Osmundsen (AP), gjorde for mange brølere fra første stund av sin korte politiske karriere. Ikke har hun heller vært norsk statsborger så svært lenge heller. Bør hun nå få beholde dette? Kritikken mot henne var på sin plass. Tross gjentatte henvendelser til den avgåtte BLD - ministeren, så talte de aller fleste ikke AP-venner for døve ører.

Vi trenger et politisk 100 % nøytralt barneombud og en egen barneminister. Derimot trenger vi ikke uredelige og udyktige fagfolk. Ei heller uærlige politikere som ikke engang er i stand til selv å følge verken norsk lov, EMK og FNs konvensjon for barn. Det foreløpig sittende barneombudet Reidar Hjermann, kan også kritiseres for å ha lukket øynene for en lang rekke overgrep som bla a barnevernet bevislig har begått.

Når barns rettigheter krenkes på det groveste, så skal barneombudet umiddelbart reagere. Heller ikke han har vært lydhør overfor flere henvendelser om nettopp slike forhold. Sfm.no kjenner til mange tilfeller som barneombudet har fått kjennskap om, men ikke foretatt seg noe. Den sannsynlige årsaken er vell at han kan mistenkes for å ha altfor nære bånd til spesielle politiske fraksjoner som støtter barnevernsovergrep.

Selv Redda Barna er skeptiske til Reidar Hjermann. FNs flere ganger flengende kritikk av Norge gjeldende brudd på barns elementære rettigheter, har åpenbart heller ikke sunket inn hos våre ansvarlige folkevalgte i Regjeringen eller på Stortinget. Domstolen i Strasbourg har også felt en rekke dommer mot Norge for klare brudd på EMK. Likevel taler også ECHR for totalt døve ører.

Flere uavhengige som arbeider for menneskelige rettigheter, har så langt også talt for døve ører. Våre ansvarlige folkevalgte har allerede trådd langt, langt over grensen. Det blir på nytt nødvendig å stille flere spørsmål knyttet til både ansvarlighet, faglighet, kunnskap, viten og vilje. For når skal Norge få en egen barneminister som også skjønner hva jobben går ut på, likeledes skjønner at de samtidig har et politisk ansvar.

Når skal Norge få et Barneombud som er kvalifisert nok, og har en skinnende blank og ren sti hva angår både habilitet og totalt uavhengighet. Dersom landet vårt allerede hadde slike fagfolk og politikere knyttet til arbeid og ansvar for både barn og familiers rettigheter, så hadde sannsynligvis de fleste barnevernsskandalene vært unngått. Og igjen. Barne- og skolehjemskandalen fra 50, 60 og 70 tallet var en påminnelse.

Jeg finner det også totalt uhørt og uakseptabelt at mennesker som i rettferdighetens navn, påpeker åpenbare lovbrudd begått i regi av både barnevern, fylkesnemnder og domstoler, av samfunnets ansvarlige blir stemplet som rabiate oppviglere og fiender av den norske staten. Noe sånt kan på ingen måte forsvares. Både Stortinget og Regjeringen har gjentatte ganger og helt åpent erklært at de respekterer ytringsfriheten.

Det blir derfor et stort paradoks når enkelte Regjerings- og Stortingsmedlemmer angriper folk, (også i pressen), som vil ytre seg kritisk om indre forvaltningsforhold i vårt eget land, ikke minst hvordan innenrikspolitikken på en god del områder egentlig også føres. Da er det ikke det minste rart at flere da vil bruke ord som svikere om enkelte av våre sentrale folkevalgte. Og det går faktisk på tvers av flere partigrenser.