Oslo – sfm.no. Publisert 02.09.2007. (Oppdatert
03.09.2007)
Kjære Barne- og likestillingsminister Karita
Bekkemellem (AP) og Justisminister Knut Storberget (AP).
I disse kommunevalgtider, og i den skrivende stund, har det gått hele 50
år siden den daværende Barnevernsnemnda i Bergen kommune en mandag
formiddag, kom med et ”sjenerøst” tilbud til en kvinne og daværende mor
til tre mindreårige barn. Kvinnen måtte på et sykehus i samme by for å
foreta en nødvendig operasjon.
Kvinnens sykdom skulle være helt kurert
innenfor en tidsramme på 3 måneder. Rammen holdt mer enn nok for hennes
del. Når det derimot gjaldt et av barna som fikk et midlertidig
”hjelpetilbud”, en da livsglad, sunn og frisk 9 åring med mange
kamerater både hjemme og på skolen, skulle Barnvernets ”sjenerøsitet” gi
den samme gutten et 5 års sammenhengende helvete på jord.
Men ikke nok med det. Hele 50 år etter skulle det fortsatt finnes arr
både på kroppen og i sjelen hos den daværende 9 åringen, arr som aldri
noen sinne har latt seg fjerne helt. Vi snakker om et ”jubileum” lite
verdt å feire, men likevel viktig å aldri glemme. Vi snakker om
ansvarlig redaktør for
www.sfm.no, og ansvarlig for denne beretningen.
I anledning av dette 50 års ”jubileet”, har
jeg valgt å skrive en kort beretning som jeg håper at alle innen dagens
barnevern, ikke minst dagens folkevalgte, leser og tar til seg. Årsaken
er at jeg fortsatt ikke kan se at nevnte etat, har lært seg så mye som
et kvekk av fortidens grusomheter som deres tidligere kolleger, aktivt
deltok i mot hundrevis av norske mindreårige barn.
Det jeg husker aller best fra selve oppstarten av mitt 5 års helvete, er
løgnene og løftene som daværende sekretær, Sigrid Bø, og den gangen, ga
en naiv og blåøyd niåring, en gutt som ikke trodde at det fantes så
mange utspekulerte djevler blant sine landsmenn der han fødtes og vokste
opp. Aller minst hadde gutten anelse om at han allerede var blitt
plukket ut til å være barnefange og barneslave for en "kristen"
stiftelse.
Den 21. oktober 1957 kl. ca. 15.00, avgikk
et persontog fra spor nummer 1 på jernbanestasjonen i Bergen.
Destinasjonen var Bergens Guttehjem straks nord for Garnes, en daværende
liten bygd som tidligere lå i Haus Kommune. Der skulle gutten ifølge
barnevernet få være sammen med mange kjekke barn, ungdommer og voksne,
mens hans mor fikk nødvendig sykehusbehandling.
Ifølge daværende sekretær Sigrid Bø og barnevernsinspektør Knut Gjermoe
Lygren, så gikk løftet ut på at gutten skulle være hjemme igjen til jul
samme år. Når voksne gir løfter til barn, så forutsetter barna at
løftene overholdes. Når man tross bedre vitende lyver for barna, så vil
barna huske dem resten av sitt liv. Og gjett om jeg husker løgnene til
de to ansatte ved barnevernet fra denne tiden.
En av de verste løgnene jeg ble utsatt for,
var den jeg fikk servert av fangeleirkommandant, Knut Berge, fra Ølve i
Hardanger. Løgnen gikk ut på at jeg dessverre ikke fikk komme hjem til
jul i 1957 som lovet av barnevernet. Min mor var dessverre "for syk" til
å ta seg av meg, fortalte barnevernet ham pr. telefon som innløp
på barnehjemmets telefonnummer 79430.
Senere viste det seg at min egen mor kunne fortelle en helt annen
versjon. Hun var av de samme barnevernsansatte blitt løyet huden full.
