Mange overgrep av barnevernet i Sveio
Anne Beth Tofte står som forfatter av kronikken ”Barnevern i Vestavind” den 3. april. Det er imidlertid meget tvilsomt om det kan være barnevernlederen selv som har beskrevet hvordan en barnevernsak egentlig skal håndteres.

Trondheim - sfm.no. Publisert 8.4.2008.

Stilen og sakligheten er nemlig en helt annen enn den Tofte benyttet i et brev til undertegnede bestående av bare usannheter. I et senere brev innrømmer hun også en av usannhetene, men gjentok på nytt tidligere usanne påstander selv om de også tidligere var avvist og bekreftet av en advokat. En slik oppførsel av en person som først og fremst skal ”verne” barna i Sveio, er dessverre meget skremmende.

Redaktøren av Vestavind har tidligere på en utmerket måte presentert hvor uakseptabelt Tofte og barnevernet i Sveio har håndtert en meget omfattende sak og gjennomført urettmessige omsorgsovertakelser av flere funksjonshemmede barn. Det skal som kjent være alvorlig omsorgssvikt før det overhode kan være aktuelt å vurdere en omsorgsovertakelse, og i aktuelle slike situasjoner skal det naturligvis være mulig å innse så alvorlige forhold for andre enn barnevernere også. Utdannelsen til en barneverner er faktisk i forskningsmessig sammenheng betegnet som et halvfabrikat, og hvor suverent kan de da vurdere forholdene sammenlignet med langt mer komplett utdannede personer med lang og omfattende erfaring?

Når det gjelder lovverket Tofte viser til ser det dessverre ut til at FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen) må være totalt uteglemt i behandlingene av denne saken. Både Menneskerettighetene (EMK) og Barnekonvensjonen har faktisk forrang foran for eksempel Barnevernloven, men både Tofte og k.adv. Vikse har konsekvent sett totalt bort fra alle barnas rettigheter.

Når det gjelder funksjonshemmede barn har de etter Barnekonvensjonen rett til alle både eksisterende og tenkelige hjelpetiltak, og naturligvis først og fremst i hjemmet. I denne saken har det i korte perioder vært prøvd noen begrensede hjelpetiltak av sosialtjenesten, men ingen aktuell hjelp har vært av varig karakter. Det var forresten gjort avtale med kommunen om hjemmehjelp, men det ble dessverre gjennomført et hastevedtak før ordningen med hjemmehjelp kom i gang. Det må imidlertid presiseres at barnevernet i Sveio har ikke bidratt med et eneste hjelpetiltak i denne saken, og ingen i barnevernet kjente verken barna eller foreldrene!

Vikse eller Tofte har overhode ikke nevnt Barnekonvensjonen i noen av de dokumenter de har skrevet og lagt frem for Fylkesnemnda og tingretten. Barnevernloven er imidlertid brukt både titt og ofte, men der finnes det utrolig nok ingen rettigheter for barna. Tofte og Vikse foretrekker imidlertid å vise til barnets beste, og denne betegnelsen tolker de tydeligvis på sin egne spesielle måte. I en forklaring til Barnekonvensjonen presiseres for eksempel barnets beste som barnets helhetlige interesse. Da er det direkte skremmende at barnas ønsker overhode ikke blir etterspurt eller tatt hensyn til. Alle barna i denne saken har naturligvis klare egne meninger og ønsker, men ingenting var avklart, og dermed blir alle direkte overkjørt av rettsinstansene. Direkte skremmende håndtering av totalt uskyldige barn.

Meningsytringen fra barnevernleder Tofte indikerer nok en viss skepsis eller missnøye med omtalene av saken i Vestavind. Hvorfor skulle hun ellers føle behov for en så omfattende presisering av opplegg og ansvarsforhold? Norsk barnevern er meget påpasselig med å overlate ansvaret for alle omsorgsovertakelsene til rettsinstansene, og Tofte følger godt opp i denne sammenheng. Nå er det imidlertid et helt spesielt forhold her i landet. Det er nemlig bare Norge som benytter et eget forvaltningsorgan (Fylkesnemnda) til å fatte vedtak om omsorgsovertakelse, og nemnda gir normalt barnevernet medhold i over 95% av sakene. Det blir derfor bare i helt ekstreme tilfelle at barnevernets avgjørelse blir overprøvd.

Dette opplegget er imidlertid direkte skremmende. Et forvaltningsorgan (slett ingen domstol) er altså gitt domstolmyndighet i slike alvorlige saker. Fylkesnemnda avsier bare et vedtak, og altså ingen dom. I henhold til EMK art. 6 har alle rett til en rettferdig og offentlig rettergang ved en uavhengig og upartisk domstol.

Dette er meget interessant og avslørende. Foreldrene valgte altså å rømme for å ivareta sine egne funksjonshemmede barn best mulig, etter som norsk barnevern slett ikke kan dokumentere noen form for overbevisende positive resultater for barn under deres omsorg. Forskningsresultatene av omsorgsovertakelser er derimot meget nedslående. Det ene barnet er også uten et forståelig språk for andre enn de som har levd sammen i lang tid. Kan noen tenke seg hvor skremmende det er å ikke kunne gjøre seg forstått? Finnes det overhode menneskelige vurderinger av Tofte i denne saken?

