Publisert 02.08.2007. Oppdatert.
Av frilansjournalist Jan Hansen (NJ)
Det er ikke så rart at mange menn og kvinner i Norge har særdeles gode
grunner for å føle seg både dypt krenket og såret av offentlige etater
og deres medhjelpere. Dette kommer aller best fram i barneverns- og
barnefordelingsaker. De som står for den aller verste krenkingen av
mennesker i slike situasjoner, er paradoksalt nok psykologer og
sakkyndiger.
Ansatte i barnevernet og medlemmer i
fylkesnemnder og domstoler, har også en stor finger med i spillet.
Samtidig viser mange barneverns- og barnefordelingsaker at barna dette
gjelder, svært ofte faller helt utenfor det hele og ofte mellom flere
stoler.
Man må heller ikke underslå fakta som klart tilsier at unødige krangler
mellom foreldre om felles barn, også er en av årsakene til stadig flere
barnevernsaker og konflikter.
Et annet viktig moment i denne forbindelse er den store
forskjellsbehandlingen av uenige parter som ofte skjer i en
barnefordelings- og barnevernssak. Mens den ene av partene kan få all
mulig hjelp og støtte til sin egen sak både fra familie og det
offentlige, herunder barnevernet, så faller ofte den andre og kanskje
den svakeste parten totalt utenfor. Og gjerne med barnevernets aktive
hjelp og støtte.
Barna blir uansett de største taperne og
skadelidende parter. I samme forbindelse vil jeg nok engang rette
flengende kritikk mot flere norske advokater, sakkyndiger og psykologer
for ren medvirkning til at flere konflikter gjeldende både samvær og
foreldreansvar, i dag har eksalert til rene umenneskelige skjebner for
både barn og foresatte. Og dette har mange gjort i ren økonomisk
vinnings hensikt.
Mange ”fagfolk” innen vårt såkalte hjelpeapparat, har altså valgt å se
bort fra både yrkesetikk og arbeidsmoral på ren bekostning av barna. I
stedet har de hentet ut store og smellfete fortjenester fra statskassen
pluss klienters eventuelle egenandeler, framfor å ta hensyn til barna og
deres beste. Jeg har også gjentatte ganger påpekt at det er som
regel mer enn en side ved en sak, og selv om andre måtte være helt
uenig.
Hovedtyngden av de henvendelser sfm.no har
mottatt, kommer fra både skilte foreldre, separerte par og samboere,
besteforeldre, tanter og onkler osv. Mange kan også fortelle horrible
historier etter å ha vært i mer eller mindre ufrivillig kontakt med
barnevernet og det såkalte hjelpeapparat. I forbindelse med mengder av
dokumenter som jeg personlig har hatt innsyn i, så har jeg blitt både
rystet, opprørt og dypt fortvilet på de aller fleste involvertes vegner.
Målet for alle foreldre må jo
være å gjøre det beste de kan for sine barn, samtidig som de kan
gjøre barnevernet og deres medhjelpere allerhelst 100 % arbeidsledig.
Foreldrene kan helt klart gjøre mye selv ved å samarbeide mer og langt
bedre om felles barn, ikke ved å motarbeide hverandre, eksempelvis ved å
nekte den ene parten samvær med egne barn uten noen som helst saklig
grunn. Dette må også våre myndigheter ta langt mer på alvor.
Samværsnekt uten en skjelelig grunn, er
også å regne som omsorgssvikt overfor de barna som blir rammet. Barn kan
komme til å bli lidende for foreldres uenighet. Derfor bør alle foreldre
sørge for at barn blir spart for konflikter og holdt totalt utenfor
enhver personlig feide mellom foreldre. Husk også på at barn ikke ber om
å få komme til verden. Og de som allerede lever, ba heller ikke om å bli
født.
En dag vil også disse barna finne ut om eventuelle årsaker til at de
ikke fikk ha kontakt med far eller mor i sin barne- og ungdomstid. Og da
er det best for enhver forelder å ha en sannferdig og verifiserbar
forklaring å kunne vise til. Og de som ikke ser dette, kan også risikere
en svært så ubehagelig alderdom når den dagen engang kommer. Det kommer
som regel med tiden også barnebarn og barnebarnsbarn for dem som er
heldige nok å få oppleve det også.
Det er også helt forkastelig når skilte
foreldre eller samboere med felles barn som har splittet opp, også lar
øvrig familie få lide når forholdet er over. Det hører ingen steder
hjemme at barna også skal straffes ekstra ved å ikke gi dem lov til å ha
kontakt med andre familiemedlemmer som de kan være svært så glade i,
eksempelvis sine besteforeldre, sine tanter, onkler, fettere og kusiner.
Slik kontaktavskjæring er moralsk forkastelig og kan ikke aksepteres
eller forsvares Dessuten er også det omsorgssvikt.
Når også barnevernet aktivt går inn og støtter slike "løsninger" som
nevnt i forrige avsnitt, så sender de samtidig ut soleklare signaler om
at de verken respekterer familienes eller barnas selvstendige rett. Ei
heller de lovfestede menneskelige rettighetene. Samtidig erklærer
barnevernet at de er en stor skadevolder i stedet for en hjelper som de
alltid ønsker å framstå som. Man kan saktens også undre seg over flere
ansattes eget privatliv i akkurat en slik forbindelse. |
|