Hun burde ikke ta sinn 9 årige sønn ut fra barnehjemmet. Han hadde det
nå så godt, så bra og stortrivdes. Den offentlige granskingsrapporten
avgitt den 26. juni 2003, forteller en helt annen historie enn løgnene
barnevernet serverte.
Først i år 2003, skulle jeg få bekreftet
andre alvorlige løgner som barnevernet i Bergen også hadde produsert
allerede i løpet av mai måned 1957. Og de skriftlige løgnene gikk ut på
at jeg hadde skulket skolen, hadde problemer på skolen, og var umulig å
ha med å gjøre. Samme år, dvs. i 2003, forela andre kommunale instanser
i Bergen kommune meg beviser for at barnevernet hadde fabrikkert
historien.
Så til dagens aktuelle barnevern: En etat som fortsatt driver med de
samme syndene, dvs. lyver folk huden full, krenker barns rettigheter,
krenker foreldre, krenker familiemedlemmer, påfører barn ubotelige
skader som aldri helt kan repareres. Likevel får etaten både dere to og
andre folkevalgtes, og pluss norske myndigheters velsignelse til å
fortsette med sine kjeltringsstreker.
Hvor mange folkevalgte har direkte
økonomisk utbytte av barnevernet, og da sikter jeg primært til personer
med styreverv i private institusjoner. Samtidig lurer jeg på hvordan det
smaker for slike personer å motta slike offentlige midler, og vell
vitende om at slike midler er bevilget over statsbudsjettet med det for
øye å ødelegge både liv og helse til mange barn og unge. Sover slike
folkevalgte bra på nettene mon tro?
Jeg spør videre. Hvor mange barn har det norske barnevernet egentlig
ødelagt totalt siden vi fikk en ny barnevernlov i 1953? Videre stiller
jeg spørsmål til dere begge om skattebetalernes totalkostnader for drift
av barnevernet fra 1.1.1953 til 31.12. 2006. Hvor mye har den norske
stat og norske kommuner i samme periode, egentlig brukt av midler på å
rive hundrevis av norske familier i småbiter?
De ”lærde” påpeker stadig at mennesker med
tiden, må kunne legge forhold fra fortiden bak seg. Men de ”lærde”
aksepterer også unntak fra denne regel, eksempelvis gjeldende Holocaust
og utryddelsen av jødene, eller Josef Stalin og hans massemord på sivile
russere, eller Pol Pot regimets massemord på uskyldige og sivile osv.,
osv.
Det komiske oppi alt dette, er at det primært er venstresiden og APs
støttespillere, som hele tiden forsvarer barnevernets lovbrudd. De samme
politiske aktivistene, roper samtidig høylydt opp om rasisme og
forfølgelse av minoriteter. Men! De lukker glatt øynene for de
grusomheter barnevernet gjør mot etniske nordmenn på norsk jord.
Stinkende trippelmoral er hva dette kan
kalles for. At heller ikke det ærverdige Arbeiderpartiet som dere
representerer, og som i henhold til partiideologi skal være vanlige
menneskers parti, ikke engang løfter en eneste finger for å stanse
overgrep mot norske familier, er totalt ubegripelig. Min støtte til AP
forsvant i løpet av min ungdomstid.
Konklusjonen må igjen bli at enda flere barn i ”menneskerettsstaten”, og
Kongeriket Norge, med tiden vil bli ødelagt av norsk barnevern. Dvs. Om
ikke da det norske folk og norske medier generelt, en dag reiser seg og
tar samlet bladet fra munnen, og sier klart i fra at nå er det nok. Jeg
skal i alle fall bidra med det jeg kan så lenge jeg orker og får leve.
Et løfte jeg akter å holde!!!
Med "ærbødig" hilsen
Jan Hansen
Frilansjournalist.
Medlem av Norsk Journalistlag.
(Ansvarlig redaktør for Samfunnsmagasinet)
PS. Saken er på langt nær avsluttet i det det også lir sakte mot slutten
av det Herrens År 2007.
|
|