Foreldrene ble altså strafferettslig etterlyst som kidnappere gjennom Interpol, og hvordan er det mulig med slik totalt uakseptabel forskjellsbehandling? Norsk barnevern kan altså overta omsorgen for et barn etter en forenklet behandling i Fylkesnemnda (forvaltningsorgan), i forhold til og sammenlignet med en enkel sivilrettslig behandling i domstolene. Foreldrene ble faktisk satt i forvaring for kidnapping av egne barn, og de behandles altså etter et strafferettslig opplegg. Noe er naturligvis fundamentalt galt når barnevernet og foreldrene kan behandles så til de grader forskjellig. Noen seriøs rettsbehandling kan derfor ikke Tofte eller Vikse vise til.

Tofte viser til at det skal foreligge grundig skriftlig dokumentasjon i slike saker, men da spørs det hvorfor barnevernet konsekvent bruker bare foreldet dokumentasjon. Vikse benytter til og med dokumentasjon som er over 35 år gammel, i stedet for de nyeste utredninger. I enhver sak om omsorgsovertakelse skal det naturligvis benyttes dagsaktuell dokumentasjon, og ikke de aller eldste dokumenter som kan oppdrives. Er Vikse mest opptatt av en størst mulig dokumentbunke for å skape mest mulig uklarhet, eller kjenner han ikke de aktuelle lover her heller? Aktuelle positive dokumenter finnes det dessverre lite av i dokumentet til Vikse, selv om en advokat skal fremme rett og hindre urett i henhold til Advokatforskriften.

I kronikken skrives det også om frivillige hjelpetiltak som skal være prøvd, og at videre hjelpetiltak ikke vil kunne skape tilstrekkelig gode omsorgsforhold. I dokumentasjonen står det imidlertid temmelig lite om hvilke hjelpetiltak som har vært prøvd og i hvilke tidsrom. Bør ikke alt av eventuelle hjelpetiltak klargjøres meget nøye i slike sammenhenger? Hvilke tiltak som eventuelt kan avhjelpe forholdene i tiden fremover, vil også avhenge meget sterkt av de som tidligere er prøvd.

Når det gjelder funksjonshemmede barn skal det imidlertid ikke finnes noen begrensninger for hjelpetiltak, og da virker det meget usaklig å bare påstå at absolutt alt av tilgjengelige hjelpetiltak vil være nyttesløse. Her må det i det minste en meget omfattende vurdering til, og da skal det naturligvis foreligge fullstendig dokumentasjon også. Hvorfor foreligger det ingen slik avklarende dokumentasjon i sakspapirene?

Flere av presiseringene i kronikken burde vært kommentert, men jeg håper det som er skrevet her avklarer en del av den uakseptable saksbehandlingen som har foregått. Tofte avslører seg naturligvis selv når det påpekes nøye hvordan en sak om omsorgsovertakelse egentlig burde vært gjennomført, og når dere her får en viss oversikt over de forhold som sterkt avviker fra oppskriften i kronikken.

Det må imidlertid påpekes det verste som skjedde i tingretten, hvor ingen av de 6 vitnene slapp til i vitneboksen. Presis kl. 16.00 forlot Vikse rettssalen bare et par minutter etter starten av sluttprosedyren for familiens advokat. Vikse måtte se til sin skrale far, og saken ble dermed avsluttet uten sluttprosedyre for nevnte advokat. Var så dette en akseptabel rettslig håndtering og oppførsel i retten?

I siste Fylkesnemndsaken var dessverre nemndslederen inhabil, etter som han allerede 3 måneder før saken startet, engasjerte seg sterkt med å spore opp barna som var i skjul.

Før saken startet garanterte også nemndslederen at saksbehandlingen skulle gjennomføres i henhold til EMK art. 6. Retten til en rettferdig rettergang. Den garantien var imidlertid ikke engang verdt papiret den var skrevet på!

Tofte og Vikse har ellers satset maksimalt på å vinne denne saken, så det er nok helt andre ting enn barnas beste som har drevet den gjennom. Tofte var slett ikke interessert i et meglingsopplegg, anbefalt av en meget erfaren sakkyndig under rettsbehandlingen i Stockholm. To sakkyndige påpekte da at det var foreldrene som tenkte på barnas beste, og slett ikke barnevernet i Sveio!

Ellers er det dessverre nærliggende å peke på de økonomiske forhold for Sveio kommune. En fosterhjemsplass kostet i 2005 ca. 803.000 kr. (betalt av Staten/skattebetalerne), mens kommunens egenandel var kun 25.000 kr. Hjelpetiltakene må Sveio kommune betale selv, og hvor langt kommer man med hjelpetiltak sammenlignet med egenandelen? Kommunen vil altså spare penger på å gjennomføre omsorgsovertakelser for funksjonshemmede barn, fremfor å betale nødvendige hjelpetiltak. Skremmende men dessverre meget sannsynlig!

Noralf Aunan
Forening for Bedring av Rettssikkerheten

Redaktørens merknad: Undertegnede har selv fått stiftet personlig bekjentskap med "redeligheten" til barnevernslederen som her omtales. Redeligheten hennes får strykkarakter herfra. Dessuten er hun den siste som skal anklage presse og media for ikke å forholde seg til fakta. Derfor en stor takk til kollega i avisen Vestavind som lyttet til min meddelelse gjeldende denne saken og tok min personlige henvendelse og oppfordring på alvor. Hadde barnvernleder Anne-Beth Tofte selv etterlevd både lover og regler, å ikke minst latt være å lyve så mye som hun synes å være veldig flink til å gjøre, til og med skriftlig overfor en representant for pressen, så hadde hun aldri fått et slikt fokus på seg og sin person. Og som man reder ligger man. Red.